(no subject)
Jeg hører på Håkan Hellstrøm fordi han elsker alle, og får meg til å føle meg fin. Jeg har kjøpt en lue. Også har jeg snakket han til å være kjæresten min igjen. Jeg vet at man egentlig ikke skal gjøre sånt, men jeg føler meg så sikker på at dette er noe vi vil begge to, egentlig, og det er ikke det at jeg ikke tror det er noen grunn til usikkerheten hans, jeg tror bare ikke grunnen er meg. Jeg tror det er en grunn til at han ikke kan la være å se på meg på den måten, og til at han ser et bilde av en gammel nedslitt vingård i Provence og sier "der kunne vi bodd, det er nok ikke så dyrt". Og ingen i hele verden har noen gang fått meg til å føle meg så trygg som ham, og det må jo være en grunn til at det er sånn? Vi kommer nok aldri til å bli det perfekte par som gir deg tilbake troen på kjærligheten, vi kommer ikke til å flytte sammen og etablere oss og få hund. Kanskje blir det som Linn sier, at vi kommer til å være frem og tilbake for alltid. Avbrutt av mislykkede forsøk på ordentlige forhold, helt til vi plutselig har fått et barn sammen. En helvetes unge, akkurat som fortjent. Eller kanskje vi ender opp med å hate hverandre og aldri snakke sammen igjen. Det eneste jeg vet er at jeg vil at dette skal vare til det ikke er mer igjen. Og så lenge vi vil ha hverandre så får det være så enkelt som det. Jeg kan bare høre på Håkan og være entusiastisk for andres dater mens jeg venter på at han skal bli litt voksen.