Det er en mørk høstkveld. Jeg sitter med det røde, rutete teppet over skuldrene. Du har det blå, dobbelt, over de lange beina dine som er trukket oppunder deg. Plaststolene er velbrukte og knirker lett når kroppene våre beveger seg. Det skurrer lett fra radioen, men ingen av oss vrir på knappen. To dovne fluer summer frem og tilbake mellom restene
(
Read more... )