Bøttekott
Jeg snubla innom myspacen til det cheesy, bergenske synthbandet Lorraine, og skulle nesten til å gulpe ut en setning om at sånn er livet, akkurat sånn. Ostete synth, hæ? Jo, jeg tror kanskje jeg er den eneste som er i stand til å klekke gode assosiasjoner ut av musikk som i seg selv er såpass langt unna å være god. Men, altså; life is good. For å parafrasere en annen ost. Lalala life.
Jeg synes det er fryktelig deilig å tenke på at sommerferie i år bare kommer til å bety én uke borte fra dette. Dette, som i Oslo, jobb, sofaputer. Kaffe, tastatur, printer. Sol. Park. Oslofjorden. Strek under ordet jobb, det er dette med arbeidslivet; det står for en rytme som universitesdagene aldri var i stand til å ta opp i seg. Jeg tror jeg liker det. Jeg tror ikke, i det hele tatt, at jeg er så kvapsete og amorf og arytmisk som jeg har brukt alle disse årene på å være.
Det er 2008, og det er hei til en del ting, hadet til en del andre.
Som om livet hele tida var et slags trangt bøttekott der det handlet om å stable ting mest mulig stødig slik at de ikke kom ramlende ned over deg når du ventet det minst: Et langt kosteskaft av unnasluntrede lesesalstimer, en bøtte med asken fra en kremert forelskelse, en muggen svamp bak vasken av sjalusi. Svartsekker og konteinere. Jeg har fått innredet det forsvarlig nå, føler jeg. Endelig.
Og da, hva da? Himmelen er rødda fri for skyer, tingen er sendt til språkvask, hjertet er en skinnende ren diamant, sushien er fucking gorgeous, vannet er varmt, ARK har tre-for-to på engelsk pocket, filmen om Hunter S. Thompson er på vei, jenta på St. Hanshaugen har Roma på verandaen, vi har Paris i lomma, og hva da?
Jo. Rytme. Ryggraden i alt dette er tikk-tikk. Noen våkne beslutninger. Noen innlysende valg. Vi trenger ikke søppel på alle bauger og kanter når de gode alternativene finnes. Kanskje var det ikke slik for noen år siden, men det er slik nå, og om det finnes én følelse som funker så er det den av at kurven stiger. Følelsen av at verden virker. Følelsen av at vekkerklokken er en god oppfinnelse, tross alt.
Jeg synes det er fryktelig deilig å tenke på at sommerferie i år bare kommer til å bety én uke borte fra dette. Dette, som i Oslo, jobb, sofaputer. Kaffe, tastatur, printer. Sol. Park. Oslofjorden. Strek under ordet jobb, det er dette med arbeidslivet; det står for en rytme som universitesdagene aldri var i stand til å ta opp i seg. Jeg tror jeg liker det. Jeg tror ikke, i det hele tatt, at jeg er så kvapsete og amorf og arytmisk som jeg har brukt alle disse årene på å være.
Det er 2008, og det er hei til en del ting, hadet til en del andre.
Som om livet hele tida var et slags trangt bøttekott der det handlet om å stable ting mest mulig stødig slik at de ikke kom ramlende ned over deg når du ventet det minst: Et langt kosteskaft av unnasluntrede lesesalstimer, en bøtte med asken fra en kremert forelskelse, en muggen svamp bak vasken av sjalusi. Svartsekker og konteinere. Jeg har fått innredet det forsvarlig nå, føler jeg. Endelig.
Og da, hva da? Himmelen er rødda fri for skyer, tingen er sendt til språkvask, hjertet er en skinnende ren diamant, sushien er fucking gorgeous, vannet er varmt, ARK har tre-for-to på engelsk pocket, filmen om Hunter S. Thompson er på vei, jenta på St. Hanshaugen har Roma på verandaen, vi har Paris i lomma, og hva da?
Jo. Rytme. Ryggraden i alt dette er tikk-tikk. Noen våkne beslutninger. Noen innlysende valg. Vi trenger ikke søppel på alle bauger og kanter når de gode alternativene finnes. Kanskje var det ikke slik for noen år siden, men det er slik nå, og om det finnes én følelse som funker så er det den av at kurven stiger. Følelsen av at verden virker. Følelsen av at vekkerklokken er en god oppfinnelse, tross alt.