Skrevet i dag tidlig mellom klokken 3 og 5

[sikksakk]

Jeg sitter på Sandvika togstasjon, platform tre, og dingler bokstavelig talt med beina fordi de ikke rekker ned til bakken. Desperat etter å stilne den skrikende sulten og å fjerne svimmelheten som gjør verden grøtet, hiver jeg i meg skjeer med skogsbæryoghurt. Jeg kaster emballasjen, toget kommer, jeg tar de to bæreposene og skal til å gå på, da

Comments

[nazguruloki]

Jeg er imponert. Du lever et virkelig rikt liv. Nei, du lever ikke bare livet ditt, du føler livet ditt. Og det er noe jeg synes er uhyre viktig. Jeg prøver å leve mer på det viset selv, men er fortsatt litt bundet av en typisk kald følelsesløshet som også er en av mine mange sider. Så ser jeg dine tekster, og jeg ser i hvilken stor grad det er mulig å leve på følelser, og jeg synes det er veldig inspirerende. Du er et levende eksempel på hvor utrolig forskjellig det er mulig å se på livet, noe jeg bare har hatt tørre teorier om.

På den annen side har jeg hatt mer flaks med min psyke når det gjelder stress. Jeg bruker faktisk følelser som argument for å ikke stresse eller engste meg. Hvis toget går fra meg, så er jo det bare en interessant forandring i hverdagen, en anledning til å fokusere på noe annet enn teit rutine, til å se på de grønne trærne og tenke hvor bra det er med vår, en tenkepause på mange minutter helt til neste tog kommer. Og det gir meg i grunn bedre følelser enn om jeg hadde nådd toget, og det husker jeg på, så jeg skynder meg aldri så mye at det stresser meg, og tenker heller med et lurt smil på hvor gøy jeg kan ha det om ting ikke går som planlagt.

[sikksakk]

For en flott kommentar. Tusen takk!

Jeg forakter også å stresse. Poenget er at noen ganger er man rett og slett nødt til å rekke et tog, for eksempel hvis man har en avtale med noen. Jeg stresser vanligvis ikke så sinnssykt med å rekke ting, langt derifra. Derfor blir jeg ofte forsinket. Men saken var at hvis jeg i dette eksempelet ikke hadde rukket toget, ville jeg bare ha sittet enda ti minutter på platformen og kope uten noe spesielt å gjøre, ettersom Thomas også skulle rekke en buss. Men ellers er jeg ganske som deg, tar det med ro og nyter været og omgivelsene og det å være til.

Det føles godt å leve.