Godt med vår, men blæh...
Det er deilig med vår. Jeg blir alltid litt våryr, må sprette litt ekstra når jeg går langs veien, de samme gamle tingene blir plutselig helt nye og må sees på litt ekstra. Jeg følger nitidig med på hvilke busker og trær som begynner å få blader, jeg elsker det når jeg klarer å få sett dem akkurat den dagen hvor bladene begynner å sprette ut, disse grå og kjedelige skjellettene som plutselig får et grønnskjær over alt det brune. De er fortsatt brune, det bare ser ut som noen har satt en spott med grønt lys på dem. Mektig fasinerende. Først ut i nabolaget var ei bjørk bak huset, ved gangveien, med hvit og flott stamme, og nå når bladene er helt framme så er den som tatt ut av et bilde fra nasjonalromantikken.
Jeg er litt utafor for tiden, så det er jaggu bra at våren kommer med litt motkraft, ellers hadde jeg vært farlig nær å snuble. Vet ikke helt hva som feiler, men det er bare ingenting som frister. Sitter inne og har ikke lyst til å gjøre noe som helst. Nada. Ikke vil jeg være inne, ikke vil jeg ut. Ikke vil jeg gå tur, ikke vil jeg drikke kaffe. Ikke vil jeg lese bok, ikke vil jeg veve, ikke vil jeg spille spill.
Føler meg litt fortapt egentlig, hva skal jeg gjøre, hvorfor skal jeg gjøre noe, hva vil jeg egentlig? Tore spøker med at jeg har kommet til 30-års krisa. Jeg vet ikke helt. Jeg vet vel egentlig ingenting, annet enn at den planen (eller drømmen, om du vil) som jeg en gang hadde, den har raknet, grundig, og drivet og viljestyrken for å få til det jeg prøvde på før er ikke der, den er druknet i skit og helvete, negative følelser og vissheten om å ha mislyktes. Joda, man kan tenke mye om det, men følelser er følelser, og mine er ikke helt gode just nu. Depresiv og pessismistisk tenking? Check.
Jeg er litt utafor for tiden, så det er jaggu bra at våren kommer med litt motkraft, ellers hadde jeg vært farlig nær å snuble. Vet ikke helt hva som feiler, men det er bare ingenting som frister. Sitter inne og har ikke lyst til å gjøre noe som helst. Nada. Ikke vil jeg være inne, ikke vil jeg ut. Ikke vil jeg gå tur, ikke vil jeg drikke kaffe. Ikke vil jeg lese bok, ikke vil jeg veve, ikke vil jeg spille spill.
Føler meg litt fortapt egentlig, hva skal jeg gjøre, hvorfor skal jeg gjøre noe, hva vil jeg egentlig? Tore spøker med at jeg har kommet til 30-års krisa. Jeg vet ikke helt. Jeg vet vel egentlig ingenting, annet enn at den planen (eller drømmen, om du vil) som jeg en gang hadde, den har raknet, grundig, og drivet og viljestyrken for å få til det jeg prøvde på før er ikke der, den er druknet i skit og helvete, negative følelser og vissheten om å ha mislyktes. Joda, man kan tenke mye om det, men følelser er følelser, og mine er ikke helt gode just nu. Depresiv og pessismistisk tenking? Check.