Non-fil
We're damaged people, drawn together.
Forhold er en merkelig sak, som alle har minst en eller annen erfaring med. I det siste har alle rundt meg, det vil si, alle som jeg har noe til overs for, fått forholdet sitt kjørt ned i grøfta. Er det årstiden eller bare tilfeldighet? Uansett hva det er, er jeg bare enda mer overbesivt om at hvis et forhold kan gå til helvete, så gjør det det. Med andre ord, alle forhold er dømt fra dag én. Allikevel, er jeg i et forhold, som vanlig.
Jeg har lenge fundert over om det er motsetningene mellom kjønn som lager de største problemene, men det er det ikke. Hva er det som gjør at to mennesker kan leve sammen i harmoni, så lenge de ikke har forpliktet seg til hverandre? For jeg tror ikke det er sexen som er prolemet, selvfølgelig er det ikke sunt å ha sex med vennene sine, men det er ikke det som skaper konflikter. Det er forpliktelsen.
Det å leve sammen med en annen person, på alle måter tenkelig, så lenge en ikke har lovet hverandre noe, burde jo fungere da. Men det er alltid en part som vil noe mer, som trenger sikkerheten og som trenger forpliktelsen.
Jeg har alltid vært overbevist om at alle er bifile, jeg tror ikke på forelskelse kun på grunnlag av kjønn, men jeg tror heller ikke at jeg kunne vært i et forhold med ei jente. Når jeg nå har opplevd at de fleste gutter er dritt og at alt går til helvete, og at det kan virke som om det er kun fordi det er snakk om et annet kjønn - så tenker jeg over hvordan det ville vært med ei jente. Null forskjell, så vidt jeg kan tenke.
I tilegg er det heller ikke den andres "feil" eller "mangler" som gjør at det alltid går til helvete, liker jeg å tro da, men jeg tror rett og slett man er lykkeligst alene (og i den lille perioden 3mnd-3år hvor man er forelsket).
Jeg skulle ønske jeg klarte å tro på at en kan være forelsket hele livet i samme person, det er selvfølgelig dødtid og perioder hvor man "bare" elsker eller er glad i, men over det hele skule jeg ønske at jeg kunne tro på en evigvarende forelskelse. Men så lenge jeg er den eneste jeg har møtt som er i stand til dette, som ikke sier "Nei, forelskelsen varte bare i 3mnd" eller "Nei, jeg er ikke forelsket i deg nå lenger skjønner du vel, det var bare i begynnelsen, men jeg elsker deg."
Jeg vil bli non-fil, det er umulig å være med andre i et forpliktet forhold når jeg vet at den andre ikke kommer til å være lykkelig i mer en et par måneder.
"Men det er jo solskinnsperioder også!"
"Når vi har det fint, har vi det kjempefint!"
"Han/hun elsker meg jo, jeg vet det, men.."
raaaaaaaawahahahwrrrrrrrrrrrrrraaaaaaaaaagh
Forhold er en merkelig sak, som alle har minst en eller annen erfaring med. I det siste har alle rundt meg, det vil si, alle som jeg har noe til overs for, fått forholdet sitt kjørt ned i grøfta. Er det årstiden eller bare tilfeldighet? Uansett hva det er, er jeg bare enda mer overbesivt om at hvis et forhold kan gå til helvete, så gjør det det. Med andre ord, alle forhold er dømt fra dag én. Allikevel, er jeg i et forhold, som vanlig.
Jeg har lenge fundert over om det er motsetningene mellom kjønn som lager de største problemene, men det er det ikke. Hva er det som gjør at to mennesker kan leve sammen i harmoni, så lenge de ikke har forpliktet seg til hverandre? For jeg tror ikke det er sexen som er prolemet, selvfølgelig er det ikke sunt å ha sex med vennene sine, men det er ikke det som skaper konflikter. Det er forpliktelsen.
Det å leve sammen med en annen person, på alle måter tenkelig, så lenge en ikke har lovet hverandre noe, burde jo fungere da. Men det er alltid en part som vil noe mer, som trenger sikkerheten og som trenger forpliktelsen.
Jeg har alltid vært overbevist om at alle er bifile, jeg tror ikke på forelskelse kun på grunnlag av kjønn, men jeg tror heller ikke at jeg kunne vært i et forhold med ei jente. Når jeg nå har opplevd at de fleste gutter er dritt og at alt går til helvete, og at det kan virke som om det er kun fordi det er snakk om et annet kjønn - så tenker jeg over hvordan det ville vært med ei jente. Null forskjell, så vidt jeg kan tenke.
I tilegg er det heller ikke den andres "feil" eller "mangler" som gjør at det alltid går til helvete, liker jeg å tro da, men jeg tror rett og slett man er lykkeligst alene (og i den lille perioden 3mnd-3år hvor man er forelsket).
Jeg skulle ønske jeg klarte å tro på at en kan være forelsket hele livet i samme person, det er selvfølgelig dødtid og perioder hvor man "bare" elsker eller er glad i, men over det hele skule jeg ønske at jeg kunne tro på en evigvarende forelskelse. Men så lenge jeg er den eneste jeg har møtt som er i stand til dette, som ikke sier "Nei, forelskelsen varte bare i 3mnd" eller "Nei, jeg er ikke forelsket i deg nå lenger skjønner du vel, det var bare i begynnelsen, men jeg elsker deg."
Jeg vil bli non-fil, det er umulig å være med andre i et forpliktet forhold når jeg vet at den andre ikke kommer til å være lykkelig i mer en et par måneder.
"Men det er jo solskinnsperioder også!"
"Når vi har det fint, har vi det kjempefint!"
"Han/hun elsker meg jo, jeg vet det, men.."
raaaaaaaawahahahwrrrrrrrrrrrrrraaaaaaaaaagh