Språkspråkspråkspråk
De fineste tingene med spansk:
- De ubrukelige ordene. Som calsar, verbet for å ta på seg skoene, eller defenestrar, verbet for å kaste noe ut av vinduet. Abrigar=å ta på seg mer klær om du allerede har noen klær på og desabrigar, når du tar av deg de klærne igjen, men ikke blir helt naken. Repulge er kanten som holder empanadaene sammen (empanada er en sør-amerikansk minicalzone) og aliño som er den typen dressing du lager av olje, eddik og salt.
- Endelsene du kan putte etter ord. -ito/a er klasikkern som gjør ting mindre, -aso gjør ting større, -oso gjør substantiv om til adjektiv, -mente gjør adjektiv til adverb, og min personlige favoritt, -azo, som gjør ting om til et "kast": zapatazo betyr "skokast". Om du sier "recibo un zapatazo", betyr det at noen har kastet en sko på deg; du har motatt et skokast.
- Det at det finnes ett ord for saker vi bruker fire ord på å si (eks: dejar=å stoppe å gjøre noe, callar=å få noen til å tie stille)
- Slik det lyder. Spesielt når noen krangler. Når jeg lærer språket ordentlig, skal jeg alltid krangle på spansk.
Det mest forvirrende med spansk:
- Det at nesten like ord kan ha vildt forskjellige betydninger: volver=å dra tilbake, og revolver som ikke er å dra tilbake igjen, men å røre. (så om noen sier "revolvé la masa" betyr det ikke at deigen må komme tilbake igjen, men at du skal røre i den. Sånn lærte jeg dét.)
- At når verb blir refleksive, betyr de gjerne noe helt annet i samma slengen. Marchar er å marsjere, men marcharse er å dra sin vei. Volver betyr fortsatt å dra tilbake, mens volverse er å bli.
- Når refleksive verb betyr nesten det samme som når de ikke er refleksive, men om du bruker dem feil, skjønner ingen hva du sier, eller blir fornærmet.
- 16 verbtider! Og alle har sine uregelrette verb! (dvs, de verbene som er uregelrette i andre tider, er ikke nødvendigvis det i alle)
- Det at du kan si én ting på sikkert 5 forskjellige måter uten å bruke noen av de samme ordene, og at jeg sjelden husker noen av dem.
For tiden virker det som verb og vokabular er det vanskeligste, pluss at jeg ofte får helt hjerneteppe når folk snakker til meg.
- De ubrukelige ordene. Som calsar, verbet for å ta på seg skoene, eller defenestrar, verbet for å kaste noe ut av vinduet. Abrigar=å ta på seg mer klær om du allerede har noen klær på og desabrigar, når du tar av deg de klærne igjen, men ikke blir helt naken. Repulge er kanten som holder empanadaene sammen (empanada er en sør-amerikansk minicalzone) og aliño som er den typen dressing du lager av olje, eddik og salt.
- Endelsene du kan putte etter ord. -ito/a er klasikkern som gjør ting mindre, -aso gjør ting større, -oso gjør substantiv om til adjektiv, -mente gjør adjektiv til adverb, og min personlige favoritt, -azo, som gjør ting om til et "kast": zapatazo betyr "skokast". Om du sier "recibo un zapatazo", betyr det at noen har kastet en sko på deg; du har motatt et skokast.
- Det at det finnes ett ord for saker vi bruker fire ord på å si (eks: dejar=å stoppe å gjøre noe, callar=å få noen til å tie stille)
- Slik det lyder. Spesielt når noen krangler. Når jeg lærer språket ordentlig, skal jeg alltid krangle på spansk.
Det mest forvirrende med spansk:
- Det at nesten like ord kan ha vildt forskjellige betydninger: volver=å dra tilbake, og revolver som ikke er å dra tilbake igjen, men å røre. (så om noen sier "revolvé la masa" betyr det ikke at deigen må komme tilbake igjen, men at du skal røre i den. Sånn lærte jeg dét.)
- At når verb blir refleksive, betyr de gjerne noe helt annet i samma slengen. Marchar er å marsjere, men marcharse er å dra sin vei. Volver betyr fortsatt å dra tilbake, mens volverse er å bli.
- Når refleksive verb betyr nesten det samme som når de ikke er refleksive, men om du bruker dem feil, skjønner ingen hva du sier, eller blir fornærmet.
- 16 verbtider! Og alle har sine uregelrette verb! (dvs, de verbene som er uregelrette i andre tider, er ikke nødvendigvis det i alle)
- Det at du kan si én ting på sikkert 5 forskjellige måter uten å bruke noen av de samme ordene, og at jeg sjelden husker noen av dem.
For tiden virker det som verb og vokabular er det vanskeligste, pluss at jeg ofte får helt hjerneteppe når folk snakker til meg.