22.07
"Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn."
-Nordahl Grieg
Verden står litt på hodet, men fortsetter alikevel, slik verden alltid gjør selv i de værste tider. Jeg har sett det før, på nært hold med en folkehøyskole preget av drapet på min beste venn der. Det føles som alt står stille i et grusomt hull av tomhet, men på merkelig vis fortsetter klokken å tikke. Man sover, spiser, lever og alt går sin gang selv om man ikke egentlig vil det, og en dag er det flere dager siden katastrofen traff hverdagen. Plutselig er det en uke. En måned. Så satt jeg alene og viste at det var presis et år som var gått, og var overrasket over hvordan følelsene jeg en gang følte var så uoverkommelige, de var der, men de var roligere, ettertenksomme.
Hvert år stopper jeg litt opp den 28. oktober. Kaster samboeren på dør. Tenner et lys, drikker en kopp kakao med kanel og kardemomme i fra den store grønne koppen, og minnes Hedda. Gråter mine tårer. Og med årene har det blitt godt, en god kveld for å huske det gode.
Jeg håper inderlig at alle de som fikk sin verden brutalt forstyrret og ødelagt den 22.07 en dag kan nå en slik fred, for det er den eneste trøsten jeg føler har vært sann og ekte for meg.
-----
Det er merkelig å observere reaksjonene, både min egen reaksjon, folkene rundt meg, Norge, utlandet. Det er uvirkelig og fjernt for meg, jeg kjenner ikke noen som var på Utøya eller regjeringskvartalet. Jeg ser det og tenker "Dæven, grusomt, tenk på de stakkars folkene som står der med alle de vanskelige følelsene, minnene, skrekken." Men det er ikke mine følelser, det er for fjernt, langt borte i Oslo med fremmede mennesker.
Men det som er nært for meg er responsen mitt folk har hatt. Det er nært nok til å være virkelig, det angår meg også. Å gå over Trondheim torg i regnet på vei til jobb, og se Olav Trygvasson stå i alle de blomstene, alle lysene, alle kortene. Da renner tårene. Da er det sant og ikke minst er det sant at så mange bryr seg. Det er riktig.
Også er det jævlig godt å være norsk og se at VI faktisk er kapable til en så riktig reaksjon på all den vondheten en person har bært inni seg og ødelagt så mange liv med. Det er deilig å lese utenlandske aviser og se at de også føler norge reagerer slik jeg ønsker at Norge skal. Alt og alle er ikke perfekte, men jeg føler og får intrykk av at flertallet faktisk står for de verdiene som jeg er oppdratt med, og svært få tunger klarer å skrike igjennom med det vonde og ødeleggende. Det er godt å høre statsministeren jeg var med og valgte si de etterhvert så kjente ordene: "Svaret på vold er enda mer demokrati, enda mer åpenhet, men aldri naivitet."
Jeg har tenkt mange tanker om mannen selv, lest litt hist og pist slik vitebegjærlige folk som meg ofte gjør. Det er mye man kan si og tenke, og mange som snakker om ditt og datt. Jeg tror den eneste som virkelig forstår hvorfor han gjorde som han gjorde er han selv. Vi kan spekulere så mye vi vil, det vil hjelpe fint lite.
Men jeg har en liten ubehagelig stemme som skriker til meg: vi har bare sett halvparten av hans plan, den viktigste delen kommer nå. Man kan si mangt og meget om han, men han er et svært intelligent menneske. Han har fått oppmerksomheten; til en pris han selv innrømmer var grusom, men nødvendig. Nå skal han spre sitt budskap, og jeg frykter hvordan det vil påvirke folk. Ikke de som er åpne og ærlige nå, men de som er stille og avventende fordi de vet at det ikke er rette tiden å snakke i mot flertallet. De som går med sine vonde følelser, følelser som får kraftig gjødsel allerede av det faktum at de føler det ikke er noen vits i å snakke høyt imot flertallet i disse dagene. Som mener de er en av få som har motstått hjernevasken og dumsnillheten resten av Norge lider av. Jeg frykter dem, og jeg frykter at han skal lykkes i hele sin plan.
Og jeg er god på frykt.