I guess you go too far when pianos try to be guitars
I går kveld var jeg lykkelig. Det var verdens beste sjokoladekake, nye ansikter som smilte, gamle ansikter med myke kropper som klemte og danset med meg, latter og en av de fineste leiligheten jeg noensinne har vært i.
Da jeg kom hjem hoppet hjertet over flere slag da jeg så at jeg så at jeg hadde fått svar på en kortfattet og rar e-post jeg sendte til ei jente som bor i fortiden min, men som har dukket opp i drømmene mine i det siste. Min glede grunnet dette var helt blåst ut av proposjoner. (Jeg sendte et for langt og følelsesladet svar.)
Jeg har plutselig et el-piano ved fotenden av sengen som av og til høres litt ut som plastikk når man spiller på det, og av og til henger seg opp i Grand Space-modus, men bare av og til, så det det duger foreløpig. Det duger fordi jeg må kunne øve med hodetelefoner klokken tre om morgenen, når tonene drypper ned i hjernen min og renner inn i blodet mitt, så må jeg få prøve å få pianoet til å forstå dem før det er for sent.
Jeg klippet Anne-Stine enda vakrere enn hun allerede var, og himmelen brølte av lykke da hun løp ut for å møte sin elskede. Bare så dere vet det: Aldri gå til frisør. Kom til meg. Jeg elsker å klippe, det er som magi, som i Kvitebjørn Kong Valemon, når hun klipper frem tøystykket. Det føles ikke som om jeg klipper håret vekk; jeg klipper det frem, opp, ut og frem. Jeg former og hviner av lykke inni meg mens jeg biter meg konsentrert i leppa.
Jeg lurer på hva damene på SFO synes om meg, om de vil at det er jeg som skal jobbe der, lage sanger til barna i spisetimen, om leverposteien til Lars og Kari sin kaviar. Jeg vil, hvertfall. Prøve. Og kanskje jeg klarer å studere samtidig, kanskje ikke. Uansett er det ikke så farlig, så lenge jeg får gjort noe som er litt mer givende enn å råtne bort bak noen bøker, føle meg udugelig. Jeg jublet av glede etter at Notabene ringte meg og sa at jeg ikke fikk den jobben, for den ville jeg ikke ha, jeg hadde tenkt å ringe henne og be meg om å ikke vurdere meg, men jeg har ikke hatt tid. Tror jeg. Men jeg ringte hvertfall SFO rett etterpå og sa at hei, jeg har mest lyst på denne jobben, uansett. For det har jeg.
For noen netter siden hørte jeg lyden av døden. Det bruste i ørene, dunket i hodet, men ikke vondt, så jeg gikk og hang opp klesvasken, og jeg var i live, stirret over gaten, hvor lysene i kjelleren var på. Hvem er det som er i kjelleren klokken halv tre om natten? Jeg så for meg utroskap under lysstoffrør fylt til randen av døde insekter, knitringen i de bittesmå, glødende trådene i pæra, epilepsi-fremkallende blinking, lave, mørke, dype stønn, sykler, pappesker, gamle, knirkete senger, støvete bøker og rotter. Lyden av døden bruste og dunket, jeg hang opp klesvasken, og hva om jeg hadde falt sammen der og da, og tilbrakt evigheten fordypet i tanker om våte kjoler og spekulasjoner om kjellerlys?
Jeg drømte at jeg kranglet med en prest. Han mente jeg ville komme til helvete, men jeg nekter å tro på helvete. Natt til i går drømte jeg om marsvinet Jill som jeg skulle redde fra fortapelsen, og dessuten blå romvesener som ville ødelegge jorda. Jeg er redd for romvesener og bruker alt for mye av min tid til å forferdet tenke på hvordan de ser ut og hvordan de vil spise meg.
And if you could see me now
Said if you could see me now
Girl's you've got to know
when it's time to turn the page
When you're only wet
because of the rain
Dessuten blir jeg redd når det lyner og tordner, jeg stivner til og hyperventilerer, kort sagt: Jeg lever.
Av og til glemmer jeg at jeg eksisterer, mest om kvelden, når jeg lukker øynene, så er jeg ingenting, jeg føler ingenting, hører ingenting, lar nummenheten omfavne meg og så, så flyter jeg rundt i universet, bare et par øyne. Å få se Jupiter på nært hold, intet mer, det er alt jeg ber om.
Da jeg kom hjem hoppet hjertet over flere slag da jeg så at jeg så at jeg hadde fått svar på en kortfattet og rar e-post jeg sendte til ei jente som bor i fortiden min, men som har dukket opp i drømmene mine i det siste. Min glede grunnet dette var helt blåst ut av proposjoner. (Jeg sendte et for langt og følelsesladet svar.)
Jeg har plutselig et el-piano ved fotenden av sengen som av og til høres litt ut som plastikk når man spiller på det, og av og til henger seg opp i Grand Space-modus, men bare av og til, så det det duger foreløpig. Det duger fordi jeg må kunne øve med hodetelefoner klokken tre om morgenen, når tonene drypper ned i hjernen min og renner inn i blodet mitt, så må jeg få prøve å få pianoet til å forstå dem før det er for sent.
Jeg klippet Anne-Stine enda vakrere enn hun allerede var, og himmelen brølte av lykke da hun løp ut for å møte sin elskede. Bare så dere vet det: Aldri gå til frisør. Kom til meg. Jeg elsker å klippe, det er som magi, som i Kvitebjørn Kong Valemon, når hun klipper frem tøystykket. Det føles ikke som om jeg klipper håret vekk; jeg klipper det frem, opp, ut og frem. Jeg former og hviner av lykke inni meg mens jeg biter meg konsentrert i leppa.
Jeg lurer på hva damene på SFO synes om meg, om de vil at det er jeg som skal jobbe der, lage sanger til barna i spisetimen, om leverposteien til Lars og Kari sin kaviar. Jeg vil, hvertfall. Prøve. Og kanskje jeg klarer å studere samtidig, kanskje ikke. Uansett er det ikke så farlig, så lenge jeg får gjort noe som er litt mer givende enn å råtne bort bak noen bøker, føle meg udugelig. Jeg jublet av glede etter at Notabene ringte meg og sa at jeg ikke fikk den jobben, for den ville jeg ikke ha, jeg hadde tenkt å ringe henne og be meg om å ikke vurdere meg, men jeg har ikke hatt tid. Tror jeg. Men jeg ringte hvertfall SFO rett etterpå og sa at hei, jeg har mest lyst på denne jobben, uansett. For det har jeg.
For noen netter siden hørte jeg lyden av døden. Det bruste i ørene, dunket i hodet, men ikke vondt, så jeg gikk og hang opp klesvasken, og jeg var i live, stirret over gaten, hvor lysene i kjelleren var på. Hvem er det som er i kjelleren klokken halv tre om natten? Jeg så for meg utroskap under lysstoffrør fylt til randen av døde insekter, knitringen i de bittesmå, glødende trådene i pæra, epilepsi-fremkallende blinking, lave, mørke, dype stønn, sykler, pappesker, gamle, knirkete senger, støvete bøker og rotter. Lyden av døden bruste og dunket, jeg hang opp klesvasken, og hva om jeg hadde falt sammen der og da, og tilbrakt evigheten fordypet i tanker om våte kjoler og spekulasjoner om kjellerlys?
Jeg drømte at jeg kranglet med en prest. Han mente jeg ville komme til helvete, men jeg nekter å tro på helvete. Natt til i går drømte jeg om marsvinet Jill som jeg skulle redde fra fortapelsen, og dessuten blå romvesener som ville ødelegge jorda. Jeg er redd for romvesener og bruker alt for mye av min tid til å forferdet tenke på hvordan de ser ut og hvordan de vil spise meg.
And if you could see me now
Said if you could see me now
Girl's you've got to know
when it's time to turn the page
When you're only wet
because of the rain
Dessuten blir jeg redd når det lyner og tordner, jeg stivner til og hyperventilerer, kort sagt: Jeg lever.
Av og til glemmer jeg at jeg eksisterer, mest om kvelden, når jeg lukker øynene, så er jeg ingenting, jeg føler ingenting, hører ingenting, lar nummenheten omfavne meg og så, så flyter jeg rundt i universet, bare et par øyne. Å få se Jupiter på nært hold, intet mer, det er alt jeg ber om.