Skrevet i dag tidlig mellom klokken 3 og 5
Jeg sitter på Sandvika togstasjon, platform tre, og dingler bokstavelig talt med beina fordi de ikke rekker ned til bakken. Desperat etter å stilne den skrikende sulten og å fjerne svimmelheten som gjør verden grøtet, hiver jeg i meg skjeer med skogsbæryoghurt. Jeg kaster emballasjen, toget kommer, jeg tar de to bæreposene og skal til å gå på, da jeg oppdager et kjent fjes som går av toget, kjente øyne som enda ikke har sett meg. "Thomas!" sier jeg, og angrer straks, usikker på om det er navnet hans, det er ikke lett å ha oversikten over alle sammen, men han snur seg, og jeg får sterkere mistanker om at det ikke er hans navn, men at han bare snudde seg fordi noen sa noe i hans generelle retning, men han snur seg, smiler. Smiler bredt. "Hei!" utbryter han, måler meg opp og ned med varme i blikket. Jeg spør hvor han har vært, hvorfor han ikke kom på klubben, jeg sier at jeg må komme meg på toget, det skal straks til å gå, han svarer ikke, avbryter meg rolig. "Vent litt," sier han, og trykker på pause-knappen, han gir meg en pause-klem, et avbrekk. Toget jeg er så stresset for, står der mirakuløst nok fortsatt, og i et lite sekund, nei, i et evigvarende sekund tror jeg på at denne gutten, denne fantastisk varme gutten som kun er en av mange jeg har gleden å få mitt liv beriket av, denne gutten som blir sett på som annerledes, som alle de andre ungdommene og nesten voksne som befolker Mandagsklubben, disse menneskene - og akkurat i dette øyeblikket , denne gutten - besitter evnen å stoppe tiden. Jeg føler en enorm ro når han omfavner meg, en ro som ikke slipper tak selv om han gjør det. Han spør rolig hvor jeg skal, og jeg svarer at jeg skal hjem, vil få sagt at jeg håper å se ham neste mandag, men han avbryter meg med ufullstendige setninger før han nærmest danser videre ned trappene til stasjonen, selv om jeg ikke faktisk ser dette, men det er det jeg forestiller meg når jeg setter meg ned på et av setene, finner frem min brors gamle minidisk med klistremerke med påskriften "IKKE BÖC! D:", humrer litt, trykker på "play" og lar den infernalske summingen fra alskens oversminkede og tidvis russe-infiserte individer druknes av Mercury Rev. sitt absurde, surrealistiske lydbilde.
Spol 12 timer tilbake, og du kunne ha sett meg ligge sovende i et solfylt rom, og jeg drømmer om halvkjente mennesker som plutselig er kjente lyrikere, jeg drømmer at jeg leser diktene til en jeg såvidt kjenner gjennom amatørteateret, en som i drømmen tar av seg solbrillene i baren, og jeg kjenner ham ikke igjen, han blir fornærmet og raser ut. Men diktene var vakre, jeg husker at jeg leste dem og følte enorm begeistring, og jeg husker at jeg i drømmen hadde feil bøker, jeg hadde misforstått alt i Ex.phil, og jeg drømmer at jeg må synke ned i en bil for å ikke bli beskutt, for i bilen sitter Samuel L. Jackson og John Travolta i hver sin strøkne leiemorder-dress, og jeg drømmer om blod og død. Og spoler du enda lengre tilbake, til kvelden før, så sitter jeg i sengen til min nye romveninne, jeg sitter i hennes seng som er i hennes rom, hennes vidunderlige rom som er fylt til randen med alt som er henne, og jeg spiser rundstykke med nugatti som en jeg elsker smurte til meg kvelden før det igjen, og jeg drikker Asina og tilbyr henne smørbukk med sjokolade på, og vi prater om alvorlige, vanskelige, håpløse ting som det nesten ikke går an å prate om med andre enn henne. Vi blir stille, men det er ikke pinlig stille, bare rolig. Vi sitter med hver vår laptop i fanget, og i smug kikker jeg meg rundt i rommet, og det kribler i hele meg, for jeg er ikke alene lenger, jeg har en nabo, en av de beste, og før jeg vet ordet av det har hun satt på Here Be Monsters-plata. Jeg mister pusten litt, før jeg forteller henne det utrolige: At jeg kun dager tidligere plutselig hadde opplevd at et bestemt riff fløt opp til overflaten av min bevisshet, men jeg klarte ikke sette fingeren på hvilken det var. I ren desperasjon ringte jeg min bror. Det vil si, åndsfraværende trykket jeg først nummeret jeg antok var min brors, før jeg oppdaget at det var Ina sitt, unnskyldte med at deres telefonnummer ender med samme siffer, ringte til den korrekte, og akkurat idet han tok telefonen kom jeg på at det så klart var "Apple of my eye" av Ed Harcourt, og jeg minte meg selv om å få tak i det albumet, og det er så fantastisk at hun satte på akkurat den sangen akkurat da at jeg åpnet armene og ga henne en ordentlig klem, for det fortjener hun. Så satt jeg der, grepet av en av de mest ambivalente sinnsstemningene jeg har opplevd, å være så langt oppe samtidig som jeg befant meg i den nøyaktige motsatte enden av linja. Piano-metafor: En lystig melodi med C-dur i det øverste registeret i diskanten og mørke, sporadiske moll-toner spilt på den dypeste tonen, den lengst til venstre.
Tiden har gått fort siden sist du observerte situasjonen, for det er blitt midt på dagen, og hadde du vært her, ville du sett meg ligge med håndflaten mot pannen, sukkende, fortvilet. Ikke i dag, for jeg må på jobb, ville du kanskje hørt meg tenke gjennom migrenesmertens pulserende stålvegger. Jeg åpner øynene på gløtt, klatrer ut av sengen, smyger meg forbi tørkestativet, lukker øynene, det forbannede sollyset, den forbannede varmen! tenker jeg i et svakt øyeblikk, og jeg kravler meg tilbake under dyna igjen. Men du kan jo ikke bare ligge sånn og vri deg, ville du kanskje sagt til meg, du må jo ta smertestillende eller en dusj eller noe som kan lindre. Jeg ville gryntet til svar, men etter en stund så ramler jeg faktisk ut av sengen igjen, raskt inn på badet, iskaldt vann på klut og i flaske, tilbake, 600 mg Ibux, jeg sender takknemlige tanker i retning Anne-Stine og ramler like raskt inn i sengen. I en lang, lang stund er jeg usikker på om jeg faktisk sover eller ikke, for jeg drømmer ingenting, men alt er så stille, og så kommer jeg på at det er fordi jeg har gjort meg selv døv. Det er sant. Jeg har puttet oransje skumgummi i ørene, og jeg kan ikke høre noe som helst annet enn dyneskubbing, og jeg blir redd for trommehinnene mine når jeg ved uhell kommer borti disse oransje sakene, for da hører jeg en lyd som egentlig ikke er en lyd, men mer en fornemmelse, en mer konkret vibrasjon, det er skarpt i øret, og jeg er redd det oransje skal forsvinne inn i øret mitt, og jeg er redd for å sprenge trommehinnene ved å komme borti dem for mange ganger. Jeg ligger der og er døv og vet ikke om jeg sover eller er våken, jeg vet ikke om den fantastiske jenta som sover tre meter unna meg, i en annen seng, i et annet rom, faktisk sover, eller om hun er våken. For jeg hører ingenting. Jeg ser heller ingenting, for kluten ligger som en stein over øynene mine, og det er kjølig og lindrende, og jeg ligger helt stille og nyter å merke hvordan smerten sakte trekker seg tilbake i det minste, mørkeste krokene igjen.
Jeg må ha sovet, for jeg våkner og føler meg helt i orden, bortsett fra denne gnagende sulten. Det slår meg hvor plagsomt det er å være sulten: En må investere i så mye når en er sulten. En må planlegge innkjøp, bruke tid på å gå til butikken, finne frem varene, finne ut hvor mange kalorier det er i ditt og datt, finne det sunneste alternativet, og deretter det billigste av det sunneste, vurdere frem og tilbake om det er noe en har glemt, stå i kassa, pakke sammen, gå hjem igjen, rydde ut av poser, inn i skap, ut av skap igjen, og en må sette av tid til å tilberede maten, lese på instruksjonene, finne frem kjeler, vie sin oppmerksomhet til at det ikke skal koke over, en må bruke tid på å spise det. Sistnevnte er særs ubehagelig dersom en spiser noe som ikke akkurat utfordrer smaksløkene, som for eksempel tomatsuppen jeg spiste tidligere i dag - vel, det vil si, i går klokken tre om ettermiddagen. Men man må kaste det i seg, man må stille sulten for å forhindre å bli svimmel og kvalm, forhindre å miste krefter. Så blir man mett selv om man skulle ønske man ikke ble det, man blir kvalm, selv om man vet at om kun få timer vil bli sulten igjen fordi dette ikke holder i seks timer, for man kan plutselig innse at det er i overkant av seks timer til man igjen befinner seg i nærheten av denne innkjøpte, billigsunne maten, og det kan slå en at man da må finne seg det billigste av de usunne alternativene, igjen for å forhindre å bli svimmel og kvalm, for å opprettholde en viss energi.
Jeg får det for meg at jeg kan kjøpe epler på vei ned, men plutselig er klokken så mye, og det finne dager der man ut at toget man pleier å ta, ikke går lenger, eller så er det flyttet ti minutter tilbake i tid, og man føler kanskje for å foreta en aldri så liten tidsreise, ti minutter tilbake i tid, det kan da ikke være så mye å be om? tenker jeg, og jeg tenker på Science of Sleep og den fine tidsmaskinen Stephane gir til Stephanie.
Jeg bestemmer meg plutselig for å raske med meg boken jeg kjøpte på Mammut-salg for mange uker siden, den med et så sommerlig omslag at jeg ikke klarer la være. Jeg merker et stikk av dårlig samvittighet ovenfor Geir Pollen, jeg føler meg pliktig til å lese ferdig hans bok først, men den fenger meg ikke, den gjør meg bare kvalm og utålmodig, så jeg rasker med meg denne nye boken med en opp-ned kuleis i kjeks på fremsiden, vaniljeis som er most ned i den ensfargede, beige bakgrunnen som omfavner boken. Jeg knytter skoene så raskt jeg klarer, men allikevel har jeg ikke hastverk når jeg går ned mot bussholdeplassen og nistirrer på alt det grønne, det grønne som ikke vil feste seg i hjernebarken min, som det bare ikke går opp for meg at faktisk er der. Jeg ser en kasse med jordbær utenfor den vesle butikken ved bussholdeplassen, jordbær som for en uke siden kostet 20 kroner, men som nå er satt opp til 27, og jeg tar en eske, finner en vannflaske i kjøleskapet og betaler.
Jeg løper til bussen som skal føre meg nærmere min destinasjon. Jeg løper med en pose med en jordbærkurv i venstre hånda og en flaske kjøpt vann i den høyre, sjåføren har akkurat lukket dørene, men åpner dem når han ser meg komme løpende. Jeg smiler takknemlig, stiger på, setter meg ned og krysser fingrene for at ikke hodepinen skal bite seg fast igjen. Jernbanetorget er stengt, bussen kjører til Kirkeristen, jeg bruker fem minutter bort til Sentralbanestasjonen, og på de fem minuttene klarer jeg å legge merke til minst tre personer som får meg til å skvette fordi de minner om ham jeg elsker, langt hår og masse skjegg, slik han var da jeg først møtte ham, men egentlig slik han var før jeg møtte ham. Jeg tenker med ømhet på tenårings-Geir, jeg ser ham i denne nye, voksne, kortklipte mannen, og jeg elsker at han hadde lengst hår av alle, at han i Grunnkurs stort sett satt for seg selv og hørte på The Cure, at han hadde dunbart, rosa boblejakke, at han har gått tur opp til et fjell tidlig om morgenen for å se soloppgangen, at han da han bodde hos foreldrene gikk langs hovedveien i sommernatten og hørte på Beady Belle, at han var arrogant og en av de beste i klassen i engelsk. Og jeg tenker på den han er nå, på den bløte huden på magen hans, på at han virkelig er som en kosete katt, på at føttene han gnir mot hverandre når han ligger innpakket i dyna er som kattehalen, eller kanskje den fysiske konkretiseringen av katters maling, gjort om til menneskelig bevegelse, og jeg kjenner det prikker i ryggen fordi jeg savner ham og fordi det er varmt.
Jeg setter meg ute på benken på platformen, klar til å vente på det toget som bruker lang tid, for jeg har god tid og liker å sitte på tog. Jeg åpner boka, blar frem til første side og forelsker meg.
Mens jeg sitter på stasjonen gjør jeg meg selv oppmerksom på alle lydene, alle luktene som flyr forbi meg, jeg lukker øynene i et par sekunder og bare sanser, og jeg tenker at det er gøy. Rett og slett gøy.
Spol enda 30 minutter frem i tid, og du er den middelaldrende mannen som sitter til venstre for meg på togsetet, med beige jakke som matcher boka mi, og med albuene lent på setet foran, som om du venter på at noe skal skje. Du virker utålmodig, men samtidig avslappet. Når jeg ser til venstre, registrerer du det, tror kanskje at jeg ser på deg, men når du snur deg ser jeg forbi deg, ut av vinduet, og du vet ikke om jeg først så på deg. Du ser at jeg leser en bok, du leser kanskje et par linjer i den, og du ser at jeg smiler forsiktig, at jeg plutselig trekker pusten og flytter blikket vekk fra det grønne gresset i boken, vekk fra ordene som beskriver hvordan sollyset eksploderer inni øyelokket, og ut til det faktiske grønne, hagene som farer forbi, hager med trampoliner, hager med en veranda, og du legger kanskje også merke til damen med kort hår som sitter i shorts og singlet med solflekker på ryggen, du lurer kanskje på det samme som meg: Om hun leser en bok, den samme boken som jeg leser? Selv om vi farer forbi i mange, mange kilometer i timen, så er det disse stillbildene vi ser, du og jeg, vi som ser ut av vinduet, på grønnheten, på sollyset som ikke lenger er forbeholdt kun bøker og dagdrømmer, på gresset vi kan hoppe ut og rulle rundt i nå, hvis vi er dumdristige og drar i nødbremsen. Men du drar ikke i nødbremsen, og det gjør ikke jeg heller, før jeg lider absolutt ingen nød her jeg sitter og koser meg gjennom side 36 i "Fordeler og ulemper ved å være til " av Vigdis Hjorth. Jeg smiler og du vet at jeg tenker på hvor ufattelig mye mer vanskelige netter er, særlig med denne dagen som oppfølger: Himmelen er skyfri, og alle problemer og vanskeligheter er som fordampet.
Vi reiser oss litt før toget stopper; du litt før meg, for jeg tenker at jeg ikke vil stresse de andre, hvorfor reise seg før man kan komme seg av toget? Men allikevel reiser jeg meg litt for tidlig. Du går av før meg og ofrer meg ikke et blikk, for du skal nok hjem til din kone og dine barn, kanskje en god middag, en god bok og en nydelig solnedgang.
Nora og jeg diskuterer kommunikasjon når vi går den bratte bakken opp mot Mandagsklubben. Vi har kjøpt hoppetau og kritt, setter oss ned ved benken utenfor huset, jeg med nesa ned i boka jeg ikke klarer å legge fra meg med tanker jeg ikke klarer legge fra meg, så jeg sender endelig meldingen jeg har planlagt å sende i nesten en time, eller faktisk før, men innholdet blir noe helt annet enn det jeg forestilte meg da jeg først ville sende melding. Når ungdommene etter hvert ankommer - i påfallende lite manntall, viser det seg - får jeg gode klemmer og smil, og de vil hoppe tau, og jeg smiler fordi vi står ute i solen, Mia hopper tau og sier at hun senere vil synge "Upside Down", for vi skal ha karaoke, vi fire som er igjen etter at de andre har dratt til hundekjøring og bowling, og det blir karaoke, og jeg danser med Mia og Mathilde som snurrer meg rundt og rundt. Mia er den siste som blir hentet, jeg tusler ned mot stasjonen med hendene i lomma og tenker at jeg skal svare på meldingen når jeg sitter på toget. Jeg merker sulten gjøre meg svak og får øye på en dagligvarebutikk, jeg kjøper skogsbæryoghurt, kyllingpizzaen jeg vet Hanne liker så godt, tørkerull, for det trenger vi, Pink Lady-epler, for de er best.
Jeg går mot Sandvika togstasjon, og plutselig er vi tilbake der vi begynte, for jeg sitter og hiver i meg skjeer med skogsbæryoghurt, toget ankommer, jeg får en magisk, tid-stoppende klem, svarer på en melding, og jeg er mett, og jeg har bestemt meg for noe fint, noe jeg håper han også synes er fint, for det går ikke an å gi opp når man elsker noen, og det har jeg innsett i dag.
Det er en av disse tingene som er umulige her i verden, det blir trippel-umulighet, for situasjonen er umulig, og det er umulig å endre situasjonen fordi det er umulig å bare gi opp noen man elsker høyere enn noe annet, det går ikke an å overtale seg selv til å skru av følelsene når det er så mange av dem, og de er så sterke, og de skriker høyere enn fornuften noengang vil klare. Det går rett og slett ikke an å prøve å tvinge seg selv til å gi opp en umulig situasjon som man i 99,9 prosent av tiden har det perfekt i. Poenget er jo at det bare er 0,01 prosent som er umulig, og selv om den lille prosenten av og til gjør meg så aptatisk at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, så er ikke apati tross alt ikke den aller verste følelsen i verden. Dessuten så kan jeg, dersom du ber meg, nevne veldig mye som prosentvis er mye mer umulig enn situasjonen jeg befinner meg i.
Det er blitt sommerkveld.
Jeg tusler opp bakken til blokka mi, til oppgangen min, det er lys i vinduet, og Hanne står der, vi vinker til hverandre, jeg kjenner at jeg vil danse av lykke, for det er noen hjemme, og de venter meg, for Hanne og en annen Nora enn den jeg var på jobb med, spiller Trivial Pursuit, og de begynner på nytt bare for at jeg kan få være med, selv om jeg ser at en av dem allerede har to kakestykker i figuren sin. Jeg setter pizzaen i ovnen, spiller, spiser, er uheldig med terningkast og spørsmål, jeg smiler og tenker at hverdagen min plutselig blir så annerledes. For ingen vært der da jeg kom hjem, hadde jeg spist alene og gått rett til laptopen og sittet og råtnet for meg selv. Istedet får jeg grimaser fra Nora og søte, rare, morsomme lyder og innfall fra Hanne, og det føles plutselig ut som om det er århundrer siden sist jeg var sosial på denne måten, med to venninner over lengre tid, og vi blir sittende og le og le og prate. Jeg plukker opp sjokolade-kokeboka til Hanne og setter meg til rette i den gode, myke sofaen. Nora ler så mye av en Harry Potter-parodi på YouTube at hun gråter, Hanne virker ikke fullt så begiestret, men hun ler, og jeg ler, og jeg kjenner på tilfredsheten inni meg, og det bobler. Blikket mitt trekkes mot Hanne sin bokhylle, og jeg priser meg atter lykkelig for at hun faktisk ville flytte inn, for at det er Hanne og ingen andre som bor der, for det er Hanne jeg kan låne disse bøkene av, det er Hanne som har LP-spilleren som spiller av de gamle "lyd-vykortene" med sprakende trekkspill-lyder jeg kjøpte på loppemarked, det er Hanne som har mummitroll-magneter og tversoversløyfer i håret, det er Hanne som er like forelsket i litteratur som jeg er, det er Hanne som har dette enorme antallet av CD-er og LP-e som jeg ikke har hørt, som jeg blir distrahert av når vi spiller, for jeg vil så gjerne lytte, for det er veldig bra musikk.
Og det er den samme Hanne som pokker meg faktisk sitter på kjøkkenbenken og drikker te når jeg står og soser over grytene. Det er søren meg så langt fra dårlig man kommer.
I dagesvis har jeg gått rundt med skrivekløe, formet ord og setninger, til og med hele avsnitt, i skriveblokken i hodet mitt, og når jeg endelig har skrevet dem ned, er klokken 04:59 og jeg må sove for å ikke få migrene, for jeg kan ikke få det i dag heller, for det er møting av kjentfolk i Birkelunden, det er smil fra fine mennesker, det er en spesiell jente jeg må vise denne vakre boken til, for det er så mye som jeg føler kunne vært skrevet av nettopp henne. For det står om estragon og salvie, om å legge seg ned i gresset, om å høre på fransk musikk, om landkylling med pepper og sopp, om at lukten av jord fjerner all frykt.
Helt ærlig tror jeg aldri at jeg har følt et så stort behov for å insistere på at noen må lese en bok, eller hvertfall de 46 sidene jeg hittil har lest, og jeg merker at dette er annerledes enn når jeg anbefaler bøker ellers. Jeg er villig til å stå utenfor vinduet hennes om natten og lese høyt dersom det blir nødvendig, noe jeg tviler på at det blir, for denne jenta er også ganske så glad i bøker. Jeg er dog litt bekymret for en av anmeldelses-snuttene som står bakpå sier "Lystig og grusom". Den er hittil så idyllisk og optimistisk, den gjør meg så lykkelig, at jeg oppriktig talt er skremt for hva grusomt forfatteren har tenkt å gjøre med de skjønne figurene sine, og det er mulig jeg vil sende et opprørt brev til henne dersom det hele går riktig galt.
I dag kan jeg ikke få migrene, for jeg skal møte Ina, som jeg ikke har sett på alt for lenge, og vi skal lage rare stemmer og få latterkrampe, og vi skal prate om alvorlige, håpløse, umulige, fantastiske, grusomme, herlige ting - rett og slett fordeler og ulemper ved å være til.
Og akkurat i dag mener jeg heldigvis at det er flest fordeler.
Spol 12 timer tilbake, og du kunne ha sett meg ligge sovende i et solfylt rom, og jeg drømmer om halvkjente mennesker som plutselig er kjente lyrikere, jeg drømmer at jeg leser diktene til en jeg såvidt kjenner gjennom amatørteateret, en som i drømmen tar av seg solbrillene i baren, og jeg kjenner ham ikke igjen, han blir fornærmet og raser ut. Men diktene var vakre, jeg husker at jeg leste dem og følte enorm begeistring, og jeg husker at jeg i drømmen hadde feil bøker, jeg hadde misforstått alt i Ex.phil, og jeg drømmer at jeg må synke ned i en bil for å ikke bli beskutt, for i bilen sitter Samuel L. Jackson og John Travolta i hver sin strøkne leiemorder-dress, og jeg drømmer om blod og død. Og spoler du enda lengre tilbake, til kvelden før, så sitter jeg i sengen til min nye romveninne, jeg sitter i hennes seng som er i hennes rom, hennes vidunderlige rom som er fylt til randen med alt som er henne, og jeg spiser rundstykke med nugatti som en jeg elsker smurte til meg kvelden før det igjen, og jeg drikker Asina og tilbyr henne smørbukk med sjokolade på, og vi prater om alvorlige, vanskelige, håpløse ting som det nesten ikke går an å prate om med andre enn henne. Vi blir stille, men det er ikke pinlig stille, bare rolig. Vi sitter med hver vår laptop i fanget, og i smug kikker jeg meg rundt i rommet, og det kribler i hele meg, for jeg er ikke alene lenger, jeg har en nabo, en av de beste, og før jeg vet ordet av det har hun satt på Here Be Monsters-plata. Jeg mister pusten litt, før jeg forteller henne det utrolige: At jeg kun dager tidligere plutselig hadde opplevd at et bestemt riff fløt opp til overflaten av min bevisshet, men jeg klarte ikke sette fingeren på hvilken det var. I ren desperasjon ringte jeg min bror. Det vil si, åndsfraværende trykket jeg først nummeret jeg antok var min brors, før jeg oppdaget at det var Ina sitt, unnskyldte med at deres telefonnummer ender med samme siffer, ringte til den korrekte, og akkurat idet han tok telefonen kom jeg på at det så klart var "Apple of my eye" av Ed Harcourt, og jeg minte meg selv om å få tak i det albumet, og det er så fantastisk at hun satte på akkurat den sangen akkurat da at jeg åpnet armene og ga henne en ordentlig klem, for det fortjener hun. Så satt jeg der, grepet av en av de mest ambivalente sinnsstemningene jeg har opplevd, å være så langt oppe samtidig som jeg befant meg i den nøyaktige motsatte enden av linja. Piano-metafor: En lystig melodi med C-dur i det øverste registeret i diskanten og mørke, sporadiske moll-toner spilt på den dypeste tonen, den lengst til venstre.
Tiden har gått fort siden sist du observerte situasjonen, for det er blitt midt på dagen, og hadde du vært her, ville du sett meg ligge med håndflaten mot pannen, sukkende, fortvilet. Ikke i dag, for jeg må på jobb, ville du kanskje hørt meg tenke gjennom migrenesmertens pulserende stålvegger. Jeg åpner øynene på gløtt, klatrer ut av sengen, smyger meg forbi tørkestativet, lukker øynene, det forbannede sollyset, den forbannede varmen! tenker jeg i et svakt øyeblikk, og jeg kravler meg tilbake under dyna igjen. Men du kan jo ikke bare ligge sånn og vri deg, ville du kanskje sagt til meg, du må jo ta smertestillende eller en dusj eller noe som kan lindre. Jeg ville gryntet til svar, men etter en stund så ramler jeg faktisk ut av sengen igjen, raskt inn på badet, iskaldt vann på klut og i flaske, tilbake, 600 mg Ibux, jeg sender takknemlige tanker i retning Anne-Stine og ramler like raskt inn i sengen. I en lang, lang stund er jeg usikker på om jeg faktisk sover eller ikke, for jeg drømmer ingenting, men alt er så stille, og så kommer jeg på at det er fordi jeg har gjort meg selv døv. Det er sant. Jeg har puttet oransje skumgummi i ørene, og jeg kan ikke høre noe som helst annet enn dyneskubbing, og jeg blir redd for trommehinnene mine når jeg ved uhell kommer borti disse oransje sakene, for da hører jeg en lyd som egentlig ikke er en lyd, men mer en fornemmelse, en mer konkret vibrasjon, det er skarpt i øret, og jeg er redd det oransje skal forsvinne inn i øret mitt, og jeg er redd for å sprenge trommehinnene ved å komme borti dem for mange ganger. Jeg ligger der og er døv og vet ikke om jeg sover eller er våken, jeg vet ikke om den fantastiske jenta som sover tre meter unna meg, i en annen seng, i et annet rom, faktisk sover, eller om hun er våken. For jeg hører ingenting. Jeg ser heller ingenting, for kluten ligger som en stein over øynene mine, og det er kjølig og lindrende, og jeg ligger helt stille og nyter å merke hvordan smerten sakte trekker seg tilbake i det minste, mørkeste krokene igjen.
Jeg må ha sovet, for jeg våkner og føler meg helt i orden, bortsett fra denne gnagende sulten. Det slår meg hvor plagsomt det er å være sulten: En må investere i så mye når en er sulten. En må planlegge innkjøp, bruke tid på å gå til butikken, finne frem varene, finne ut hvor mange kalorier det er i ditt og datt, finne det sunneste alternativet, og deretter det billigste av det sunneste, vurdere frem og tilbake om det er noe en har glemt, stå i kassa, pakke sammen, gå hjem igjen, rydde ut av poser, inn i skap, ut av skap igjen, og en må sette av tid til å tilberede maten, lese på instruksjonene, finne frem kjeler, vie sin oppmerksomhet til at det ikke skal koke over, en må bruke tid på å spise det. Sistnevnte er særs ubehagelig dersom en spiser noe som ikke akkurat utfordrer smaksløkene, som for eksempel tomatsuppen jeg spiste tidligere i dag - vel, det vil si, i går klokken tre om ettermiddagen. Men man må kaste det i seg, man må stille sulten for å forhindre å bli svimmel og kvalm, forhindre å miste krefter. Så blir man mett selv om man skulle ønske man ikke ble det, man blir kvalm, selv om man vet at om kun få timer vil bli sulten igjen fordi dette ikke holder i seks timer, for man kan plutselig innse at det er i overkant av seks timer til man igjen befinner seg i nærheten av denne innkjøpte, billigsunne maten, og det kan slå en at man da må finne seg det billigste av de usunne alternativene, igjen for å forhindre å bli svimmel og kvalm, for å opprettholde en viss energi.
Jeg får det for meg at jeg kan kjøpe epler på vei ned, men plutselig er klokken så mye, og det finne dager der man ut at toget man pleier å ta, ikke går lenger, eller så er det flyttet ti minutter tilbake i tid, og man føler kanskje for å foreta en aldri så liten tidsreise, ti minutter tilbake i tid, det kan da ikke være så mye å be om? tenker jeg, og jeg tenker på Science of Sleep og den fine tidsmaskinen Stephane gir til Stephanie.
Jeg bestemmer meg plutselig for å raske med meg boken jeg kjøpte på Mammut-salg for mange uker siden, den med et så sommerlig omslag at jeg ikke klarer la være. Jeg merker et stikk av dårlig samvittighet ovenfor Geir Pollen, jeg føler meg pliktig til å lese ferdig hans bok først, men den fenger meg ikke, den gjør meg bare kvalm og utålmodig, så jeg rasker med meg denne nye boken med en opp-ned kuleis i kjeks på fremsiden, vaniljeis som er most ned i den ensfargede, beige bakgrunnen som omfavner boken. Jeg knytter skoene så raskt jeg klarer, men allikevel har jeg ikke hastverk når jeg går ned mot bussholdeplassen og nistirrer på alt det grønne, det grønne som ikke vil feste seg i hjernebarken min, som det bare ikke går opp for meg at faktisk er der. Jeg ser en kasse med jordbær utenfor den vesle butikken ved bussholdeplassen, jordbær som for en uke siden kostet 20 kroner, men som nå er satt opp til 27, og jeg tar en eske, finner en vannflaske i kjøleskapet og betaler.
Jeg løper til bussen som skal føre meg nærmere min destinasjon. Jeg løper med en pose med en jordbærkurv i venstre hånda og en flaske kjøpt vann i den høyre, sjåføren har akkurat lukket dørene, men åpner dem når han ser meg komme løpende. Jeg smiler takknemlig, stiger på, setter meg ned og krysser fingrene for at ikke hodepinen skal bite seg fast igjen. Jernbanetorget er stengt, bussen kjører til Kirkeristen, jeg bruker fem minutter bort til Sentralbanestasjonen, og på de fem minuttene klarer jeg å legge merke til minst tre personer som får meg til å skvette fordi de minner om ham jeg elsker, langt hår og masse skjegg, slik han var da jeg først møtte ham, men egentlig slik han var før jeg møtte ham. Jeg tenker med ømhet på tenårings-Geir, jeg ser ham i denne nye, voksne, kortklipte mannen, og jeg elsker at han hadde lengst hår av alle, at han i Grunnkurs stort sett satt for seg selv og hørte på The Cure, at han hadde dunbart, rosa boblejakke, at han har gått tur opp til et fjell tidlig om morgenen for å se soloppgangen, at han da han bodde hos foreldrene gikk langs hovedveien i sommernatten og hørte på Beady Belle, at han var arrogant og en av de beste i klassen i engelsk. Og jeg tenker på den han er nå, på den bløte huden på magen hans, på at han virkelig er som en kosete katt, på at føttene han gnir mot hverandre når han ligger innpakket i dyna er som kattehalen, eller kanskje den fysiske konkretiseringen av katters maling, gjort om til menneskelig bevegelse, og jeg kjenner det prikker i ryggen fordi jeg savner ham og fordi det er varmt.
Jeg setter meg ute på benken på platformen, klar til å vente på det toget som bruker lang tid, for jeg har god tid og liker å sitte på tog. Jeg åpner boka, blar frem til første side og forelsker meg.
Mens jeg sitter på stasjonen gjør jeg meg selv oppmerksom på alle lydene, alle luktene som flyr forbi meg, jeg lukker øynene i et par sekunder og bare sanser, og jeg tenker at det er gøy. Rett og slett gøy.
Spol enda 30 minutter frem i tid, og du er den middelaldrende mannen som sitter til venstre for meg på togsetet, med beige jakke som matcher boka mi, og med albuene lent på setet foran, som om du venter på at noe skal skje. Du virker utålmodig, men samtidig avslappet. Når jeg ser til venstre, registrerer du det, tror kanskje at jeg ser på deg, men når du snur deg ser jeg forbi deg, ut av vinduet, og du vet ikke om jeg først så på deg. Du ser at jeg leser en bok, du leser kanskje et par linjer i den, og du ser at jeg smiler forsiktig, at jeg plutselig trekker pusten og flytter blikket vekk fra det grønne gresset i boken, vekk fra ordene som beskriver hvordan sollyset eksploderer inni øyelokket, og ut til det faktiske grønne, hagene som farer forbi, hager med trampoliner, hager med en veranda, og du legger kanskje også merke til damen med kort hår som sitter i shorts og singlet med solflekker på ryggen, du lurer kanskje på det samme som meg: Om hun leser en bok, den samme boken som jeg leser? Selv om vi farer forbi i mange, mange kilometer i timen, så er det disse stillbildene vi ser, du og jeg, vi som ser ut av vinduet, på grønnheten, på sollyset som ikke lenger er forbeholdt kun bøker og dagdrømmer, på gresset vi kan hoppe ut og rulle rundt i nå, hvis vi er dumdristige og drar i nødbremsen. Men du drar ikke i nødbremsen, og det gjør ikke jeg heller, før jeg lider absolutt ingen nød her jeg sitter og koser meg gjennom side 36 i "Fordeler og ulemper ved å være til " av Vigdis Hjorth. Jeg smiler og du vet at jeg tenker på hvor ufattelig mye mer vanskelige netter er, særlig med denne dagen som oppfølger: Himmelen er skyfri, og alle problemer og vanskeligheter er som fordampet.
Vi reiser oss litt før toget stopper; du litt før meg, for jeg tenker at jeg ikke vil stresse de andre, hvorfor reise seg før man kan komme seg av toget? Men allikevel reiser jeg meg litt for tidlig. Du går av før meg og ofrer meg ikke et blikk, for du skal nok hjem til din kone og dine barn, kanskje en god middag, en god bok og en nydelig solnedgang.
Nora og jeg diskuterer kommunikasjon når vi går den bratte bakken opp mot Mandagsklubben. Vi har kjøpt hoppetau og kritt, setter oss ned ved benken utenfor huset, jeg med nesa ned i boka jeg ikke klarer å legge fra meg med tanker jeg ikke klarer legge fra meg, så jeg sender endelig meldingen jeg har planlagt å sende i nesten en time, eller faktisk før, men innholdet blir noe helt annet enn det jeg forestilte meg da jeg først ville sende melding. Når ungdommene etter hvert ankommer - i påfallende lite manntall, viser det seg - får jeg gode klemmer og smil, og de vil hoppe tau, og jeg smiler fordi vi står ute i solen, Mia hopper tau og sier at hun senere vil synge "Upside Down", for vi skal ha karaoke, vi fire som er igjen etter at de andre har dratt til hundekjøring og bowling, og det blir karaoke, og jeg danser med Mia og Mathilde som snurrer meg rundt og rundt. Mia er den siste som blir hentet, jeg tusler ned mot stasjonen med hendene i lomma og tenker at jeg skal svare på meldingen når jeg sitter på toget. Jeg merker sulten gjøre meg svak og får øye på en dagligvarebutikk, jeg kjøper skogsbæryoghurt, kyllingpizzaen jeg vet Hanne liker så godt, tørkerull, for det trenger vi, Pink Lady-epler, for de er best.
Jeg går mot Sandvika togstasjon, og plutselig er vi tilbake der vi begynte, for jeg sitter og hiver i meg skjeer med skogsbæryoghurt, toget ankommer, jeg får en magisk, tid-stoppende klem, svarer på en melding, og jeg er mett, og jeg har bestemt meg for noe fint, noe jeg håper han også synes er fint, for det går ikke an å gi opp når man elsker noen, og det har jeg innsett i dag.
Det er en av disse tingene som er umulige her i verden, det blir trippel-umulighet, for situasjonen er umulig, og det er umulig å endre situasjonen fordi det er umulig å bare gi opp noen man elsker høyere enn noe annet, det går ikke an å overtale seg selv til å skru av følelsene når det er så mange av dem, og de er så sterke, og de skriker høyere enn fornuften noengang vil klare. Det går rett og slett ikke an å prøve å tvinge seg selv til å gi opp en umulig situasjon som man i 99,9 prosent av tiden har det perfekt i. Poenget er jo at det bare er 0,01 prosent som er umulig, og selv om den lille prosenten av og til gjør meg så aptatisk at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, så er ikke apati tross alt ikke den aller verste følelsen i verden. Dessuten så kan jeg, dersom du ber meg, nevne veldig mye som prosentvis er mye mer umulig enn situasjonen jeg befinner meg i.
Det er blitt sommerkveld.
Jeg tusler opp bakken til blokka mi, til oppgangen min, det er lys i vinduet, og Hanne står der, vi vinker til hverandre, jeg kjenner at jeg vil danse av lykke, for det er noen hjemme, og de venter meg, for Hanne og en annen Nora enn den jeg var på jobb med, spiller Trivial Pursuit, og de begynner på nytt bare for at jeg kan få være med, selv om jeg ser at en av dem allerede har to kakestykker i figuren sin. Jeg setter pizzaen i ovnen, spiller, spiser, er uheldig med terningkast og spørsmål, jeg smiler og tenker at hverdagen min plutselig blir så annerledes. For ingen vært der da jeg kom hjem, hadde jeg spist alene og gått rett til laptopen og sittet og råtnet for meg selv. Istedet får jeg grimaser fra Nora og søte, rare, morsomme lyder og innfall fra Hanne, og det føles plutselig ut som om det er århundrer siden sist jeg var sosial på denne måten, med to venninner over lengre tid, og vi blir sittende og le og le og prate. Jeg plukker opp sjokolade-kokeboka til Hanne og setter meg til rette i den gode, myke sofaen. Nora ler så mye av en Harry Potter-parodi på YouTube at hun gråter, Hanne virker ikke fullt så begiestret, men hun ler, og jeg ler, og jeg kjenner på tilfredsheten inni meg, og det bobler. Blikket mitt trekkes mot Hanne sin bokhylle, og jeg priser meg atter lykkelig for at hun faktisk ville flytte inn, for at det er Hanne og ingen andre som bor der, for det er Hanne jeg kan låne disse bøkene av, det er Hanne som har LP-spilleren som spiller av de gamle "lyd-vykortene" med sprakende trekkspill-lyder jeg kjøpte på loppemarked, det er Hanne som har mummitroll-magneter og tversoversløyfer i håret, det er Hanne som er like forelsket i litteratur som jeg er, det er Hanne som har dette enorme antallet av CD-er og LP-e som jeg ikke har hørt, som jeg blir distrahert av når vi spiller, for jeg vil så gjerne lytte, for det er veldig bra musikk.
Og det er den samme Hanne som pokker meg faktisk sitter på kjøkkenbenken og drikker te når jeg står og soser over grytene. Det er søren meg så langt fra dårlig man kommer.
I dagesvis har jeg gått rundt med skrivekløe, formet ord og setninger, til og med hele avsnitt, i skriveblokken i hodet mitt, og når jeg endelig har skrevet dem ned, er klokken 04:59 og jeg må sove for å ikke få migrene, for jeg kan ikke få det i dag heller, for det er møting av kjentfolk i Birkelunden, det er smil fra fine mennesker, det er en spesiell jente jeg må vise denne vakre boken til, for det er så mye som jeg føler kunne vært skrevet av nettopp henne. For det står om estragon og salvie, om å legge seg ned i gresset, om å høre på fransk musikk, om landkylling med pepper og sopp, om at lukten av jord fjerner all frykt.
Helt ærlig tror jeg aldri at jeg har følt et så stort behov for å insistere på at noen må lese en bok, eller hvertfall de 46 sidene jeg hittil har lest, og jeg merker at dette er annerledes enn når jeg anbefaler bøker ellers. Jeg er villig til å stå utenfor vinduet hennes om natten og lese høyt dersom det blir nødvendig, noe jeg tviler på at det blir, for denne jenta er også ganske så glad i bøker. Jeg er dog litt bekymret for en av anmeldelses-snuttene som står bakpå sier "Lystig og grusom". Den er hittil så idyllisk og optimistisk, den gjør meg så lykkelig, at jeg oppriktig talt er skremt for hva grusomt forfatteren har tenkt å gjøre med de skjønne figurene sine, og det er mulig jeg vil sende et opprørt brev til henne dersom det hele går riktig galt.
I dag kan jeg ikke få migrene, for jeg skal møte Ina, som jeg ikke har sett på alt for lenge, og vi skal lage rare stemmer og få latterkrampe, og vi skal prate om alvorlige, håpløse, umulige, fantastiske, grusomme, herlige ting - rett og slett fordeler og ulemper ved å være til.
Og akkurat i dag mener jeg heldigvis at det er flest fordeler.