Dei fleste på vennelista har sikkert lese den allereie, men eg må jo vise den fram likevel; ØYA:
Jeg er alene på Øya, jeg har gått inn alene gjennom sikkerhetssjekken, jeg har gått alene over brua, jeg har gått alene dit jeg skulle møtt noen jeg kjenner, men de har ikke kommet, og de tar ikke telefonen noen av dem.
(...)
"Kan jeg ta filmquizen?" spør jeg de to guttene som står der. "Du må ta den sammen med noen," svarer den ene. "Kan jeg ta den sammen med en av dere?" spør jeg. "Du må ta den sammen med en venn," sier han ene, han til høyre står med en filmquiz-bok i hånda og de ser på meg begge to. Jeg ser bak meg på alle menneskene jeg ikke kjenner, de går på rekke og rad, noen skal ha øl, noen har kjøp øl, noen skal ha noe å spise, noen skal på konsert. "Kan ikke du bare være vennen min mens vi har quiz, da?"
Det er sårt og vakkert om folk som går forbi kvarandre, om vennskap som taper i ei streng tidsprioritering, om alle tinga vi har forlatt, om alt som kunne ha blitt igjen, om songane vi kan teksten til og om korleis det er å synge dei høgt saman med eit stort konsertpublikum og likevel vere heilt åleine. Og om han som reiste, men som alltid kjem tilbake i bøkene.
Kjøp den hos Flamme