to you and I - there's more than meets the eye
Jeg har vært inne siden i går morges. Jeg har vært flink og lest pensum og tatt litt vare på meg selv.
Det har slått meg hvor fryktelig godt jeg i grunn trives i selskap kun av meg selv, bøker, musikk og min ørelappstol. Jeg tenker at dette er en fin ting.
Jeg våkner av meg selv klokken tretten over seks om morgenen. Sekunder senere oppdager jeg at jeg ikke har våknet av meg selv allikevel, jeg setter meg opp, legger føttene på gulvet og famler etter brillene som selvsagt befinner seg i de få centimeterene mellom skrivebordet og sengen. Tikkelydene ved vinduet er overveldende, og jeg fatter ikke hva som foregår. Følgende tanker ramler inn i min morgenbustete hjerne: Kommer lydene kanskje ovenfra? Hva er det personen over meg holder på med? Er det noe som holder på å eksplodere? Burde jeg evakueres? Er det noen utenfor vinduet? Har naboen kanskje sex? Er det dunkelyder jeg hører?
Jeg sniker meg inn på badet, prøver å gni det skarpe og ubehagelige, men samtidig syntetisk vennlige lyset, ut av øynene. Det er merkelig, dette, hvordan alt virker så mye mindre skummelt bare man får det opplyst. Men jeg tenker som så: I mørket kan heller hverken øksemorder eller romvesen se deg. Ikke hvis du gjemmer deg godt nok.
Jeg vurderer å stå opp, men ender opp med å tenke at forelesningen tross alt ikke begynner før kvart over ti, at jeg heller vil sove, ellers kommer jeg til å være for trøtt til å få med meg noe som helst, jeg begynner heller å planlegge dagens antrekk. Jeg vil være fin, Chateu Neuf er tross alt enormt, og vi snakker tilskuere her, man går jo nærmest på scenen når man leter etter sitteplass, og selvsagt blir man lagt merke til, særlig når man kommer så sent som jeg vanligvis gjør, og da gjelder det å se nogenlunde representabel ut dersom noen bekjente skal få ønske om å rope deg til dem. Senere bestemte jeg meg for å ikke dra allikevel, jeg husker ikke lenger mine trøtte argumenter - som i sin tid sikkert virket svært overbevisende - rettferdiggjorde dette, men de hadde sannsynligvis noe å gjøre med at det er så fryktelig kaldt ute.
Når jeg går tilbake til rommet er det sortere enn da jeg først forlot det. Det tar en liten stund å venne seg til lyset. Jeg tusler barføtt mot vinduet, tikkelydene er der igjen, eller er det skritt? Slag? Utenfra, ovenfra? Jeg sukker oppgitt, ja, jeg har gitt opp å gjette, gitt opp å høre etter. Jeg snur meg mot senga, skvetter i typisk meg-stil av konturen av noen under den andre dyna, dyna som i nesten en uke har ligget klar til ham. Jeg passer på å ha den oppredd, akkurat slik han liker det, og jeg skvetter av at min røde hjertepute i mørket ligner et hode, og jeg kjenner det prikker i hele meg idet jeg klatrer opp i senga, tegner konturen av ham i lufta foran meg, slik jeg vet den vil være når han endelig er her. Til slutt sovner jeg med venstre hånd utstrakt mot venstre siden av sengen. Den er åpen. Åpen og tom.
Jeg sitter i ørelappstolen og leser filosofi og overrasker meg selv ved å bli så revet med av det jeg leser at jeg glemmer å understreke relevante setninger og merke det ekstra viktige med grønn tusj. Dette er kanskje like greit, ettersom jeg rett og slett er elendig på slikt. Understreking blir til utkrysning, tusjmerking til fritegning. Jeg eier ikke sans for rette linjer. Dessuten syns jeg det blir forstyrrende å skulle streke under i hytt og pine, for Hobbes er så bra at jeg som sagt først glemmer å streke under, og når jeg da oppdager dette, ender jeg opp med en trang til å streke under alt.
Plutselig går det opp for meg sitter og stirrer ut i lufta, at jeg tenker på noe helt annet, eller kanskje nettopp på pensum, men jeg leser hvertfall ikke, så jeg vinkler nesa i retning boka igjen og kan aldeles ikke å ha lest noe av det jeg ser ut til å nettopp ha understreket. Men jeg fortsetter å lese og blir mer og mer sikker på at jeg skal klare å stå i dette faget.
Atter en gang tenker jeg over at joda, jeg trives jo alene. Jeg tenker på at jeg allerede har ringt ham tre ganger i dag, jeg ringte fordi det kom røyk ut av alt på kjøkkenet, og jeg overdriver nesten ikke engang, jeg trengte noen som kunne berolige meg, og han er best på nettopp dét. Jeg ringte fordi jeg lurte på noe om Ubuntu, eller var det senere, jeg husker ikke, men jeg er skammelig flink til å utnytte de fleste unnskyldninger jeg kan komme på.
Men ellers ringer jeg uansett helt ut av det blå, det må ikke være noe spesielt jeg skal si, ikke noe spesielt formål annet enn å høre stemmen hans, eller bare nevne noe, som at det dunker i kinnene mine, eller at jeg er nummen i munnen, eller rett og slett at jeg fikk lyst på pistasje-is.
Jeg tror jeg prøver å konstruere hans tilstedeværelse på denne måten: Ved å ringe ham når jeg føler at det jeg ønsker å si, ville jeg sagt dersom han var her. (Så det blir en del tilfeldige, intetsigende telefonsamtaler fra min side. Heldigvis er han robust og tålmodig.)
Derfor er det på en måte som om han allerede er her, eller kanskje allerede har vært her, for jeg har allerede konstruert minnene. Det er som om han er et spøkelse allerede, det er litt skremmende, og jeg merker fraværet av ham så alt for godt: For i de siste ukene har han for meg vært tilstede under absolutt alle mine gjøremål; han holder hånden min under forelesninger, han sitter i setet ved siden av meg på trikken, han står med ryggen til meg foran kjøkkenbenken, han smiler når vi setter på Megaman-musikk på innflytningsfest, han sitter og leser i andre enden av rommet... The list goes on and on.
Det er som om jeg har en imaginær venn, for det er jo ikke alltid jeg kan ringe ham, så jeg foreslår selv hva han ville ha svart, og dermed er den sinnssykes samtale i gang. Jeg gjerne påpeke at det heldigvis(?) er kjærlighetsgal jeg er.
Han ligger ved siden av meg om natten, og selv om min åpne hånd er tom, så er det i det minste et tomrom som jeg kjenner består av det tredimensjomale, fjærlette og luftige avtrykket av hans hånd. Tomrommet omgir meg hele tiden, selv i luften jeg puster ser jeg sorte hull der hans utpust skulle vært, og han er overalt samtidig, men allikevel så består dette tomrommet av nøyaktig samme bredde, dybde og høyde som ham.
Og derfor vil han gli så lett inn når han endelig er her, for konturen av ham er her allerede, det er faktisk så jeg nesten kan se ham sitte i ørelappstolen min akkurat nå, alt han trenger å gjøre er å rolig og knirkefritt gli inn i omrisset, som disse barne-puslespillene der en skal sette disse trefigurene inn i riktig hull.
Med andre ord går sekundende frem til lørdag morgen klokken 07.00 så alt, alt, alt for sakte, så sakte at jeg ser dem bedagelig dale ned på hverandre, de stables, danner enorme tårn som rager over meg, og disse samles igjen i borger av minutter, som til slutt samles i egne planeter av dager, og frem til lørdag morgen så forakter jeg nuet og det faktum at jeg ikke kan hoppe på en romferge og reise til planeten Lørdag i universet ved navn Geir Ola Brandal.
days are right only when they arrive at the same speed as on the inside
- "Every day of the weak", Shaun Bartlett.
Og, ja, jeg trives svært godt alene -- men det bør understrekes at min definisjon av "alene" for tiden slettes ikke nødvendigvis innebærerer at det kun er jeg som er tilstede.
Det har slått meg hvor fryktelig godt jeg i grunn trives i selskap kun av meg selv, bøker, musikk og min ørelappstol. Jeg tenker at dette er en fin ting.
Jeg våkner av meg selv klokken tretten over seks om morgenen. Sekunder senere oppdager jeg at jeg ikke har våknet av meg selv allikevel, jeg setter meg opp, legger føttene på gulvet og famler etter brillene som selvsagt befinner seg i de få centimeterene mellom skrivebordet og sengen. Tikkelydene ved vinduet er overveldende, og jeg fatter ikke hva som foregår. Følgende tanker ramler inn i min morgenbustete hjerne: Kommer lydene kanskje ovenfra? Hva er det personen over meg holder på med? Er det noe som holder på å eksplodere? Burde jeg evakueres? Er det noen utenfor vinduet? Har naboen kanskje sex? Er det dunkelyder jeg hører?
Jeg sniker meg inn på badet, prøver å gni det skarpe og ubehagelige, men samtidig syntetisk vennlige lyset, ut av øynene. Det er merkelig, dette, hvordan alt virker så mye mindre skummelt bare man får det opplyst. Men jeg tenker som så: I mørket kan heller hverken øksemorder eller romvesen se deg. Ikke hvis du gjemmer deg godt nok.
Jeg vurderer å stå opp, men ender opp med å tenke at forelesningen tross alt ikke begynner før kvart over ti, at jeg heller vil sove, ellers kommer jeg til å være for trøtt til å få med meg noe som helst, jeg begynner heller å planlegge dagens antrekk. Jeg vil være fin, Chateu Neuf er tross alt enormt, og vi snakker tilskuere her, man går jo nærmest på scenen når man leter etter sitteplass, og selvsagt blir man lagt merke til, særlig når man kommer så sent som jeg vanligvis gjør, og da gjelder det å se nogenlunde representabel ut dersom noen bekjente skal få ønske om å rope deg til dem. Senere bestemte jeg meg for å ikke dra allikevel, jeg husker ikke lenger mine trøtte argumenter - som i sin tid sikkert virket svært overbevisende - rettferdiggjorde dette, men de hadde sannsynligvis noe å gjøre med at det er så fryktelig kaldt ute.
Når jeg går tilbake til rommet er det sortere enn da jeg først forlot det. Det tar en liten stund å venne seg til lyset. Jeg tusler barføtt mot vinduet, tikkelydene er der igjen, eller er det skritt? Slag? Utenfra, ovenfra? Jeg sukker oppgitt, ja, jeg har gitt opp å gjette, gitt opp å høre etter. Jeg snur meg mot senga, skvetter i typisk meg-stil av konturen av noen under den andre dyna, dyna som i nesten en uke har ligget klar til ham. Jeg passer på å ha den oppredd, akkurat slik han liker det, og jeg skvetter av at min røde hjertepute i mørket ligner et hode, og jeg kjenner det prikker i hele meg idet jeg klatrer opp i senga, tegner konturen av ham i lufta foran meg, slik jeg vet den vil være når han endelig er her. Til slutt sovner jeg med venstre hånd utstrakt mot venstre siden av sengen. Den er åpen. Åpen og tom.
Jeg sitter i ørelappstolen og leser filosofi og overrasker meg selv ved å bli så revet med av det jeg leser at jeg glemmer å understreke relevante setninger og merke det ekstra viktige med grønn tusj. Dette er kanskje like greit, ettersom jeg rett og slett er elendig på slikt. Understreking blir til utkrysning, tusjmerking til fritegning. Jeg eier ikke sans for rette linjer. Dessuten syns jeg det blir forstyrrende å skulle streke under i hytt og pine, for Hobbes er så bra at jeg som sagt først glemmer å streke under, og når jeg da oppdager dette, ender jeg opp med en trang til å streke under alt.
Plutselig går det opp for meg sitter og stirrer ut i lufta, at jeg tenker på noe helt annet, eller kanskje nettopp på pensum, men jeg leser hvertfall ikke, så jeg vinkler nesa i retning boka igjen og kan aldeles ikke å ha lest noe av det jeg ser ut til å nettopp ha understreket. Men jeg fortsetter å lese og blir mer og mer sikker på at jeg skal klare å stå i dette faget.
Atter en gang tenker jeg over at joda, jeg trives jo alene. Jeg tenker på at jeg allerede har ringt ham tre ganger i dag, jeg ringte fordi det kom røyk ut av alt på kjøkkenet, og jeg overdriver nesten ikke engang, jeg trengte noen som kunne berolige meg, og han er best på nettopp dét. Jeg ringte fordi jeg lurte på noe om Ubuntu, eller var det senere, jeg husker ikke, men jeg er skammelig flink til å utnytte de fleste unnskyldninger jeg kan komme på.
Men ellers ringer jeg uansett helt ut av det blå, det må ikke være noe spesielt jeg skal si, ikke noe spesielt formål annet enn å høre stemmen hans, eller bare nevne noe, som at det dunker i kinnene mine, eller at jeg er nummen i munnen, eller rett og slett at jeg fikk lyst på pistasje-is.
Jeg tror jeg prøver å konstruere hans tilstedeværelse på denne måten: Ved å ringe ham når jeg føler at det jeg ønsker å si, ville jeg sagt dersom han var her. (Så det blir en del tilfeldige, intetsigende telefonsamtaler fra min side. Heldigvis er han robust og tålmodig.)
Derfor er det på en måte som om han allerede er her, eller kanskje allerede har vært her, for jeg har allerede konstruert minnene. Det er som om han er et spøkelse allerede, det er litt skremmende, og jeg merker fraværet av ham så alt for godt: For i de siste ukene har han for meg vært tilstede under absolutt alle mine gjøremål; han holder hånden min under forelesninger, han sitter i setet ved siden av meg på trikken, han står med ryggen til meg foran kjøkkenbenken, han smiler når vi setter på Megaman-musikk på innflytningsfest, han sitter og leser i andre enden av rommet... The list goes on and on.
Det er som om jeg har en imaginær venn, for det er jo ikke alltid jeg kan ringe ham, så jeg foreslår selv hva han ville ha svart, og dermed er den sinnssykes samtale i gang. Jeg gjerne påpeke at det heldigvis(?) er kjærlighetsgal jeg er.
Han ligger ved siden av meg om natten, og selv om min åpne hånd er tom, så er det i det minste et tomrom som jeg kjenner består av det tredimensjomale, fjærlette og luftige avtrykket av hans hånd. Tomrommet omgir meg hele tiden, selv i luften jeg puster ser jeg sorte hull der hans utpust skulle vært, og han er overalt samtidig, men allikevel så består dette tomrommet av nøyaktig samme bredde, dybde og høyde som ham.
Og derfor vil han gli så lett inn når han endelig er her, for konturen av ham er her allerede, det er faktisk så jeg nesten kan se ham sitte i ørelappstolen min akkurat nå, alt han trenger å gjøre er å rolig og knirkefritt gli inn i omrisset, som disse barne-puslespillene der en skal sette disse trefigurene inn i riktig hull.
Med andre ord går sekundende frem til lørdag morgen klokken 07.00 så alt, alt, alt for sakte, så sakte at jeg ser dem bedagelig dale ned på hverandre, de stables, danner enorme tårn som rager over meg, og disse samles igjen i borger av minutter, som til slutt samles i egne planeter av dager, og frem til lørdag morgen så forakter jeg nuet og det faktum at jeg ikke kan hoppe på en romferge og reise til planeten Lørdag i universet ved navn Geir Ola Brandal.
days are right only when they arrive at the same speed as on the inside
- "Every day of the weak", Shaun Bartlett.
Og, ja, jeg trives svært godt alene -- men det bør understrekes at min definisjon av "alene" for tiden slettes ikke nødvendigvis innebærerer at det kun er jeg som er tilstede.