Bjørgvin In The Summertime
Oslo in the summertime nobody can fall asleep,
I’m staring out the window from my bed,
At 4 a.m. the sun is up,
look the sky is pepppered with sea birds and with crows all cackeling,
HVA?
Up in tre ten Heimdalsgate,
me and Nina making fun of footballers in Rudolph Neilson Plass,
I practice my norwegian on poor beffudeled waitresses,
who shake their heads completely at a loss,
Oslo in the summertime the streets are strangely quite ’cause,
everyone’s away on holiday,
HVA?
Oslo in the summertime,
Pakistani children play locked inside of the courtyard all day,
Pretty people everywhere sun lamp tans and flaxen hair,
Just tell the American not to stare,
HVA?
Of Montreals "Oslo In The Summertime" kunne på sett og vis omhandlet Bergen, dersom man lar være å henge seg opp i bagateller som Heimdalsgate, Nina, fotballspillere, Rudolph Neilson Plass, norskøvelser og ikke minst de pene menneskene. Bergen om sommeren er nemlig intet vakkert syn, da hele befolkningen (vel, i alle fall den jeg vanligvis omgås) byttes ut med turister og eksilbergensere som er hjemme på sommerferie. Nå, man kan si hva man vil (og det gjør man!) om bergensere, men et pent folkeslag er det ikke, og resultatet blir at de vanligvis så trivelige Bergensgatene fremstår som en vestlandsvariant av Supermanns Bizarro World (http://en.wikipedia.org/wiki/Bizarro#The_Bizarro_World), noe som igjen gjør at ethvert tegn til kjentfolk tas imot med åpne armer, og jeg tar meg selv i å hilse på syvendegrads perifere bekjentskaper av typen "jobbet på Nærmat da jeg bodde på Møhlenpris i 2004" og "ligner litt på noen som jobbet på Nærmat da jeg bodde på Møhlenpris i 2004". Det var jammen en dritlang setning. Den inneholdt faktisk fem kommaer, og hvis jeg slår av musikken er jeg helt sikker på at jeg kan høre min gamle norsklærer vri seg i graven, til tross for at ingenting tyder på at hun på noen måte er noe annet enn hva man innen rockemusikkens verden ville referert til som alive & kicking. Du verden.
Uansett, løsningen er selvsagt enkel: Den totale isolasjon fra omverdenen inntil tilstandene normaliserer seg igjen. Jeg har nok hermetikk, bøker og toalettpapir til å klare meg over sommeren, og det er jo på ingen måte slik at man ikke kan more seg i eget selskap. I dag så jeg for eksempel en kort dokumentar om søtningsstoffet "Stevia".
I’m staring out the window from my bed,
At 4 a.m. the sun is up,
look the sky is pepppered with sea birds and with crows all cackeling,
HVA?
Up in tre ten Heimdalsgate,
me and Nina making fun of footballers in Rudolph Neilson Plass,
I practice my norwegian on poor beffudeled waitresses,
who shake their heads completely at a loss,
Oslo in the summertime the streets are strangely quite ’cause,
everyone’s away on holiday,
HVA?
Oslo in the summertime,
Pakistani children play locked inside of the courtyard all day,
Pretty people everywhere sun lamp tans and flaxen hair,
Just tell the American not to stare,
HVA?
Of Montreals "Oslo In The Summertime" kunne på sett og vis omhandlet Bergen, dersom man lar være å henge seg opp i bagateller som Heimdalsgate, Nina, fotballspillere, Rudolph Neilson Plass, norskøvelser og ikke minst de pene menneskene. Bergen om sommeren er nemlig intet vakkert syn, da hele befolkningen (vel, i alle fall den jeg vanligvis omgås) byttes ut med turister og eksilbergensere som er hjemme på sommerferie. Nå, man kan si hva man vil (og det gjør man!) om bergensere, men et pent folkeslag er det ikke, og resultatet blir at de vanligvis så trivelige Bergensgatene fremstår som en vestlandsvariant av Supermanns Bizarro World (http://en.wikipedia.org/wiki/Bizarro#The_Bizarro_World), noe som igjen gjør at ethvert tegn til kjentfolk tas imot med åpne armer, og jeg tar meg selv i å hilse på syvendegrads perifere bekjentskaper av typen "jobbet på Nærmat da jeg bodde på Møhlenpris i 2004" og "ligner litt på noen som jobbet på Nærmat da jeg bodde på Møhlenpris i 2004". Det var jammen en dritlang setning. Den inneholdt faktisk fem kommaer, og hvis jeg slår av musikken er jeg helt sikker på at jeg kan høre min gamle norsklærer vri seg i graven, til tross for at ingenting tyder på at hun på noen måte er noe annet enn hva man innen rockemusikkens verden ville referert til som alive & kicking. Du verden.
Uansett, løsningen er selvsagt enkel: Den totale isolasjon fra omverdenen inntil tilstandene normaliserer seg igjen. Jeg har nok hermetikk, bøker og toalettpapir til å klare meg over sommeren, og det er jo på ingen måte slik at man ikke kan more seg i eget selskap. I dag så jeg for eksempel en kort dokumentar om søtningsstoffet "Stevia".