Eksamen og skole
Nå må jeg serriøst jobbe.
Hjælp.
Sånn jeg ligger ann nå er det bare kanskje jeg står på fækkings eksamen, og jeg trenger en A.
Jeg har på sett og vis lest ut pensumet - men jeg husker ikke en drit. Øh, Cattell? Var det han som....øøøørgh. Eneste som sitter er jo Freud, Watson, Skinner, Wundt og de der. Fechner? Hva faen! Piaget og Charcot får det jo såvidt til å ringe en liten bjelle. Om jeg hører godt etter. Til i morra burde jeg skrivi sammendrag om 13 personer pluss notater til kapittel 11, men, jeg har ikke gjort et drit, jeg har sulla litt, og fått ned nesten en side notater. Hvorav mesteparten av sida er et diagram over forskningsprosessen.
Og metodefyfaen. Jeg trodde jeg kunne det sånn ca, men, når vi begynner å snakke om det så innser jeg at fy faen, jeg kan jo ikke sammenhengen mellom validitet og reliabilitet allikevel. Og de ulike måtene for å sikre reliabilitet? WTF? JEG HAKKE PEILING! Metode-foreleseren la ut noen eksempel-oppgaver på hva vi kan vente oss på eksamen, jeg hadde lyst til å dø, minst legge meg ned og grine - hadde jo aldri HØRT om begrepene en gang! Okei, nå skrev han riktignok at vi ikke måtte bry oss om det, fordi pensum har blitt forandret etter de oppgavene; men det hjelper ikke på eksamensnervene akkurat.
Jeg trodde universitet var noe for meg jeg.
Kanskje det er det, egentlig, jeg må bare forandre meg selv og jobbinga mi først.
Ser ut til at jeg må bruke mer enn et år på å komme inn på profesjon. Fordi jeg aner ikke hva annet jeg skal gjøre. Jeg vil ikke ta bachelor i psykologi, hva faen skal jeg bruke det til? Jeg har ikke noe realfag så kan ikke bli noe i den retningen, jeg liker ikke realfag uansett. Det er liksom bare profesjon, eller, hurra, lærer. Jeg vilikkeblilærer.
HYL!
D:
Det er ikke noe artig å se folk rundt meg bli ca ødelagt av eksamensnerver. Hanne sov nesten ikke hele forrige uke, og ser skikkelig sliten og dratt ut. Og jeg vet at utenpå virker jeg helt rolig, tuller og ler og snakker om gutter og fylla og artige folk vi ser rundt på Dragvoll, men det stemmer jo faen ikke og ingen tror på at jeg er nervøs som faen, bare sier 'Du er så smart, du klarer det lett som en plett du'.
Jeg føler meg verken smart eller rolig eller som om jeg takler ting.
Jeg tror jeg støtter meg for mye på at det alltid har funka for meg tidligere, sånn, på vgs og sånn, tilogmed i England. Jeg gjorde så absolutt ikke mitt optimale da, har jeg ikke gjort nå heller, men allikevel rant det inn A'er og 6'ere. Jeg tror ikke det virker nå på universitetet.
Det har forøvrig kanskje gått for langt når Kristin slår psykologinerdvitser og jeg LER av dem.
Det var en fyr som kom inn i forelesning vår på tirsdag, med ca verdens tydeligste og største unibrown.
Kristin: 'Jammen der har vi et prakteksempel på at helheten er større enn delene. Den har virkelig forrang for de mindre bestanddelene'
Meg: *fnise stille*
Kristin: 'Han har visst glemt å fjerne den mellomliggende variabelen'
Meg: *slå huet i pulten og prøve å kvele latteren*
Vi fikk godkjent tidenes mest sugne ex.phil-oppgave i går. Liek, whattefakk? Haha!
Hjælp.
Sånn jeg ligger ann nå er det bare kanskje jeg står på fækkings eksamen, og jeg trenger en A.
Jeg har på sett og vis lest ut pensumet - men jeg husker ikke en drit. Øh, Cattell? Var det han som....øøøørgh. Eneste som sitter er jo Freud, Watson, Skinner, Wundt og de der. Fechner? Hva faen! Piaget og Charcot får det jo såvidt til å ringe en liten bjelle. Om jeg hører godt etter. Til i morra burde jeg skrivi sammendrag om 13 personer pluss notater til kapittel 11, men, jeg har ikke gjort et drit, jeg har sulla litt, og fått ned nesten en side notater. Hvorav mesteparten av sida er et diagram over forskningsprosessen.
Og metodefyfaen. Jeg trodde jeg kunne det sånn ca, men, når vi begynner å snakke om det så innser jeg at fy faen, jeg kan jo ikke sammenhengen mellom validitet og reliabilitet allikevel. Og de ulike måtene for å sikre reliabilitet? WTF? JEG HAKKE PEILING! Metode-foreleseren la ut noen eksempel-oppgaver på hva vi kan vente oss på eksamen, jeg hadde lyst til å dø, minst legge meg ned og grine - hadde jo aldri HØRT om begrepene en gang! Okei, nå skrev han riktignok at vi ikke måtte bry oss om det, fordi pensum har blitt forandret etter de oppgavene; men det hjelper ikke på eksamensnervene akkurat.
Jeg trodde universitet var noe for meg jeg.
Kanskje det er det, egentlig, jeg må bare forandre meg selv og jobbinga mi først.
Ser ut til at jeg må bruke mer enn et år på å komme inn på profesjon. Fordi jeg aner ikke hva annet jeg skal gjøre. Jeg vil ikke ta bachelor i psykologi, hva faen skal jeg bruke det til? Jeg har ikke noe realfag så kan ikke bli noe i den retningen, jeg liker ikke realfag uansett. Det er liksom bare profesjon, eller, hurra, lærer. Jeg vilikkeblilærer.
HYL!
D:
Det er ikke noe artig å se folk rundt meg bli ca ødelagt av eksamensnerver. Hanne sov nesten ikke hele forrige uke, og ser skikkelig sliten og dratt ut. Og jeg vet at utenpå virker jeg helt rolig, tuller og ler og snakker om gutter og fylla og artige folk vi ser rundt på Dragvoll, men det stemmer jo faen ikke og ingen tror på at jeg er nervøs som faen, bare sier 'Du er så smart, du klarer det lett som en plett du'.
Jeg føler meg verken smart eller rolig eller som om jeg takler ting.
Jeg tror jeg støtter meg for mye på at det alltid har funka for meg tidligere, sånn, på vgs og sånn, tilogmed i England. Jeg gjorde så absolutt ikke mitt optimale da, har jeg ikke gjort nå heller, men allikevel rant det inn A'er og 6'ere. Jeg tror ikke det virker nå på universitetet.
Det har forøvrig kanskje gått for langt når Kristin slår psykologinerdvitser og jeg LER av dem.
Det var en fyr som kom inn i forelesning vår på tirsdag, med ca verdens tydeligste og største unibrown.
Kristin: 'Jammen der har vi et prakteksempel på at helheten er større enn delene. Den har virkelig forrang for de mindre bestanddelene'
Meg: *fnise stille*
Kristin: 'Han har visst glemt å fjerne den mellomliggende variabelen'
Meg: *slå huet i pulten og prøve å kvele latteren*
Vi fikk godkjent tidenes mest sugne ex.phil-oppgave i går. Liek, whattefakk? Haha!