Copycat
Det er så alt for vanskelig å tro på at man kan være unik når man leser alle de fantastiske skriveriene jenter som har akkurat lik musikksmak som deg bare at de i tillegg ramser opp alle de artistene du hele tiden prøver å minne deg selv på å høre på, og du ser at de liker akkurat de samme, små, spesielle tingene som deg, snøfnugg, snurring, telys, javel, er det ikke bare å sette dem i bås først som sist? Ingenting jeg skriver gjør meg unik. Alt jeg tenker har blitt tenkt før, bare på en annen måte. I dag, på bussen, satt det en dame med skjørt maken til det jeg selv gikk med i går, og hun bærer sikkert på de samme tankene, den samme hjertesorgen, de samme smilene, de samme fragmentene av sangtekster som gjennomborer henne, alt, absolutt alt, er falmede, billige kopier, kopier som ikke har noen begynnelse, de har alltid vært kopier, alle ble laget helt samtidig og delt ut til alle som ville ha, alle som skriker lavmælt nok. Og lageret blir aldri tomt. Alle vi fantastiske, spesielle individer er samlet rundt dette enorme bålet skapt av all gløden vi bærer i oss, alle de bittesmå glørne som er strikkepinner, høstløvblader, ørelappstoler, kollektive i vår individualisme og vi trekker den hjemmestrikkede lua lenger ned mot nesa og later som om vi bare vet om oss selv og de tre-fire andre. Det er et paradoks uten like.
Det finnes ingen original.
I know I've met myself at least 8 times
I know I've used up all the purple rhymes
But you seem to think that you're the only one
who can still hear the music
after it's gone
Allikevel: Det er noen kopier som ser ut til å være litt mindre falmede enn andre, de er klarere, skarpere, lit mer glansfulle, og jeg beundrer dem så meget at jeg skjemmer meg over min egen, latterlige eksistens fordi jeg kun er av den billigste, nye kopien med grå skrift istedet for svart. Jeg skjemmer meg og ergrer meg over at det er helt umulig å kunne måle seg med noe så usannsynlig fantastisk, og jeg tenker på at de menneskene som noensinne har vært forelsket i meg, ikke har sett noe enda, det er bare å lete, så finner du Opphavsretten, for det de så var, og er, bare en bitteliten, stusselig bit jeg har stjålet fra De Beste Kopiene, og det er ikke så merkelig at de plutselig snur seg og heller glor etter Første Utgave med medfølgende jordbærlepper og melankolisangtekstsitering.
Og kopimaskiner finnes det enda mange av.
Det finnes ingen original.
I know I've met myself at least 8 times
I know I've used up all the purple rhymes
But you seem to think that you're the only one
who can still hear the music
after it's gone
Allikevel: Det er noen kopier som ser ut til å være litt mindre falmede enn andre, de er klarere, skarpere, lit mer glansfulle, og jeg beundrer dem så meget at jeg skjemmer meg over min egen, latterlige eksistens fordi jeg kun er av den billigste, nye kopien med grå skrift istedet for svart. Jeg skjemmer meg og ergrer meg over at det er helt umulig å kunne måle seg med noe så usannsynlig fantastisk, og jeg tenker på at de menneskene som noensinne har vært forelsket i meg, ikke har sett noe enda, det er bare å lete, så finner du Opphavsretten, for det de så var, og er, bare en bitteliten, stusselig bit jeg har stjålet fra De Beste Kopiene, og det er ikke så merkelig at de plutselig snur seg og heller glor etter Første Utgave med medfølgende jordbærlepper og melankolisangtekstsitering.
Og kopimaskiner finnes det enda mange av.