With burning leaves around
Han sier til meg at rommet hans er tomt nå, bare senga og kommoden som ikke er hans står igjen, og når han sier at han ikke føler at han hører til der lenger, kan jeg ikke annet enn å smile spontant inn i telefonen, inn i mikrofonen, håpe at han kan høre munnvikene krumme seg, og jeg kunne ikke annet enn å kjenne på lykkefølelsen som boblet i meg, det er nå det skjer, og jeg er her, og snart, om noen timer, er han det også, og han skal høre til her, her skriver jeg og jeg peker på brystkassa mi som hever og senker seg rolig, rolig.
Håndtaket til plastposen knuger jeg hardt, tenker på det fine velkomst-kortet med søtfine tegninger og interne kommentarer jeg har laget til ham, for det ligger i posen, inni fargearkblokka, og det er dette kortet jeg først skal varme ham med i morgen tidlig, kortet jeg skrev "Velkommen hjem!" på. (Egentlig streket jeg under "hjem" med en Inas mintgrønne fargeblyant, men tenkte at det kanskje var litt vel overveldende, eller, noe i den duren, så jeg streket like så godt under begge ordene med samme fantastiske skogsgrønne farge som min tegnede lue fikk æren av å fylles med.) Tenker at jeg må klare å la være å si noe om det, men plutselig sier jeg at jeg har en overraskelse til ham, innser at jeg burde klare å holde visse innrømmelser og hendelser for meg selv, men da får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fortalt alt, men det er dumt i slike sammenhenger - så jeg angrer straks, og sier beskjedent at han ikke må vente noe stort, og jeg hører munnvikene hans krumme seg.
Jeg forteller ham også at jeg allerede har simulert to samtaler med ham fordi jeg gikk alene på en skummel vei for å komme fra Ina til bussholdeplassen, jeg forestilte meg alle hans svar, og så på det som en slags øvelse, i tilfelle han kom til å ringe senere, og det gjorde han, men jeg glemte replikkene mine, og vet dere hva? Det gjorde ingenting, og mens jeg gikk, nøt jeg lukten av vinden, lukket øynene og snuste inn den søtlige duften av råtnende blader blandet med lukten av drabantby, det er nå det skjer, kjente på følelsen av den lilla lua (som jeg, ifølge ham, blir til et blåbær i) på hodet, og det enorme skjerfet blafrende til og fra mine skuldre, og jeg tenkte at høsten innhenter meg alltid, og jeg innhenter alltid meg selv når det er høst - både på godt og vondt. Den er en gammel venn som aldri forlater meg, den vender alltid tilbake, og hvert år blir jeg like øm ved gjensynet av en utsikt full av oransje og gule blader, for jeg føler meg hjemme i høsten. Se her, kan jeg si, her bor jeg, i denne haugen av løv og kakao og boller og luer og skjerf og vindkast som er akkurat passe skarpe; det er her jeg bor hele året, selv når det er stekende sol og drapsmaskiner i form av veps ute i lufta, selv når det er julaften og medisterkaker og skare på snøen, så er det noe i hjertet mitt som alltid er litt oransje, gult og brunt, med litt morgenrim på kantene, litt tæle ved røttene, og en mann med disse fargene som sine absolutte favoritter, hvis klesskap stort sett består kun i disse fargene? ...Vel, I rest my case.
Og han er på vei, over fjellet, og i morgen tidlig våkner jeg til sommerfugler i magen og et spent blikk på fremtiden, tenker: Vil dette gå fint? Vil jeg falle like hardt som sist? Blir det høst med for mye mørke, vinter uten snø, i år også? Eller blir det gutt i brune og oransje klær, høstmannen, mitt hjertehjem?
Men la oss for et øyeblikk droppe bekymringene for fremtiden, gi meg et sekund nå, en pause, tenk:
Det er nå det skjer.
Håndtaket til plastposen knuger jeg hardt, tenker på det fine velkomst-kortet med søtfine tegninger og interne kommentarer jeg har laget til ham, for det ligger i posen, inni fargearkblokka, og det er dette kortet jeg først skal varme ham med i morgen tidlig, kortet jeg skrev "Velkommen hjem!" på. (Egentlig streket jeg under "hjem" med en Inas mintgrønne fargeblyant, men tenkte at det kanskje var litt vel overveldende, eller, noe i den duren, så jeg streket like så godt under begge ordene med samme fantastiske skogsgrønne farge som min tegnede lue fikk æren av å fylles med.) Tenker at jeg må klare å la være å si noe om det, men plutselig sier jeg at jeg har en overraskelse til ham, innser at jeg burde klare å holde visse innrømmelser og hendelser for meg selv, men da får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fortalt alt, men det er dumt i slike sammenhenger - så jeg angrer straks, og sier beskjedent at han ikke må vente noe stort, og jeg hører munnvikene hans krumme seg.
Jeg forteller ham også at jeg allerede har simulert to samtaler med ham fordi jeg gikk alene på en skummel vei for å komme fra Ina til bussholdeplassen, jeg forestilte meg alle hans svar, og så på det som en slags øvelse, i tilfelle han kom til å ringe senere, og det gjorde han, men jeg glemte replikkene mine, og vet dere hva? Det gjorde ingenting, og mens jeg gikk, nøt jeg lukten av vinden, lukket øynene og snuste inn den søtlige duften av råtnende blader blandet med lukten av drabantby, det er nå det skjer, kjente på følelsen av den lilla lua (som jeg, ifølge ham, blir til et blåbær i) på hodet, og det enorme skjerfet blafrende til og fra mine skuldre, og jeg tenkte at høsten innhenter meg alltid, og jeg innhenter alltid meg selv når det er høst - både på godt og vondt. Den er en gammel venn som aldri forlater meg, den vender alltid tilbake, og hvert år blir jeg like øm ved gjensynet av en utsikt full av oransje og gule blader, for jeg føler meg hjemme i høsten. Se her, kan jeg si, her bor jeg, i denne haugen av løv og kakao og boller og luer og skjerf og vindkast som er akkurat passe skarpe; det er her jeg bor hele året, selv når det er stekende sol og drapsmaskiner i form av veps ute i lufta, selv når det er julaften og medisterkaker og skare på snøen, så er det noe i hjertet mitt som alltid er litt oransje, gult og brunt, med litt morgenrim på kantene, litt tæle ved røttene, og en mann med disse fargene som sine absolutte favoritter, hvis klesskap stort sett består kun i disse fargene? ...Vel, I rest my case.
Og han er på vei, over fjellet, og i morgen tidlig våkner jeg til sommerfugler i magen og et spent blikk på fremtiden, tenker: Vil dette gå fint? Vil jeg falle like hardt som sist? Blir det høst med for mye mørke, vinter uten snø, i år også? Eller blir det gutt i brune og oransje klær, høstmannen, mitt hjertehjem?
Men la oss for et øyeblikk droppe bekymringene for fremtiden, gi meg et sekund nå, en pause, tenk:
Det er nå det skjer.