Valentinsdagen
Skrivekløe, malekløe, tiltakslyst, generell bobling og.. der! Tok kvelden slutt. Jeg har alltid inntrykk av at dagen tar slutt mens den er på sitt beste. Jeg sitter i yttergangen, av alle steder, med håret kveilet opp og satt på plass med en pensel som står opp ned i såta.
Jeg er overalt, alle steder, kjører 13 mil om dagen, snakker, ringer, trør, skriver, diskuterer, krangler, nikker, jatter, himler med øynene og smiler. Når dagen er omme, får jeg komme hjem til min lille etterkommer som begynner å flire og trippe rundt når han hører at jeg tuter med hornet når jeg kjører inn på gårdsplassen. Alt er så meget mere åpent og fritt. Takket være fine, lure folk som kan ting som ikke jeg kan, ser jeg oftere og oftere mulighetene for å finne på noe nytt. Noe som er mer, bedre og finere. Større, sterkere og mildere. Mer pratisk, mer utfordrende, og mer selektivt.
Det er spennende tider. Innimellom vrir vi oss i vårt eget skinn og lurer på hva i alle dager det er vi styrer med. Men det demrer noe lurt i det fjerne. Nå må vi bestemme oss, skal, skal ikke? Jeg nærmer meg et skal.
Notatbøkene med skisser og idéer har jeg samlet i ei pyntehylle på kjøkkenet. De små bøkene jeg alltid har hatt med meg i veska, med skriblerier og tegninger. Jeg har tenkt at jeg skal bruke dem en dag. Nå begynner det å klø alvorlig for å komme i flyten med å lage ting. Bilder og malerier helst. Andre skriverier. Lage noe selv. Svare for seg selv, ikke for andre. I make boss.
Jo, det er fint å ha struktur på dagen. En firkantig form som man vet opp ned på. Den har jeg vært i i fem år, og den har samlet meg og gjort meg fokusert. Jeg har lært meg å jobbe. Nå er jeg på en måde litt klar for neste trappetrinn. Mer, bedre og littebitt friere.
Det er valentinsdag og jeg har sittet og chattet med kjeresten på Facebook. Romantisk! Var litt jobb som måtte gjøres. Det er greit. Vi får ta oss en rødvinssnurr senere.
Jeg er overalt, alle steder, kjører 13 mil om dagen, snakker, ringer, trør, skriver, diskuterer, krangler, nikker, jatter, himler med øynene og smiler. Når dagen er omme, får jeg komme hjem til min lille etterkommer som begynner å flire og trippe rundt når han hører at jeg tuter med hornet når jeg kjører inn på gårdsplassen. Alt er så meget mere åpent og fritt. Takket være fine, lure folk som kan ting som ikke jeg kan, ser jeg oftere og oftere mulighetene for å finne på noe nytt. Noe som er mer, bedre og finere. Større, sterkere og mildere. Mer pratisk, mer utfordrende, og mer selektivt.
Det er spennende tider. Innimellom vrir vi oss i vårt eget skinn og lurer på hva i alle dager det er vi styrer med. Men det demrer noe lurt i det fjerne. Nå må vi bestemme oss, skal, skal ikke? Jeg nærmer meg et skal.
Notatbøkene med skisser og idéer har jeg samlet i ei pyntehylle på kjøkkenet. De små bøkene jeg alltid har hatt med meg i veska, med skriblerier og tegninger. Jeg har tenkt at jeg skal bruke dem en dag. Nå begynner det å klø alvorlig for å komme i flyten med å lage ting. Bilder og malerier helst. Andre skriverier. Lage noe selv. Svare for seg selv, ikke for andre. I make boss.
Jo, det er fint å ha struktur på dagen. En firkantig form som man vet opp ned på. Den har jeg vært i i fem år, og den har samlet meg og gjort meg fokusert. Jeg har lært meg å jobbe. Nå er jeg på en måde litt klar for neste trappetrinn. Mer, bedre og littebitt friere.
Det er valentinsdag og jeg har sittet og chattet med kjeresten på Facebook. Romantisk! Var litt jobb som måtte gjøres. Det er greit. Vi får ta oss en rødvinssnurr senere.