Bøker: Time Traveler's Wife, Menneskenes barn og Saabyes Cirkus
På tide å skrive om noen bøker på bokami.net. Julen er liksom tiden da jeg omsider får tid til å pløye gjennom litt skjønnlitteratur, selv om jeg forsøker å få lest litt ellers i året også. Det beste tipset for å få lest ellers i året er å lese mens de andre rundt deg ser på amerikanske tv-serier. Det er utrolig hvor mye tid man kan få frigitt ved å kutte ned på tv-tittingen. Her skal jeg uansett fortelle kort om noen bøker jeg har lest i det siste.
The Time Traveler's Wife - av Audrey Niffenegger
Jeg har tidligere fått kritikk for å handlet etter å ha fått reklame-epost fra amazon, men som jeg svarte på kommentaren den gang sier jeg også nå at dette er reklame som jeg har godtatt og som jeg ønsker å motta. I likhet med sist gang kjøpte jeg ikke boken på amazon, men i en bokhandel i Bergen sentrum.
Denne boken ble plukket opp i butikken under kategorien "science fiction", en kategori som inneholder mange bøker etter min smak. Jeg følte meg litt dum da jeg etter å ha lest boken kom over den norske oversettelsen - "Den tidsreisendes kvinne" - men da under kategorien "kjærlighetsroman". Det er som sagt en kategori jeg ikke først og fremst oppgir som gaveønske. (Det eneste positive var at på forsiden var det brukt bindestrek mellom "tids" og "reisendes".)
Når det er sagt kan jeg si meg enig i at boken egentlig passer inn i begge kategoriene. Det er både en kjærlighetsroman og en science fiction-roman. Men boken legger nok mer vekt på forholdet mellom Clare og Henry (sistnevnte er den som hopper i tid), enn den gjør på forklaringen på selve tidshoppet. Den semivitenskapelige forklaringen som er obligatorisk i alle science fiction-fortellinger, viser nok at Audrey Niffenegger (eng. wikipedia) har større kompetanse innenfor skrivekunsten enn innenfor realfag. Men nå skal vi ikke la sånne detaljer komme i veien for å fortelle en kjærlighetshistorie full av lengsel, tap og gjensyn.
Kort fortalt går handlingen ut på at hovedpersonen Henry hopper frem og tilbake i tid uten å vite hvorfor, men får senere i livet vite at det skyldes spesielle "tidskromosomer". Når Henry møter hun som han senere skal gifte seg med - Clare - for første gang har hun allerede truffet ham mange ganger før. For senere skal han hoppe tilbake til hennes barndom på uttallige besøk og bli kjent på den måten.
Henry kan ikke styre tidshoppene og de kommer ofte ved mange ubeleilige tidspunkt. Han kan heller ikke endre hendelsene - verden er "deterministisk" på den måten at det som har skjedd.. har skjedd. Men Henry hopper ikke i tid hele tiden. Til vanlig lever han sitt liv i "den vanlige tidslinjen" og har en jobb som alle andre, men så kan han bli borte i kortere eller lengre tid. Henry og Clare prøver å gjøre det beste ut av situasjonen og leve et mest mulig normalt liv.
Alt i alt en helt kurant bok. Riktignok ikke så heftige kjærlighetsbeskrivelser som i Hamsuns "Victoria", men i akkurat passe dose at selv jeg takler det fint.
Menneskenes barn (The Children of Men) - av P.D. James
Jeg innrømmer det! Jeg har kjøpt en bok med bilde fra filmen på forsiden! Jeg har gått imot mine egne prinsipper! Jeg har jo tidligere klaget på amazon.co.uk som sendte meg en bok med bilde fra filmen på forsiden, men da jeg bestilte var det ikke det bildet på nettsiden deres. Men nå har det seg sånn at mens jeg stod på kjøkkenet og bakte kake så hørte jeg på filmpolitiet på radioen. De omtalte en film kalt "Menneskenes barn" om en fremtid hvor alle mennesker er blitt sterile og ingen barn er blitt født de siste 25 årene. Under julehandelen kom jeg over denne boken og fikk lyst til å kjøpe den - til tross for at et bilde fra filmen var på forsiden. (Og som jeg attpåtil oppdaget står det 2027 på forsiden av boken. 2027 er året hvor handlingen i filmen foregår, mens boken foregår i 2021.)
Fortellingen går i korte trekk ut på at for første gang på 25 år er det en kvinne som er blitt gravid. Det jaktes på dette barnet fordi det er flere som ønsker å slå politisk mynt og ta æren for å redde menneskeheten. Hovedpersonen har i oppgave å beskytte barnet.
Boken er relativt enkelt skrevet, men forfatteren har til gjengeld brukt mye tid på å prøve å skape en verden med stor grad av sammenheng (deriblant kravet til "indre logikk" som gjelder for science fiction-sjangeren). Hun har skapt en verden og lar oss se de videre konsekvensene av den på måter som jeg ikke kan tenke meg at filmen kan være i stand til. Nå ble riktignok filmen tatt av plakaten før jeg fikk lest ferdig boken, men den kommer nok ut på DVD etterhvert.
Det litt spesielle med å lese ut boken på sengen før jeg står opp 1.juledag er at det fikk meg til å sammenligne denne med en annen fortelling, nemlig juleevangeliet. Likheten mellom Jesus-barnet og barnet i denne fortellingen er at de begge signaliserer håp for menneskeheten og begge blir jaktet på. Forfatteren kunne sikkert klart å lage en enda bedre analogi hvis det hadde vært ønsket hennes. Det finnes et noen likheter til, men dem kan jeg overlate til dem som velger å lese boken. Jeg skal ikke strekke det lenger. Boken kan anbefales hvis du liker å lese bøker hvor verden styres av en diktator og ikke alt stemmer helt ellers i samfunnet.
Saabyes cirkus - av Lars Saabye Christensen
Denne boken var egentlig et impulslån på biblioteket på lille julaften. Et impulslån er i motsetning til et impulskjøp en relativ trygg affære - hvis man ikke liker den leverer man den bare tilbake. Etter å ha lest ut menneskenes barn 1.juledag tenkte jeg at jeg skulle lese et kapittel eller to i denne. Det skulle jeg ikke ha tenkt. For boken har ikke kapitler - eller kanskje vi heller skulle si at den har kun ett eneste kapittel. Han har heldigvis avsnitt, men aldri doble avsnitt der det oppstår naturlige pauser i lesingen. Boken går i ett og det kan nesten virke som det er forfatterens ønske at man setter av noen timer og leser hele boken i strekk - noe som faktisk er en behagelig ting å gjøre dersom man har tid.
Jeg skal innrømme at jeg aldri har lest Saabye Christensen før, hverken Beatles, Halvbroren eller Maskeblomstfamilien for å ta dem jeg stort sett har hørt om. Jeg ble positivt overrasket over det lekende og lette språket. Han bruker relativt enkle bilder og ordstrømmen som kommer mot deg er likevel ikke bare pjatt for å fylle siden men gir mening. Ordene på linjene er ikke der bare for å vise hvor ordrik forfatteren er, men er en del av fortellingen fortalt fra hovedpersonen i jeg-stil.
Historien er skrevet som en selvbiografi men forfatteren har fått med seg det som min lærer på barneskolen sa om stiloppgaver som gikk på å beskrive sommerferien eller juleferien. "Det trenger ikke å være sant". Ingen krever å få vite hvordan du hadde det hjemme i juleferien. Poenget er å gi elevene noe å skrive om som er lett. For å sitere vaskeseddelen til boken: "Dette er en sann historie bygget på en løgn. Eller omvendt: en løgn bygget på en sann historie."
Boken handler i hovedsak om hvordan han får øye på en rød Fender Stratocaster i et butikkvindu og får jobb som blomsterbud for å få råd til den. Men selve hovedhandlingen er ikke det beste med det boken. Det er selve språket. De små tingene som skjer i livet hans og hvordan disse så godt blir beskrevet. Denne boken kan jeg anbefale. Det var en fornøyelse å lese den.
Sitater fra boken:
* "Blomsterbudets veier er uransakelige" (side 33)
* "Hvert måltid ar en ny fiksjon basert på en sann historie: poteter." (side 37)
* "En fortellings kjemi, er det sagt, og jeg er ikke helt uenig i dette, selv om det lyder litt skolemesteraktig, kan også ligne på denne væsken i mørkerommets kar: erfaring, lesning, fantasi. Jeg vil nevne en annen metode, eller formel: Når du fødes er du historieløs. Når du dør har du allerede glemt. Og i mellomtiden spiller hukommelsen deg et puss..." (side 169)
The Time Traveler's Wife - av Audrey Niffenegger
Jeg har tidligere fått kritikk for å handlet etter å ha fått reklame-epost fra amazon, men som jeg svarte på kommentaren den gang sier jeg også nå at dette er reklame som jeg har godtatt og som jeg ønsker å motta. I likhet med sist gang kjøpte jeg ikke boken på amazon, men i en bokhandel i Bergen sentrum.
Denne boken ble plukket opp i butikken under kategorien "science fiction", en kategori som inneholder mange bøker etter min smak. Jeg følte meg litt dum da jeg etter å ha lest boken kom over den norske oversettelsen - "Den tidsreisendes kvinne" - men da under kategorien "kjærlighetsroman". Det er som sagt en kategori jeg ikke først og fremst oppgir som gaveønske. (Det eneste positive var at på forsiden var det brukt bindestrek mellom "tids" og "reisendes".)
Når det er sagt kan jeg si meg enig i at boken egentlig passer inn i begge kategoriene. Det er både en kjærlighetsroman og en science fiction-roman. Men boken legger nok mer vekt på forholdet mellom Clare og Henry (sistnevnte er den som hopper i tid), enn den gjør på forklaringen på selve tidshoppet. Den semivitenskapelige forklaringen som er obligatorisk i alle science fiction-fortellinger, viser nok at Audrey Niffenegger (eng. wikipedia) har større kompetanse innenfor skrivekunsten enn innenfor realfag. Men nå skal vi ikke la sånne detaljer komme i veien for å fortelle en kjærlighetshistorie full av lengsel, tap og gjensyn.
Kort fortalt går handlingen ut på at hovedpersonen Henry hopper frem og tilbake i tid uten å vite hvorfor, men får senere i livet vite at det skyldes spesielle "tidskromosomer". Når Henry møter hun som han senere skal gifte seg med - Clare - for første gang har hun allerede truffet ham mange ganger før. For senere skal han hoppe tilbake til hennes barndom på uttallige besøk og bli kjent på den måten.
Henry kan ikke styre tidshoppene og de kommer ofte ved mange ubeleilige tidspunkt. Han kan heller ikke endre hendelsene - verden er "deterministisk" på den måten at det som har skjedd.. har skjedd. Men Henry hopper ikke i tid hele tiden. Til vanlig lever han sitt liv i "den vanlige tidslinjen" og har en jobb som alle andre, men så kan han bli borte i kortere eller lengre tid. Henry og Clare prøver å gjøre det beste ut av situasjonen og leve et mest mulig normalt liv.
Alt i alt en helt kurant bok. Riktignok ikke så heftige kjærlighetsbeskrivelser som i Hamsuns "Victoria", men i akkurat passe dose at selv jeg takler det fint.
Menneskenes barn (The Children of Men) - av P.D. James
Jeg innrømmer det! Jeg har kjøpt en bok med bilde fra filmen på forsiden! Jeg har gått imot mine egne prinsipper! Jeg har jo tidligere klaget på amazon.co.uk som sendte meg en bok med bilde fra filmen på forsiden, men da jeg bestilte var det ikke det bildet på nettsiden deres. Men nå har det seg sånn at mens jeg stod på kjøkkenet og bakte kake så hørte jeg på filmpolitiet på radioen. De omtalte en film kalt "Menneskenes barn" om en fremtid hvor alle mennesker er blitt sterile og ingen barn er blitt født de siste 25 årene. Under julehandelen kom jeg over denne boken og fikk lyst til å kjøpe den - til tross for at et bilde fra filmen var på forsiden. (Og som jeg attpåtil oppdaget står det 2027 på forsiden av boken. 2027 er året hvor handlingen i filmen foregår, mens boken foregår i 2021.)
Fortellingen går i korte trekk ut på at for første gang på 25 år er det en kvinne som er blitt gravid. Det jaktes på dette barnet fordi det er flere som ønsker å slå politisk mynt og ta æren for å redde menneskeheten. Hovedpersonen har i oppgave å beskytte barnet.
Boken er relativt enkelt skrevet, men forfatteren har til gjengeld brukt mye tid på å prøve å skape en verden med stor grad av sammenheng (deriblant kravet til "indre logikk" som gjelder for science fiction-sjangeren). Hun har skapt en verden og lar oss se de videre konsekvensene av den på måter som jeg ikke kan tenke meg at filmen kan være i stand til. Nå ble riktignok filmen tatt av plakaten før jeg fikk lest ferdig boken, men den kommer nok ut på DVD etterhvert.
Det litt spesielle med å lese ut boken på sengen før jeg står opp 1.juledag er at det fikk meg til å sammenligne denne med en annen fortelling, nemlig juleevangeliet. Likheten mellom Jesus-barnet og barnet i denne fortellingen er at de begge signaliserer håp for menneskeheten og begge blir jaktet på. Forfatteren kunne sikkert klart å lage en enda bedre analogi hvis det hadde vært ønsket hennes. Det finnes et noen likheter til, men dem kan jeg overlate til dem som velger å lese boken. Jeg skal ikke strekke det lenger. Boken kan anbefales hvis du liker å lese bøker hvor verden styres av en diktator og ikke alt stemmer helt ellers i samfunnet.
Saabyes cirkus - av Lars Saabye Christensen
Denne boken var egentlig et impulslån på biblioteket på lille julaften. Et impulslån er i motsetning til et impulskjøp en relativ trygg affære - hvis man ikke liker den leverer man den bare tilbake. Etter å ha lest ut menneskenes barn 1.juledag tenkte jeg at jeg skulle lese et kapittel eller to i denne. Det skulle jeg ikke ha tenkt. For boken har ikke kapitler - eller kanskje vi heller skulle si at den har kun ett eneste kapittel. Han har heldigvis avsnitt, men aldri doble avsnitt der det oppstår naturlige pauser i lesingen. Boken går i ett og det kan nesten virke som det er forfatterens ønske at man setter av noen timer og leser hele boken i strekk - noe som faktisk er en behagelig ting å gjøre dersom man har tid.
Jeg skal innrømme at jeg aldri har lest Saabye Christensen før, hverken Beatles, Halvbroren eller Maskeblomstfamilien for å ta dem jeg stort sett har hørt om. Jeg ble positivt overrasket over det lekende og lette språket. Han bruker relativt enkle bilder og ordstrømmen som kommer mot deg er likevel ikke bare pjatt for å fylle siden men gir mening. Ordene på linjene er ikke der bare for å vise hvor ordrik forfatteren er, men er en del av fortellingen fortalt fra hovedpersonen i jeg-stil.
Historien er skrevet som en selvbiografi men forfatteren har fått med seg det som min lærer på barneskolen sa om stiloppgaver som gikk på å beskrive sommerferien eller juleferien. "Det trenger ikke å være sant". Ingen krever å få vite hvordan du hadde det hjemme i juleferien. Poenget er å gi elevene noe å skrive om som er lett. For å sitere vaskeseddelen til boken: "Dette er en sann historie bygget på en løgn. Eller omvendt: en løgn bygget på en sann historie."
Boken handler i hovedsak om hvordan han får øye på en rød Fender Stratocaster i et butikkvindu og får jobb som blomsterbud for å få råd til den. Men selve hovedhandlingen er ikke det beste med det boken. Det er selve språket. De små tingene som skjer i livet hans og hvordan disse så godt blir beskrevet. Denne boken kan jeg anbefale. Det var en fornøyelse å lese den.
Sitater fra boken:
* "Blomsterbudets veier er uransakelige" (side 33)
* "Hvert måltid ar en ny fiksjon basert på en sann historie: poteter." (side 37)
* "En fortellings kjemi, er det sagt, og jeg er ikke helt uenig i dette, selv om det lyder litt skolemesteraktig, kan også ligne på denne væsken i mørkerommets kar: erfaring, lesning, fantasi. Jeg vil nevne en annen metode, eller formel: Når du fødes er du historieløs. Når du dør har du allerede glemt. Og i mellomtiden spiller hukommelsen deg et puss..." (side 169)