Nattemas
Tilbake på jobb, da gitt. Her sitter jeg altså igjen. For andre gang denne uka. Og jeg skal tilbake hit i morgen natt. Og påfølgende natt. Og natta deretter. Jepp, fire netter på rad. Totalt fem netter i løpet av en uke. 50 arbeidstimer. Det er egentlig ikke lov, men sjefen har fått spesiell dispensasjon for det, på grunn av sommerferien. Så lenge det er fellesferie, er det altså helt greit å overbelaste sine ansatte og ekstravikarer. Fantastisk. Så når skuldrene mine begynner å verke igjen, kan jeg bare si til dem "ti nå stille, det er fellesferie, så da er det meningen at dere skal tåle mer." Jeg tviler likevel litt på at de bryr seg noe videre om akkurat det.
Jeg kjeder meg egentlig litt akkurat nå. Det er ennå nesten to timer til neste runde, og på grunn av varmen er de gamle såpass slått ut at de sover usedvanlig godt. Jeg har allerede tømt alt søppel, sjekket vaskerommet (tomt) og brettet håndkler og laken. Frokostbordet var allerede dekket av kveldsvakten.
I utgangspunktet har jeg en ikke akkurat kort liste kjentfolk på MSN, men av en eller annen grunn later det til at det ikke er så veldig spennende å snakke med meg i kveld. Jeg skriver noen meldinger, og får få eller ingen svar tilbake. Mrf.
For natten har jeg kjøpt med meg noe nytt på matfronten. Et eksperiment. Tagliatelle med ostesaus og skinke, frossen, fra Findus. 7 minutter i microbølgeovn er visstnok alt som skal til for å klargjøre dette overlegne herremåltidet. Jeg er veldig spent. Det må liksom være noe lettvint om natta, for da føler jeg virkelig ikke for å styre med noe ordentlig matlaging. Plutselig står jeg der med kokeplater og ymse matsorter og så går en alarm som gjør at jeg bare må forlate kjøkkenet, og før man vet ordet av det har jeg brent ned hele bygget. Sikkert. Jeg ser det for meg, og tror jeg står over. Så frossenmat blir tingen. Eller nudler. Jeg har vært en ivrig bruker av Mr. Lee tidligere, men akkurat i kveld kjente jeg at jeg var litt lei av det.
I morgen skal husleia betales. Jeg håper jeg klarer å finne kodebrikken min innen da. Også håper jeg at de andre kollektivtullingene har betalte sine respektive andeler (jeg har ikke sjekket saldoen min siden i går, og da var det slunkent på kontoen, gitt), ettersom jeg ikke har råd til å legge ut over 8000 kroner bare sånn helt uten videre. Én av dem reiser til Dublin fra Oslo en av disse dager (og etterlot meg noe rydding og vasking etter en fest som var blitt avholdt sist helg, mens jeg var i begravelse), så der spørs det jaggu. Jeg er skeptisk. Veldig skeptisk. Og litt trøtt, allerede, mens det ennå gjenstår syv timer av skiftet. Det lover jo godt.
(Men av gode nyheter: Jeg fikk i det minste lønna mi i går. Som sjekk. I posten. Som jeg måtte gå til banken for å heve. Jeg følte meg tilbake i 90-tallet.)
Jeg kjeder meg egentlig litt akkurat nå. Det er ennå nesten to timer til neste runde, og på grunn av varmen er de gamle såpass slått ut at de sover usedvanlig godt. Jeg har allerede tømt alt søppel, sjekket vaskerommet (tomt) og brettet håndkler og laken. Frokostbordet var allerede dekket av kveldsvakten.
I utgangspunktet har jeg en ikke akkurat kort liste kjentfolk på MSN, men av en eller annen grunn later det til at det ikke er så veldig spennende å snakke med meg i kveld. Jeg skriver noen meldinger, og får få eller ingen svar tilbake. Mrf.
For natten har jeg kjøpt med meg noe nytt på matfronten. Et eksperiment. Tagliatelle med ostesaus og skinke, frossen, fra Findus. 7 minutter i microbølgeovn er visstnok alt som skal til for å klargjøre dette overlegne herremåltidet. Jeg er veldig spent. Det må liksom være noe lettvint om natta, for da føler jeg virkelig ikke for å styre med noe ordentlig matlaging. Plutselig står jeg der med kokeplater og ymse matsorter og så går en alarm som gjør at jeg bare må forlate kjøkkenet, og før man vet ordet av det har jeg brent ned hele bygget. Sikkert. Jeg ser det for meg, og tror jeg står over. Så frossenmat blir tingen. Eller nudler. Jeg har vært en ivrig bruker av Mr. Lee tidligere, men akkurat i kveld kjente jeg at jeg var litt lei av det.
I morgen skal husleia betales. Jeg håper jeg klarer å finne kodebrikken min innen da. Også håper jeg at de andre kollektivtullingene har betalte sine respektive andeler (jeg har ikke sjekket saldoen min siden i går, og da var det slunkent på kontoen, gitt), ettersom jeg ikke har råd til å legge ut over 8000 kroner bare sånn helt uten videre. Én av dem reiser til Dublin fra Oslo en av disse dager (og etterlot meg noe rydding og vasking etter en fest som var blitt avholdt sist helg, mens jeg var i begravelse), så der spørs det jaggu. Jeg er skeptisk. Veldig skeptisk. Og litt trøtt, allerede, mens det ennå gjenstår syv timer av skiftet. Det lover jo godt.
(Men av gode nyheter: Jeg fikk i det minste lønna mi i går. Som sjekk. I posten. Som jeg måtte gå til banken for å heve. Jeg følte meg tilbake i 90-tallet.)