Utenfor rekkevidde
Shopping på nye sentre (for meg) der de mest interessante butikkene ikke er linet opp, der senteret ikke har en logisk form, og der etasjene går mer eller mindre i surr, ligger ikke for meg. På Sandvika i dag, selv med en shoppingliga uten like, fant jeg null og niks av interesse. Da vi dro inn til Oslo igjen derimot, da kom shoppingånden over meg. Borte bra, men hjemme best.
Minni døde på torsdag. Fikk henne lille julaften 1994. Hun har vært en del av oppveksten min, og jeg husker liksom ikke noe særlig av barndommen min før den tid. Lille Minni begynte livet som sjenert og tilbakeholden, en pus som pleide å hoppe opp i senga i om morgenen og vekke meg, ligge på fanget mitt når jeg satt i sofaen, og dele pledd med meg da jeg var syk. Deretter slo ungdommen til, og utelivet hennes toppet alle lister så lenge det var sommer og tørt på bakken. Flere ganger forsvant hun og var borte mange dager - én gang fant vi henne i toppen av en 30 meter høy gran. Så kom voksenlivet, hun la på seg, men var alltid kjælen, og kom løpende for å få kos hver gang noen satte seg i sofaen, og slang seg ned på gulvet for å bli gredd hvis mamma kom hjem. Seniorlivet var langt og rolig, og hvis hun gikk ut var det ikke for lenge. 13 år gammel forsvinner det fettet hun har hatt overflødig i voksenlivet, ryggmargen blir godt merkbar og musklene i bakbeina forsvinner raskt. Etter to uker uten spising eller drikking, med ligging i kjelleren der det er kaldt, var det nok. Vi tok henne med til dyrlegen for å få vite at hun i beste fall hadde en infeksjon, eller nyresvikt. Etter en dag hos dyrlegen, som oppdager at hun var helt utsultet og inntørket, kastet hun seg over maten da hun kom hjem, og spiste mer enn hun noen gang hadde gjort. Alt tydet på at det bare var en infeksjon, helt til hun morgenen etter hadde kastet opp all maten og mere til. Hun måtte tilbake til veterinæren, men da forsvant hun. Pappa fant henne senere på dagen, liggende flat i solsteiken på verandaen, helt utslått. Han bar henne bort til vannet hennes, men hun la bare hodet i vannskålen. Det bar rett til veterinæren. Da fikk vi beskjeden om at det var nyresvikt, og ettersom hun ikke hadde noen muskler i beina, null fett på kroppen, en nyre som ikke virket, mange år bak seg, og ingen krefter igjen, var det best å gi henne sprøyten. Jeg så henne ligge utslått i buret sitt, så narkosen dra henne inn i søvnen, og avlivningsmiddelet ta den siste pusten fra henne. Minni ble 13,5 år gammel.
De sier at ingen foreldre burde oppleve å se barna sine dø, og etter at "barnet" mitt døde var jeg knust. Dagen etter dro jeg på hyttetur med Helene og Mari til Tønsberg, og sol, is, alkohol og venner gjorde sitt for humøret. Lørdag kveld kom Pernille og Daniel, vi fyllet oss inn i drømmeland, og nøt sommerværet så godt vi kunne. Vel tilbake i Oslo vurderer jeg nå om jeg skal synke så dypt og få meg facebook, rett og slett for å holde kontakt med alle som drar til forskjellige universiteter og forskjellige land, og plukke opp gamle og nye bilder. Akk, alle forsvinner for meg.
Minni døde på torsdag. Fikk henne lille julaften 1994. Hun har vært en del av oppveksten min, og jeg husker liksom ikke noe særlig av barndommen min før den tid. Lille Minni begynte livet som sjenert og tilbakeholden, en pus som pleide å hoppe opp i senga i om morgenen og vekke meg, ligge på fanget mitt når jeg satt i sofaen, og dele pledd med meg da jeg var syk. Deretter slo ungdommen til, og utelivet hennes toppet alle lister så lenge det var sommer og tørt på bakken. Flere ganger forsvant hun og var borte mange dager - én gang fant vi henne i toppen av en 30 meter høy gran. Så kom voksenlivet, hun la på seg, men var alltid kjælen, og kom løpende for å få kos hver gang noen satte seg i sofaen, og slang seg ned på gulvet for å bli gredd hvis mamma kom hjem. Seniorlivet var langt og rolig, og hvis hun gikk ut var det ikke for lenge. 13 år gammel forsvinner det fettet hun har hatt overflødig i voksenlivet, ryggmargen blir godt merkbar og musklene i bakbeina forsvinner raskt. Etter to uker uten spising eller drikking, med ligging i kjelleren der det er kaldt, var det nok. Vi tok henne med til dyrlegen for å få vite at hun i beste fall hadde en infeksjon, eller nyresvikt. Etter en dag hos dyrlegen, som oppdager at hun var helt utsultet og inntørket, kastet hun seg over maten da hun kom hjem, og spiste mer enn hun noen gang hadde gjort. Alt tydet på at det bare var en infeksjon, helt til hun morgenen etter hadde kastet opp all maten og mere til. Hun måtte tilbake til veterinæren, men da forsvant hun. Pappa fant henne senere på dagen, liggende flat i solsteiken på verandaen, helt utslått. Han bar henne bort til vannet hennes, men hun la bare hodet i vannskålen. Det bar rett til veterinæren. Da fikk vi beskjeden om at det var nyresvikt, og ettersom hun ikke hadde noen muskler i beina, null fett på kroppen, en nyre som ikke virket, mange år bak seg, og ingen krefter igjen, var det best å gi henne sprøyten. Jeg så henne ligge utslått i buret sitt, så narkosen dra henne inn i søvnen, og avlivningsmiddelet ta den siste pusten fra henne. Minni ble 13,5 år gammel.
De sier at ingen foreldre burde oppleve å se barna sine dø, og etter at "barnet" mitt døde var jeg knust. Dagen etter dro jeg på hyttetur med Helene og Mari til Tønsberg, og sol, is, alkohol og venner gjorde sitt for humøret. Lørdag kveld kom Pernille og Daniel, vi fyllet oss inn i drømmeland, og nøt sommerværet så godt vi kunne. Vel tilbake i Oslo vurderer jeg nå om jeg skal synke så dypt og få meg facebook, rett og slett for å holde kontakt med alle som drar til forskjellige universiteter og forskjellige land, og plukke opp gamle og nye bilder. Akk, alle forsvinner for meg.