Vil du ha pose *winkwink*?
Hvem hadde trodd at man kunne dra fra jobb i et bedre humør enn da man kom, selv etter 8 timer med "Hei!" (ikke noe svar), "Vil du ha pose?" (ikke noe svar, så gir pose), etterfulgt av "Jeg skulle ikke ha pose, ta retur på den!"? Tross intet besøk av kjentfolk eller penge-/matgaver fra kunder, ble gårsdagen relativt fantastisk til jobb å være, takket være to mannlige kunder:
Kunde 1: Søt, sjarmerende, kanskje 24-ish, i underkant av gjennomsnittlig bygd uten å være spinkel, og med tre-dagers. Kjøpte noen småting, hadde pantelapp som tilsa at prisen gikk i minus, ville gjerne ta ut penger, og lurte på om dette var mulig selv om han skulle hatt igjen penger fra handelen også, for "Du har jo vært her en stund, så dette klarer du vel" (sagt med skjevt smil og lekende holdning = weak me). Det er standard prosedyre, ingen forskjell fra andre uttak, så vidt jeg vet. Men jeg var helt oppslukt av hvor sjarmerende han var, at jeg glemte alt som het kassa-skillz. Kort fortalt ga jeg han først penger tilbake for varene, slo deretter inn 10 øre som kolonial og pengene han ville ta ut. Ergo ble én prosess omgjort til to, og han måtte punge ut med 10 øre. Det var hele tiden diverse skravling fram og tilbake, men så "Jasså, du charger meg med 10 øre på uttaket, din sleiping" (noe jeg følte at jeg svarte meget elegant på, men som jeg ikke husker, hvilket kan tilsi at jeg fremdeles var mo i hjernebarken), konkluderte vi med at han kunne få en gratis pose neste gang han handlet hos meg (aner ikke hvorfor, men dette lo vi godt av). Ryggende ut døra, stadig med way-too-cute-to-look-away latter, husker jeg han sa "håper du får en bra kveld med lette transaksjoner" (hvilket jeg presterte å svare "i like måte" på *headcashguard*), og forsvant.
Kunde 2: Enda mer good-looking enn første, utrolig søt, kjekk, jordnær, trolig 24-25-ish, og gjennomsnittlig bygd. Det var ikke like mye skravling som med han første, men det at det var så tydelig at han så noe han likte, gjorde det minneverdig på en egen måte; smil og latter fra start til slutt. "Heisann!", "Heihei!" (smil som ikke kunne viskes bort.) Han kjøpte nok til at en pose ville vært naturlig, så jeg spurte om han ville ha en. Svaret jeg fikk var "Hehe, det går bra." Fremdeles smilende på litt sjenert vis så han vekslende på meg og på terminalen mens han ventet på at den skulle skjønne at chipen var blitt satt riktig vei. Da dette tok litt tid, og han var waaaay kjekk uten at han oste "jeg er heit, og jeg vet det", presterte jeg å spørre: "Det går bra som i: det går bra, jeg vil ha pose, eller: det går bra, jeg trenger ikke?" og klarte ikke å skjule smilet lenger. "Godt spørsmål," var svaret, og samtalen gikk på ukonkrete svar på enkle spørsmål (oh, yeah). Etter at betalingen var blitt godkjent, sto han fremdeles og så på meg, så jeg spurte igjen "Så, det går bra, jeg vil ha pose? Kvittering?" Svaret hans minnet meg om meg med kunde 1: "Hehe, godt spørsmål, godt spørsmål, det går bra," hvilket ikke gjorde meg noe klokere. Få strakser senere gikk det opp for han hva han hadde svart, og igjen lo vi av ingenting. Han rasket med seg varene (uten pose), ønsket meg "god kveld, god natt og god helg, hehe" (det var veldig mye "hehe"), åpnet døra halvveis, så seg tilbake for å sende nok et flørtende smil, og forsvant.
Kunde 1: Søt, sjarmerende, kanskje 24-ish, i underkant av gjennomsnittlig bygd uten å være spinkel, og med tre-dagers. Kjøpte noen småting, hadde pantelapp som tilsa at prisen gikk i minus, ville gjerne ta ut penger, og lurte på om dette var mulig selv om han skulle hatt igjen penger fra handelen også, for "Du har jo vært her en stund, så dette klarer du vel" (sagt med skjevt smil og lekende holdning = weak me). Det er standard prosedyre, ingen forskjell fra andre uttak, så vidt jeg vet. Men jeg var helt oppslukt av hvor sjarmerende han var, at jeg glemte alt som het kassa-skillz. Kort fortalt ga jeg han først penger tilbake for varene, slo deretter inn 10 øre som kolonial og pengene han ville ta ut. Ergo ble én prosess omgjort til to, og han måtte punge ut med 10 øre. Det var hele tiden diverse skravling fram og tilbake, men så "Jasså, du charger meg med 10 øre på uttaket, din sleiping" (noe jeg følte at jeg svarte meget elegant på, men som jeg ikke husker, hvilket kan tilsi at jeg fremdeles var mo i hjernebarken), konkluderte vi med at han kunne få en gratis pose neste gang han handlet hos meg (aner ikke hvorfor, men dette lo vi godt av). Ryggende ut døra, stadig med way-too-cute-to-look-away latter, husker jeg han sa "håper du får en bra kveld med lette transaksjoner" (hvilket jeg presterte å svare "i like måte" på *headcashguard*), og forsvant.
Kunde 2: Enda mer good-looking enn første, utrolig søt, kjekk, jordnær, trolig 24-25-ish, og gjennomsnittlig bygd. Det var ikke like mye skravling som med han første, men det at det var så tydelig at han så noe han likte, gjorde det minneverdig på en egen måte; smil og latter fra start til slutt. "Heisann!", "Heihei!" (smil som ikke kunne viskes bort.) Han kjøpte nok til at en pose ville vært naturlig, så jeg spurte om han ville ha en. Svaret jeg fikk var "Hehe, det går bra." Fremdeles smilende på litt sjenert vis så han vekslende på meg og på terminalen mens han ventet på at den skulle skjønne at chipen var blitt satt riktig vei. Da dette tok litt tid, og han var waaaay kjekk uten at han oste "jeg er heit, og jeg vet det", presterte jeg å spørre: "Det går bra som i: det går bra, jeg vil ha pose, eller: det går bra, jeg trenger ikke?" og klarte ikke å skjule smilet lenger. "Godt spørsmål," var svaret, og samtalen gikk på ukonkrete svar på enkle spørsmål (oh, yeah). Etter at betalingen var blitt godkjent, sto han fremdeles og så på meg, så jeg spurte igjen "Så, det går bra, jeg vil ha pose? Kvittering?" Svaret hans minnet meg om meg med kunde 1: "Hehe, godt spørsmål, godt spørsmål, det går bra," hvilket ikke gjorde meg noe klokere. Få strakser senere gikk det opp for han hva han hadde svart, og igjen lo vi av ingenting. Han rasket med seg varene (uten pose), ønsket meg "god kveld, god natt og god helg, hehe" (det var veldig mye "hehe"), åpnet døra halvveis, så seg tilbake for å sende nok et flørtende smil, og forsvant.