Cut here
Det er høst i Oslo i 2008, det er høst på alle de måtene det alltid er høst; bladene slutter å danne klorofyll og alt det grønne renner plutselig ut av byen, man ser opp og kontrastene er gult, oransje og isende blått, man kjenner det i magen og begynner ubevisst å lete etter ting å supplere disse følelsene med; de røde, skranglete t-banevognene på Majorstua og folkemylderet hele veien fra Frognerseteren til Sognsvann, lyden av å dra en gummistøvel opp fra en gjørmepytt, og smaken av blåbær, lukten av luft, det å sitte ute på Blindern med en kaffe og et skjerf og tenkte at denne høsten! dette semesteret!, senere å være på vei hjem fra kjæresten ved midnatt og for første gang på lenge kjenne kulden svi i ørene, tenke at det er like før pusten blir til frostrøyk nå, men oppdage samtidig at det ennå ikke har skjedd, at temperaturforskjellen mellom ordene du sier og verden utenfor ennå er liten nok til at setningene greier å snike seg usynlig ut, fra deg til henne, med høststemme, fine svingninger i lufta mens den holdes varm av sola som sender speilblanke stråler ned gjennom grenene i bakgården eller parken.