sannheten.
Det er en mørk høstkveld. Jeg sitter med det røde, rutete teppet over skuldrene. Du har det blå, dobbelt, over de lange beina dine som er trukket oppunder deg. Plaststolene er velbrukte og knirker lett når kroppene våre beveger seg. Det skurrer lett fra radioen, men ingen av oss vrir på knappen. To dovne fluer summer frem og tilbake mellom restene av det som var middagen vår. Det er snart tre timer siden vi spiste. I lyset av naboens utelykt ser jeg en katt smyge seg rundt garasjeveggen, den er tydelig på jakt etter noe på andre siden. Øynene dine er lukket og du tapper lett takten til en gammel Bon Jovi sang med den høyre pekefingeren mot stollenet. Blandet med den lette skurringen hører jeg Jon si; I play my part and you play your game og det eneste jeg klarer å tenke på er det siste han sa før han dro.