Kurvstol
Slik dagene av og til er møblert, blir det noen kinkige gliper innimellom, og en av dem brukte jeg til å sitte i en kurvstol ved vinduet på Norli Universitetsgaten og bla i Signaler 2008 mens ungdommer i sjuskete joggebukser og med apatiske ansiktsuttrykk sirklet rundt skolebokbordene med lange pensumlister på slep. Og i en ellers flott samling, skvetter jeg til over det faktum at en av de inviterte er Dagbladets litteraturkritiker Cathrine Krøger, jeg sperrer øynene opp over Pedros helt uventede anfall av fraværende dømmekraft, for hva i all verden gjør denne trangsynte høna mellom permene til det som skal være et friskt pust i norsk litteratur?
2006: Krøger slakter Signaler i Dagbladet, ved på sitt særegne vis å stable hjelpeløst meningsløse og på grensen til hjernedøde argumenter oppå hverandre: "Det kan jo virke både litt arrogant og livstrett at allerede noen og tyveåringer begynner å erindre." Ja? Det kan kanskje også virke en smule arrogant å hevde at noen-og-tjueåringer generelt ikke har opplevd noe som helst og derfor burde ekskluderes fra å tenke tilbake, erindre, kanskje en bitteliten smule arrogant å forutsette at et helt annet sett med regler skal gjelde for deg og alle andre, kanskje?
"Med unntak av en rå tegneserie og noen korttekster om Alexandra Grieg, har samtlige av de 17 debutantene skrevet tekstene sine i jeg-form. Eller et jeg kamuflert som et du", skriver Krøger i nevnte anmeldelse, og denne utrolig banale telleøvelsen synes hun tydeligvis er så ypperlig anmelderi at hun to år senere finner det nødvendig å gjenta disse setningene ordrett i sitt bidrag til Signaler 2008. Men når man trekker slutningen at alle tekster skrevet i jeg-form, eller du-form, i sitt vesen nødvendigvis er navlebeskuende, da har man ikke gjort noe litteraturkritisk relevant, da har man ikke gjort noe relevant overhodet, da har man bare utført en dustete språklig handling som ikke er mer intelligent enn å plassere to likeformede brikker ved siden av hverandre, da har man gjort noe som ikke engang ville vekke oppsikt i et apebur.
Jeg var på signalerslipp på Last Train, og det hyggelige er at årets debutanter holder høyt nivå, de sto der og leste som om de mente det, og heldigvis virker ingen å ha merket seg Krøgers to år gamle kritikk: Vi har ikke å gjøre med en hel bok bestående av tredjepersonsfortellinger her. Vi har å gjøre med en bra bok, men som burde holdt seg for god til å invitere en kritiker med et litteratursyn som i så stor grad baserer seg på fordommer og generaliseringer. Hva er Signaler, liksom? En verna bedrift?
2006: Krøger slakter Signaler i Dagbladet, ved på sitt særegne vis å stable hjelpeløst meningsløse og på grensen til hjernedøde argumenter oppå hverandre: "Det kan jo virke både litt arrogant og livstrett at allerede noen og tyveåringer begynner å erindre." Ja? Det kan kanskje også virke en smule arrogant å hevde at noen-og-tjueåringer generelt ikke har opplevd noe som helst og derfor burde ekskluderes fra å tenke tilbake, erindre, kanskje en bitteliten smule arrogant å forutsette at et helt annet sett med regler skal gjelde for deg og alle andre, kanskje?
"Med unntak av en rå tegneserie og noen korttekster om Alexandra Grieg, har samtlige av de 17 debutantene skrevet tekstene sine i jeg-form. Eller et jeg kamuflert som et du", skriver Krøger i nevnte anmeldelse, og denne utrolig banale telleøvelsen synes hun tydeligvis er så ypperlig anmelderi at hun to år senere finner det nødvendig å gjenta disse setningene ordrett i sitt bidrag til Signaler 2008. Men når man trekker slutningen at alle tekster skrevet i jeg-form, eller du-form, i sitt vesen nødvendigvis er navlebeskuende, da har man ikke gjort noe litteraturkritisk relevant, da har man ikke gjort noe relevant overhodet, da har man bare utført en dustete språklig handling som ikke er mer intelligent enn å plassere to likeformede brikker ved siden av hverandre, da har man gjort noe som ikke engang ville vekke oppsikt i et apebur.
Jeg var på signalerslipp på Last Train, og det hyggelige er at årets debutanter holder høyt nivå, de sto der og leste som om de mente det, og heldigvis virker ingen å ha merket seg Krøgers to år gamle kritikk: Vi har ikke å gjøre med en hel bok bestående av tredjepersonsfortellinger her. Vi har å gjøre med en bra bok, men som burde holdt seg for god til å invitere en kritiker med et litteratursyn som i så stor grad baserer seg på fordommer og generaliseringer. Hva er Signaler, liksom? En verna bedrift?