Life as it is....
Jeg liker livet mitt for tiden, tror ikke det er mange tidspunkt oppigjennom hvor jeg kunne si det og faktisk mene det i mer enn en dag av gangen, men nå trives jeg. Det å trives i hverdagen gjør at en ser en del ting annerledes, å planlegge å rømme fra hverdagen blir mindre viktig, dog
ikke mindre gøy av den grunn. Og på en eller annen måte tar alle kjedelige ting kortere tid, hvem viste at å vaske gulver kunne ta så kort tid. Det er rart og utfordrende å skulle ta et oppgjør med alle de forsvarsmekanismer en har bygget opp, og spørsmål som "Hvorfor er det ikke mulig for meg?" og "Fortjener jeg det kanskje også?" dukker opp oftere. Bare se her, jeg skulle skrive om hvor bra jeg har det og har allerede nå nesten klart å vri det til noe negativt. *puste dypt*
Jeg har bodd i Oslo nå siden september, det føles riktig, det føles som å komme hjem og ikke fordi mine foreldre nå bare bor en time unna. Jeg trivesmed å trekke føttene opp under meg på trikken og se gatenavnene fra Lillebjørn Nilsens sanger passere i solskinn og regn utenfor vinduet. Jeg trives med å kunne finne sushi midt på natten om en ikke får sove. Jeg trives med å sitte på t-banen og tenke på hvor selvsentrert en er etter å ha sett Jokkes verdiløse menn, selv om jeg er langt fra sikker på om det var målet med forestillingen. Jeg trives med å kunne kjenne varmelampene varme ansiktet som påskesol i fjellet mens en tar en øl med en gammel venn. Jeg trives med å kunne gå hånd i hånd rett ved der en bor og stadig finne nye gater. Jeg trives..
Noen av dere har trolig nå tatt på dere et smil, nikker litt og har puttet meg i båsen forelsket, og det stemmer kanskje det. Men tror det er mer enn som så, jeg håper det er mer enn som så. Jeg håper det har noe med å føle jeg gir noe tilbake, jeg er ikke lenger bare en belastning selv om jeg får mer igjen enn jeg gir ut.... Tror det også er noe i det å senke skuldrene, å faktisk klare å se en hestehov og smile pga den i en time etterpå. Kanskje hva jeg prøver å si er at livet er snill med en om en tar seg tid til det. Den gamle klisjeen om at en høster det en sår.
Altså jeg har det bra og jeg håper det fortsetter slik....
ikke mindre gøy av den grunn. Og på en eller annen måte tar alle kjedelige ting kortere tid, hvem viste at å vaske gulver kunne ta så kort tid. Det er rart og utfordrende å skulle ta et oppgjør med alle de forsvarsmekanismer en har bygget opp, og spørsmål som "Hvorfor er det ikke mulig for meg?" og "Fortjener jeg det kanskje også?" dukker opp oftere. Bare se her, jeg skulle skrive om hvor bra jeg har det og har allerede nå nesten klart å vri det til noe negativt. *puste dypt*
Jeg har bodd i Oslo nå siden september, det føles riktig, det føles som å komme hjem og ikke fordi mine foreldre nå bare bor en time unna. Jeg trivesmed å trekke føttene opp under meg på trikken og se gatenavnene fra Lillebjørn Nilsens sanger passere i solskinn og regn utenfor vinduet. Jeg trives med å kunne finne sushi midt på natten om en ikke får sove. Jeg trives med å sitte på t-banen og tenke på hvor selvsentrert en er etter å ha sett Jokkes verdiløse menn, selv om jeg er langt fra sikker på om det var målet med forestillingen. Jeg trives med å kunne kjenne varmelampene varme ansiktet som påskesol i fjellet mens en tar en øl med en gammel venn. Jeg trives med å kunne gå hånd i hånd rett ved der en bor og stadig finne nye gater. Jeg trives..
Noen av dere har trolig nå tatt på dere et smil, nikker litt og har puttet meg i båsen forelsket, og det stemmer kanskje det. Men tror det er mer enn som så, jeg håper det er mer enn som så. Jeg håper det har noe med å føle jeg gir noe tilbake, jeg er ikke lenger bare en belastning selv om jeg får mer igjen enn jeg gir ut.... Tror det også er noe i det å senke skuldrene, å faktisk klare å se en hestehov og smile pga den i en time etterpå. Kanskje hva jeg prøver å si er at livet er snill med en om en tar seg tid til det. Den gamle klisjeen om at en høster det en sår.
Altså jeg har det bra og jeg håper det fortsetter slik....