(no subject)

[pappskalleroman]

Okay, userpic will come later, I don't get that. Heisann, her er jeg! Sola skinner og alt er bare bra :) Det er sånn det skal være. Jeg håper jeg ikke vil komme til å angre på denne journalen, jeg ble overtalt til det, men ting jeg blir overtalt til pleier jeg også å like. (Eksempel: Facebook) Uansett, jeg tenkte å dele et dikt med dere som jeg skrev på t.banen fordi jeg hadde blitt  inspirert av Stephen Kings "On writing". Der nevner han at han var på en poesigruppe på den tiden han møtte sin elskede og hørte massevis av tragisk poesi som han ikke likte. Jeg bestemte meg da for å skrive tragisk poesi, fryktelig deprimerende greier som Stephen King ikke ville likt, men jeg lot det ende godt og jeg lot optimismen skinne i gjennom, en del fordi jeg ikke greier å være pessimistisk, det går ikke det. Her er det i hvert fall:

Why I don't write tragic poetry

I'm dead to you, you're dead to me
and that's as dead as we can be
It takes no more to see; It's doom
and faith in darkness last and loom

But then a light of hope remains,
it leaves us traces, leaves us stains
And soon enough we no more see
our life as tragic poetry
                                *
I'm not worthy, neither are you, 
There is no worth here, through and through
We should just leave, it's just as well
and take a train straight to hell

But then a smile betrays the look
of being tragic, by the book
The sun is there, rain's left behind
and blues are beaten out of mind
                               *
It's just an act, this sorry tale
I am just happy, the smile sets sail
I won't be sorry, joy is better,
my mind is sunny in lousy weather

***
Selv tragisk poesi må ende godt for meg og derfor så skriver jeg positive ting like så godt. Det passer bedre til personligheten min. Senere vil det komme flere dikt her om hva jeg ikke skriver og andre temaer, dette er min lekegrind for poesiens vingespenn!