India VIII - Arambol
Jeg er tilbake i Bangalore som nå er blitt en sval og kjølig by i mine øyne. Det sier ganske mye om hvor vant jeg er blitt til varme.
Arambol og Goa var herlig. Endelig skikkelig slappeavferie! Kombinasjonen sol og sjø er også noe jeg er ganske svak for. Ble til slutt litt ordentlig brun, og ikke bare grønn, min brunfarge har til nå vært grønlig. Joachim sier det er fordi jeg er vegetarianer, kanskje er det noe i det.
Jeg falt altså til ro med å gå i lite klær, selv om det var veldig uvant. (Jeg gjør det hele tiden i leiligheten, men det blir noe annet). Det er jo lettere når alle andre gjør det så man skiller seg mindre ut. Men selv om Arambol er et vestlig hippiesamfunn syns jeg likevel folk kunne hatt såpass respekt at de ikke bada toppløse og i stringtruse, for det gjør de. Spesielt menn i 40-årene av en eller annen
grunn.
Har tenkt mye over faktumet at en gjeng hippier kom hit og lagde sitt eget samfunn på 60-70-tallet. Hvilken rett hadde de til å ta området på den måten? Jeg slo raskt fra meg assosiasjoner til andre okkupasjoner gjort av hvite menn, for dette foregikk nokså fredlig har jeg inntrykk av. Likevel faller jeg liksom ikke helt til ro med tanken, for Arambol er ikke lenger en indisk by. Det eneste som kan få deg til å innse at du fortsatt er i India er å legge merke til kelnerene og lese hele menyen på restaurantene, de har som regel en side med indisk mat (som er vilt mye billigere enn den vestlige på samme restaurant). Det finnes også Ghandisuvenirer og litt hinduistisk juggel, men ellers kunne du vært hvor som helst i Vesten. Det får meg til å gruble litt og gjør meg litt kritisk. Men turismen gir mange muligheter til jobber og det er lett å overprise varer til uvitende europeere og amerikanere, så det godt hende det er positivt for samfunnet også. Likevel er det tøft å se den vanvittige motsetningen mellom en vestlig turist i bikini og en indisk strandselger i sari. Det kryr av begge deler. Jeg snakket endel med en indisk tretten år gammel jente som solgte saronger og smykker fordi hun hadde sommerferie. Jeg spurte hva hun syntes om at hvite folk har kommet dit og tatt et område hvor de har skapt sin egen kultur og lever etter sine helt egne normer og regler. Hun sa hun syntes det var helt greit og at vi alle er like selv om vi er forskjellige. Jeg vet ikke om hun svarte det hun trodde jeg ville høre for å få meg til å kjøpe noe, det virka faktisk som hun mente det, men jeg kan jo ikke vite.
Det ble ikke så mye annet enn bading (vi hadde jo fått beskjed av Jai at vi måtte kose med havet, eller gnukking som Svine-Stine kaller det), soling, spising og skravling. Jeg hang mest mulig med mest mulig folk, kanskje mest med Chu og Brita og Ida. De to sistnevnte var på ferie for et par uker, Brita var fredskorpser i fjor på et helårsopplegg. Det var godt å få litt andre meninger og synspunkter i samtalene og veldig koselig bli kjent med dem.
De to siste dagene tok vi en tur til en liten innsjø rett ved og lå og fløt i det helt stille vannet, det var fantastisk deilig. Som Sakarias sa: Kan vi ha det bedre nå, Nora? Jeg tror ikke det. Vi var også en tur oppover i jungelen med masse kjempefin trær og så på hippiesamfunnet. De mest hardbarka hippiene bor nemlig oppe i skogen og sitter å spiller musikk, ryker, småprater og døser dagen lang. Det var desverre ingen av de mest inngrodde tilstede da vi var der, men det var likevel fint å bare sitte der og slappe av, se på trærne og lytte til fuglene. Ble nesten som en slags meditasjon. Man trenger absolutt ikke ha dreads og ryke hasj for å bli rusa på naturen.
To av kveldene var det jam hvor hvem som helst kunne synge, spille eller lese dikt. Det var utrolig deilig og fint å høre på selv om alt ikke var like nytbart. Den første kvelden var det stappa med folk, masse hippier som er både rare og pene og se på. Folk spilte fele, trommer, gitar, ukulele, zitar, munnspill, flyte, klarinett, didgeridoo og et nytt intrument som likner en ufo i metall, har glemt navnet, men det lager veldig fin lyd. Min favoritt var en britisk dame (uten dreads) som spilte ukulele og sang kjempefint. På den ene jammen hadde hun med seg sin tre år gamle nydelige datter. Hun satt musestille på en krakk ved siden av, tittet ut på publikum og smeltet alles hjerter på samme måte som morens musikk.
Det var trist å si hade til både mennskene og stranda. Chu ser jeg nok igjen i mai, blir nok litt senere med resten. Arambol kommer jeg kanskje aldri tilbake til. Vi får se. I morgen blir det mer farvel, gruer meg. Blir en stor forandring, plutselig er vi en veldig annerledes gruppe. Jeg er vel på en måte misunnelig på dem, for jeg savner mange hjemme i Norge, men samtidig er jeg så innstilt på å bli til mai og oppleve masse mer at jeg føler meg heller priveligert som får bli.
Arambol og Goa var herlig. Endelig skikkelig slappeavferie! Kombinasjonen sol og sjø er også noe jeg er ganske svak for. Ble til slutt litt ordentlig brun, og ikke bare grønn, min brunfarge har til nå vært grønlig. Joachim sier det er fordi jeg er vegetarianer, kanskje er det noe i det.
Jeg falt altså til ro med å gå i lite klær, selv om det var veldig uvant. (Jeg gjør det hele tiden i leiligheten, men det blir noe annet). Det er jo lettere når alle andre gjør det så man skiller seg mindre ut. Men selv om Arambol er et vestlig hippiesamfunn syns jeg likevel folk kunne hatt såpass respekt at de ikke bada toppløse og i stringtruse, for det gjør de. Spesielt menn i 40-årene av en eller annen
grunn.
Har tenkt mye over faktumet at en gjeng hippier kom hit og lagde sitt eget samfunn på 60-70-tallet. Hvilken rett hadde de til å ta området på den måten? Jeg slo raskt fra meg assosiasjoner til andre okkupasjoner gjort av hvite menn, for dette foregikk nokså fredlig har jeg inntrykk av. Likevel faller jeg liksom ikke helt til ro med tanken, for Arambol er ikke lenger en indisk by. Det eneste som kan få deg til å innse at du fortsatt er i India er å legge merke til kelnerene og lese hele menyen på restaurantene, de har som regel en side med indisk mat (som er vilt mye billigere enn den vestlige på samme restaurant). Det finnes også Ghandisuvenirer og litt hinduistisk juggel, men ellers kunne du vært hvor som helst i Vesten. Det får meg til å gruble litt og gjør meg litt kritisk. Men turismen gir mange muligheter til jobber og det er lett å overprise varer til uvitende europeere og amerikanere, så det godt hende det er positivt for samfunnet også. Likevel er det tøft å se den vanvittige motsetningen mellom en vestlig turist i bikini og en indisk strandselger i sari. Det kryr av begge deler. Jeg snakket endel med en indisk tretten år gammel jente som solgte saronger og smykker fordi hun hadde sommerferie. Jeg spurte hva hun syntes om at hvite folk har kommet dit og tatt et område hvor de har skapt sin egen kultur og lever etter sine helt egne normer og regler. Hun sa hun syntes det var helt greit og at vi alle er like selv om vi er forskjellige. Jeg vet ikke om hun svarte det hun trodde jeg ville høre for å få meg til å kjøpe noe, det virka faktisk som hun mente det, men jeg kan jo ikke vite.
Det ble ikke så mye annet enn bading (vi hadde jo fått beskjed av Jai at vi måtte kose med havet, eller gnukking som Svine-Stine kaller det), soling, spising og skravling. Jeg hang mest mulig med mest mulig folk, kanskje mest med Chu og Brita og Ida. De to sistnevnte var på ferie for et par uker, Brita var fredskorpser i fjor på et helårsopplegg. Det var godt å få litt andre meninger og synspunkter i samtalene og veldig koselig bli kjent med dem.
De to siste dagene tok vi en tur til en liten innsjø rett ved og lå og fløt i det helt stille vannet, det var fantastisk deilig. Som Sakarias sa: Kan vi ha det bedre nå, Nora? Jeg tror ikke det. Vi var også en tur oppover i jungelen med masse kjempefin trær og så på hippiesamfunnet. De mest hardbarka hippiene bor nemlig oppe i skogen og sitter å spiller musikk, ryker, småprater og døser dagen lang. Det var desverre ingen av de mest inngrodde tilstede da vi var der, men det var likevel fint å bare sitte der og slappe av, se på trærne og lytte til fuglene. Ble nesten som en slags meditasjon. Man trenger absolutt ikke ha dreads og ryke hasj for å bli rusa på naturen.
To av kveldene var det jam hvor hvem som helst kunne synge, spille eller lese dikt. Det var utrolig deilig og fint å høre på selv om alt ikke var like nytbart. Den første kvelden var det stappa med folk, masse hippier som er både rare og pene og se på. Folk spilte fele, trommer, gitar, ukulele, zitar, munnspill, flyte, klarinett, didgeridoo og et nytt intrument som likner en ufo i metall, har glemt navnet, men det lager veldig fin lyd. Min favoritt var en britisk dame (uten dreads) som spilte ukulele og sang kjempefint. På den ene jammen hadde hun med seg sin tre år gamle nydelige datter. Hun satt musestille på en krakk ved siden av, tittet ut på publikum og smeltet alles hjerter på samme måte som morens musikk.
Det var trist å si hade til både mennskene og stranda. Chu ser jeg nok igjen i mai, blir nok litt senere med resten. Arambol kommer jeg kanskje aldri tilbake til. Vi får se. I morgen blir det mer farvel, gruer meg. Blir en stor forandring, plutselig er vi en veldig annerledes gruppe. Jeg er vel på en måte misunnelig på dem, for jeg savner mange hjemme i Norge, men samtidig er jeg så innstilt på å bli til mai og oppleve masse mer at jeg føler meg heller priveligert som får bli.