historie
Jeg vil at det skal skje et eventyr, eller at jeg skal ha mot til å starte et. Du vet. Bare dra et sted, et tilfeldig sted hvor det finnes noe mer enn dette. I want to be someone else or I’ll explode synger Radiohead, og fy faen. Snart gjør jeg en av delene.
Jeg vil fortelle deg om den eneste gangen jeg møtte meg selv. Det var den gangen jeg fortsatt gikk rundt og håpet på å bli kunstner. Jeg ville male verden i de fargene jeg så, ville fange den og vise den fram på et lerret.
En gang ute i regnet så jeg en kvinne på den andre siden av gata. Ikke en hvilken som helst kvinne, det var den typen kvinne du snur deg etter, du følger etter, du ber på kaffe og lover din sjel til. Jeg tilba henne allerede etter den første slurken. Måten hun hadde svingt paraplyen på besnærte meg, hun hadde en særegen måte å snu teskjeen rundt i koppen på og når hun senere puttet den i munnen kunne jeg forsvunnet med den bak leppene.
Hun var advokat. Hun var høyreist og frigjort og jeg ble fanget. Du ville ledd om du så meg hjemme i leiligheten den kvelden, jeg var ikke meg selv, jeg var aldri igjen meg selv. Jeg ringte igjen dagen etter, og dagen etter det. Av andre ble vi etter hvert sett på som et par, men hun ville alltid ha mer. Jeg var ikke den hun ønsket seg, forstår du, jeg var ikke riktig. Jeg forsto jeg at noe måtte gjøres.
Jeg kastet alle bildene mine og ga malingstubene og penslene til naboens sønn. Etter et år på legestudiet ble jeg vekket av telefonen en natt. Jeg løftet røret og i andre enden hørte jeg stønnet til et menneske i ferd med å bli kvalt. Det stønnet igjen og jeg tok røret vekk fra hodet, så på det, og la på. Jeg var klar over at dette var slutten for mennesket, dette var dødsstøtet og jeg hadde bare én ting igjen å gjøre. Jeg fortsatte livet mitt, kvinnen min forble min et helt år til og jeg hadde drept meg selv mye mer finurlig enn jeg trodde var mulig.
Når jeg ser tilbake vet jeg at jeg ville lagt på røret igjen og igjen, hadde hun bare blitt en dag til.
Jeg vil fortelle deg om den eneste gangen jeg møtte meg selv. Det var den gangen jeg fortsatt gikk rundt og håpet på å bli kunstner. Jeg ville male verden i de fargene jeg så, ville fange den og vise den fram på et lerret.
En gang ute i regnet så jeg en kvinne på den andre siden av gata. Ikke en hvilken som helst kvinne, det var den typen kvinne du snur deg etter, du følger etter, du ber på kaffe og lover din sjel til. Jeg tilba henne allerede etter den første slurken. Måten hun hadde svingt paraplyen på besnærte meg, hun hadde en særegen måte å snu teskjeen rundt i koppen på og når hun senere puttet den i munnen kunne jeg forsvunnet med den bak leppene.
Hun var advokat. Hun var høyreist og frigjort og jeg ble fanget. Du ville ledd om du så meg hjemme i leiligheten den kvelden, jeg var ikke meg selv, jeg var aldri igjen meg selv. Jeg ringte igjen dagen etter, og dagen etter det. Av andre ble vi etter hvert sett på som et par, men hun ville alltid ha mer. Jeg var ikke den hun ønsket seg, forstår du, jeg var ikke riktig. Jeg forsto jeg at noe måtte gjøres.
Jeg kastet alle bildene mine og ga malingstubene og penslene til naboens sønn. Etter et år på legestudiet ble jeg vekket av telefonen en natt. Jeg løftet røret og i andre enden hørte jeg stønnet til et menneske i ferd med å bli kvalt. Det stønnet igjen og jeg tok røret vekk fra hodet, så på det, og la på. Jeg var klar over at dette var slutten for mennesket, dette var dødsstøtet og jeg hadde bare én ting igjen å gjøre. Jeg fortsatte livet mitt, kvinnen min forble min et helt år til og jeg hadde drept meg selv mye mer finurlig enn jeg trodde var mulig.
Når jeg ser tilbake vet jeg at jeg ville lagt på røret igjen og igjen, hadde hun bare blitt en dag til.