Reprise
11. september har vært mye de siste årene. Det har selvfølgelig vært nyhetsreportasjer i dag - sju år etter - etterlatte, minnesmonumenter, repriser av to skyskrapere som for alltid vil fortsette å kollapse og kollapse i den vestlige hvite manns minne. 11. september som én gang var alt dette i real time, og som nå sju ganger har vært det i reprise. Og kanskje er det etter hvert det jeg har begynt å assosiere datoen mest med: Den påminnelsen den alltid bærer med seg, om at - oi, nå er det jammen enda et år lenger siden.
Sju år, kis. Det er faenmeg lenge.
For mens tvillingtårnene kollapset og kollapset på alle tv-skjermer i hele verden, så var det, og er det, 2001 i lufta og utenfor vinduene og i trærne og i jamringen til kattene i bakgården. Og 2001 var også et spesielt år blant alle årene mine, det var det året jeg slutta på videregående og begynte på universitetet og var ung og hadde hele livet foran meg, og hver 11. september kommer det susende og treffer meg som et kapra fly i hofta; hvor absurd lenge siden det begynner å bli.
Og jeg kollapser.
Og kollapser.
Og kollapser igjen.
På trikken på vei til jobb i dag morges kjørte jeg forbi et par Kaffebrenneriet som hadde duket opp til uteservering i et forsøk på å etablere dagen i dag som Den Store Kaffedagen. Hm, jeg lurer på om de lykkes? Uansett skal vi være glade for at 11. september kanskje begynner å vise tegn til å kunne bli noe mer, etter hvert, enn bare en haug med repriser. Jeg tenker på dette: Halv to i dag ringte David fra Samlaget og fortalte at førsteeksemplaret av boka mi hadde kommet fra trykken. Så her er den, plutselig, den boka med mitt navn på forsiden som jeg har drømt om i så mange år. Den er utrolig fin. Og jeg bare sier det - neste 11. september, i tillegg til en ny runde med røyk og flammer og betong, da vil det være en bok å ta frem fra hylla. Bla litt i og tenke; faen, er det virkelig et år siden allerede.
Sju år, kis. Det er faenmeg lenge.
For mens tvillingtårnene kollapset og kollapset på alle tv-skjermer i hele verden, så var det, og er det, 2001 i lufta og utenfor vinduene og i trærne og i jamringen til kattene i bakgården. Og 2001 var også et spesielt år blant alle årene mine, det var det året jeg slutta på videregående og begynte på universitetet og var ung og hadde hele livet foran meg, og hver 11. september kommer det susende og treffer meg som et kapra fly i hofta; hvor absurd lenge siden det begynner å bli.
Og jeg kollapser.
Og kollapser.
Og kollapser igjen.
På trikken på vei til jobb i dag morges kjørte jeg forbi et par Kaffebrenneriet som hadde duket opp til uteservering i et forsøk på å etablere dagen i dag som Den Store Kaffedagen. Hm, jeg lurer på om de lykkes? Uansett skal vi være glade for at 11. september kanskje begynner å vise tegn til å kunne bli noe mer, etter hvert, enn bare en haug med repriser. Jeg tenker på dette: Halv to i dag ringte David fra Samlaget og fortalte at førsteeksemplaret av boka mi hadde kommet fra trykken. Så her er den, plutselig, den boka med mitt navn på forsiden som jeg har drømt om i så mange år. Den er utrolig fin. Og jeg bare sier det - neste 11. september, i tillegg til en ny runde med røyk og flammer og betong, da vil det være en bok å ta frem fra hylla. Bla litt i og tenke; faen, er det virkelig et år siden allerede.