(no subject)
Dette skrev jeg for akkurat 1 år siden. 1 år har gått. Savnet og sorgen er lettere, men ikke mindre. Hvil i fred kjære Anders.
Storebroren min døde i dag. Han ble 38 år. Jeg er fremdeles i sjokk. Jeg fatter ikke at det er sant. Jeg visste ikke at det går an å ha det så vondt inni seg. At det går an å oppleve en sorg så stor som denne. Jeg bare tenker at det er uvirkelig, og at nå er vi bare fire søsken igjen. Vi er ikke lenger fem søsken. Jeg har grått sikkert 100 ganger siden kl. 12 i dag. Da fikk jeg beskjeden. Jeg har to tantebarn som ikke har noen pappa lenger. Ikke vet jeg hvordan de skal klare seg uten ham. Han var alt for dem. Jeg har ingen storebror lenger. Anders finnes ikke lenger. Han er ikke mer. Jeg får aldri snakket med ham igjen. Aldri ledd av de teite vitsene hans. Aldri kilt ham i siden slik at han ropte i panikk. Aldri får jeg stikke innom ham etter jobb for å spise middag. Aldri ringer han meg for å spørre om jeg skal kjøre til Beiarn i helga. Folk sier at ønsker de kunne hjelpe, at de kunne gjøre noe. Men ingen kan gjøre noe. For det eneste jeg vil gjøre er å bringe ham tilbake. Jeg vil ikke at han skal være død. Jeg savner ham så fryktelig masse.
Hvil i fred Anders. Du er og blir den beste største storebroren min. Nå er det bare ro og fred igjen. Og en sorg som er større enn jeg noen gang visste gikk an. Kjempeglad i deg. Anderso. Kokaratsja. Pepperminto. Håper vi sees igjen. Da skal du sitte på huk, og jeg skal løpe imot deg og hoppe i armene dine, slik som jeg gjorde da jeg var lita og du kom hjem på helgebesøk. Du er mer savnet enn du noengang hadde trodd.
Hilsen lillesøster.
Storebroren min døde i dag. Han ble 38 år. Jeg er fremdeles i sjokk. Jeg fatter ikke at det er sant. Jeg visste ikke at det går an å ha det så vondt inni seg. At det går an å oppleve en sorg så stor som denne. Jeg bare tenker at det er uvirkelig, og at nå er vi bare fire søsken igjen. Vi er ikke lenger fem søsken. Jeg har grått sikkert 100 ganger siden kl. 12 i dag. Da fikk jeg beskjeden. Jeg har to tantebarn som ikke har noen pappa lenger. Ikke vet jeg hvordan de skal klare seg uten ham. Han var alt for dem. Jeg har ingen storebror lenger. Anders finnes ikke lenger. Han er ikke mer. Jeg får aldri snakket med ham igjen. Aldri ledd av de teite vitsene hans. Aldri kilt ham i siden slik at han ropte i panikk. Aldri får jeg stikke innom ham etter jobb for å spise middag. Aldri ringer han meg for å spørre om jeg skal kjøre til Beiarn i helga. Folk sier at ønsker de kunne hjelpe, at de kunne gjøre noe. Men ingen kan gjøre noe. For det eneste jeg vil gjøre er å bringe ham tilbake. Jeg vil ikke at han skal være død. Jeg savner ham så fryktelig masse.
Hvil i fred Anders. Du er og blir den beste største storebroren min. Nå er det bare ro og fred igjen. Og en sorg som er større enn jeg noen gang visste gikk an. Kjempeglad i deg. Anderso. Kokaratsja. Pepperminto. Håper vi sees igjen. Da skal du sitte på huk, og jeg skal løpe imot deg og hoppe i armene dine, slik som jeg gjorde da jeg var lita og du kom hjem på helgebesøk. Du er mer savnet enn du noengang hadde trodd.
Hilsen lillesøster.