Buenos Nochezzzzz....
Jeg bor sammen med umennesker som synes det er sosialt akseptabelt å stå opp to timer før frokostslutt for å dusje og rette håret og sminke seg og koordinere dagens antrekk og flette håret og fuglene vet hva annen faenskap. Så å sove lenge kan jeg kaste en lyselilla ball etter. Nuvel. Det gjorde ikke saken bedre at gutta som skulle være med på tur selvfølgelig sov så lenge som jeg gjerne skulle gjort, og at vi derfor måtte vente på dem. Alt virker så uendelig mye verre når man går på to loffskiver, luft og kjærlighet. Fikk heldigvis skypet litt med kjæresten, og det var fint. Han har fortsatt skjegg og er fin på håret. Stabilitet i hverdagen. <3
Dagens plan var å luske tilbake til Catedral for å vise alle sammen hvor tangoskogaten var, og kanskje for å bytte skoene mine - for de er mikroskopiske mengder for store. Men Joanna, den superkule resepsjonisten her på Tango Lodge, sa at de mest sannsynlig var stengt. Mandag er helligdag, og mange butikkeiere benytter langhelgen til å reise bort. Så da la vi andre planer! I området der vi bor ligger det et marked, og vi var en gruppe på sju som stakk av gårde for å finne det. I taxi. Fordi det er billig og kult. Gledet meg til å traske litt rundt, fordi det regnet hunder og katter i natt og temperaturen i dag var middels litt varm og ikke gav meg lyst til å hoppe på sjøen. Men det ble ikke marked på oss i dag. Taxiene satte oss i stedet av i et veldig fint strøk, ved en gate som het Rue des Artisans. Dette var visst planen, men jeg hadde ikke fulgt med. Gaten var hvitmalt og veldig ren og pen, med hvite hus som hadde små, spesialiserte butikker i hver etasje.
Vi skulle til "Comme il faut", en veldig high-class tangoskobutikk. Vi måtte ringe på, og ble sluppet inn i et stort, hvelvet rom med fløyelsstoler, gigantiske speil og fotoforbud. Murr. En vennlig dame kom bort til hver av oss jentene, mens guttene ble henvist til en sofa. "Which colour do you like, daaaarling?", og så fikk vi 20 skoesker i fanget. Charlotte, Karen, Tone, Carolina og Gunnvor fant alle sko som var "heeeelt perfekte!", og et par av dem kjøpte så mye som tre par! Gunnvor har veldig små føtter, størrelse 34, så hun hadde det kjempegøy med endelig å kunne velge og vrake i damesko. Jeg fant et par jeg likte, men ikke godt nok til å faktisk...gjøre noe så drastisk som å kjøpe dem. Var ganske overveldet av skomengden, for å være ærlig. Tormod, Brage, Andreas og Tobias oppførte seg som helter der de satt parkert i sofaen og kom med slengkommentarer om farge og passform og hvem som gjorde det best i hvilket mobilspill. Kjekk ungdom.
Etter endt skoshopping, fant vi ut at vi hadde veldig lyst å finne dette markedet, men at det faktisk var et stykke unna - hele 15 kvartaler. Gjengen var også ganske sliten og sulten, siden vi kun hadde loff i magen. Derfor parkerte vi oss på en koselig kafè, som av uforståelige grunner hadde låst ytterdør. Det ble bestilt milkshake, pizza, ost- og skinkebaguetter og kaffe, og vi satt der og fråtset. Selv om baguettene var litt VEL ostete. Under all osten.
Det morsomme var at jeg tilfeldigvis kastet et blikk på klokken, og så at det var en knapp halvtime til vi skulle møtes på hotellet for å...spise lunsj. Sukk. Så da var det rett i taxi og rett heimatt! Sauene ble samlet, og vi trasket et par kvartaler. Gatene er skikkelig fine med trær og busker overalt, og helt ville hus. Det er masse fin grafitti som har fått stå i fred, men det er også veldig tydelig hvor mye fattigdom som er her...skillet mellom rikdom og fattigdom er brutalt. Alle finere hus og restauranter har nydelige inngangspartier, men alt er bak et heftig gjerde. Vi gikk forbi klubber og neglesalonger og babyklærbutikker i et snaut kvarter, til vi til slutt kom til en grillrestaurant. Vi fikk overetasjen for oss selv, og den var så reservert og åpenbart ikke blitt brukt hele dagen at det ikke var luft der i det hele tatt. Herlig. Vi fikk heldigvis åpnet opp alt av vinduer så vi ikke omkom. Bortsetningen førte til mye morro, for bordene var plassert i en hesteskoform som tilsa at Gunnvor og Lars satt som brudepar i midten - med Anne, Lars sin kone, som forlover. Hun holdt en infotale, og så var det bare å bestille. Vi fikk en spesialmeny med empanadas til forrett, barbecue til hovedrett, valgfritt tilbehør, is til dessert og masse vann fordi solen var tilbake og det var grusomt varmt. Men maten var god! Da den omsider kom. De har en merkelig tradisjon her med brød og drikke først - i vårt tilfelle brus og vann fordi "HUSK AT VI HAR KONSERT I DAG FOLKENS.", så går det en time til forretten og enda en time til hovedretten. Vi hadde taxier å rekke, noe restauranten hadde fått beskjed om, men ikke tok hensyn til. Virkelig synd. For hovedretten var veldig god! Det kom små smijernsgriller som de satte på bordet med kalvenyrer og indrefilet og ytrefilet og blodpølse og pølse og koteletter og you name it. En grill på fire personer. Nydelig! Jeg hadde bestilt pommes frites til, og den var kjempegod! Veldig mange bestilte tomatsalat og ble ganske overrasket...ettersom tomatsalaten var en bolle med oppskårne tomater. Fantastisk! Og godt. Vi måtte dessverre løpe fra halve middagen og hele desserten. Det føltes rart, men det var virkelig ikke vår feil. Vi måtte til hotellet og skifte og pakke tingene våre, for vi skulle til City Bell og spille konsert, en og en halv time utenfor Buenos Aires.
Det ble nesten småkrise da Astrid fant ut at hun hadde glemt notene sine - men det viste seg heldigvis at de gjemte seg hos et annet orkestermedlem. Puh. Vi kjørte ut av byen, og det var både rart og deilig å se hvordan høyhusene gradvis smeltet bort og havet dukket opp. Hav! Deilige hav! Jeg stupte ned i en bok, "Alloy of Law" av Brandon Sanderson siden jeg leste ut "Ready Player One" første dagen, og tiden fløy forbi. Plutselig var vi på landsbygda og lettere lost. Så vi stoppet for å spørre om veien. De heldige utvalgte var tre ungdommer i hettegensere, caps og sæggebukse. Den ene gutten så på oss gjennom capsen og forklarte veien som best han ikke kunne. De andre to, en gutt og en jente, enset oss knapt og jenta begynte å kline på gutten. Jeg vet ikke hvordan ellers jeg skal beskrive det. Som Sveinung sa "Jaa, der har du en kar som var rimelig lite interessert."
Stedet vi skulle spille på, het Teatro de Càmara og hadde et imponerende inngangsparti! Skikkelig stilig liten park med et piggetre og masse rar kunst. Lovende, lovende! Vi ble så vist inn på et lite værelse for å pakke opp og der luktet det mugg og ekkelt og. Ja. Gjør seg på et fotografi, lissom. Selve konsertsalen var litt som en kinosal fra 60-tallet med skinnseter og auditorium. Akustikken var deretter. Grusomt tørr og ingenting bar. Men det er noe man kan jobbe med. Verre var det at luften var tett og varm, og ingenting hjalp. For å gjøre vondt verre, var det mygg her. Masse mygg. Æææk.
Etter litt tøysing og tulling backstage, bl.a. med Andreas som venstrehånd og Brage som høyrehånd på samme fiolin i en overraskende god versjon av "spansk dans", var klokken halv ni og offisielt showtime. Hvilket vil si at vi måtte stå og vansmekte i 20 minutter til. Jaja. Omsider fikk vi gå inn på scenen, og det var en vegg av varme som slo imot oss. Herregud. Jeg husker jeg ble iskald før jeg ble kokvarm, jeg gruet meg sånn til å gjøre dette. Jeg innbilte meg at nesen min smelta og rant ned ansiktet mitt, for det var sånn det kjentes ut. Ut ifra de andres ansiktsuttrykk og ansiktssvettemengde å dømme, led jeg ikke alene. Vi spilte bra, til tross for at lyden ikke bare og fingrene gled på våte gripebrett. Sveinung spilte fantastisk -tror jeg, det gikk ikke an å høre ham skikkelig fra der jeg satt, Valeria var fantastisk som vanlig, og Johanne var kjempeflink og gøy på hardingfele og Sparre-Olsen. Men ingenting hjalp helt, fordi det eneste jeg kunne tenke var "Jeg er så varm. Nå dør jeg." Sparket av meg skoene midt uti, og det hjalp litt. Og da vi endelig nådde Holdbergsuiten ville jeg nesten tute av lettelse. Helt til jeg kom på at vi selvfølgelig måtte spille Air, nydelig som den er og jævlig som den er å spille. Men vi overlevde! Så vidt! Selv Tone var så sliten at hun måtte spise en proteinbar før Holdbergsuiten. Rigaudon overstått, applaus igangsatt, la meg gå hjemmmmmm. Eller ut. Ikke hjem, det blir litt langt. Men ikke fader. Her ble det trampeklapp og latterlig stor blomsterbukett og mer klapping og ekstranummer. Og så LØP vi ut.
Etter konserten var det tid for hvitvin og kanapeer i foajeen. Gjennom Valeria-tolking komjeg i snakk med en veldig entusiastisk fyr som syntes vi var kjempeflinke og som jobbet som baryton-solist og regissør. Han var veldig grei, og sa at han hørte at jeg selvfølgelig var sopran. Kunne kysset ham på flekken. I stedet drakk jeg mer vin, før Hermund fikk det ærefulle oppdrag å ta et fint bilde av meg og Tormod, noe han ikke klarte. Dette har blitt forsøkt før, og samtlige bilder er og blir grusomme. Akk, ja. Ikke spesielt nedslåtte lusket vi tilbake til bilene.
prøvde selv. Ble bedre.
Litt lesing og soving senere, var vi framme på hotellet - dautrøtte gjengen. De fantastiske lederne våre hadde kjøpt inn masse spekemat og brød, så det ble rene etegildet før vi endelig lusket til rommene våre og krøp under dyna. I morgen blir det marked og fotballkamp, så nå er det vel bare å lade batteriene. Peace out!
Dagens plan var å luske tilbake til Catedral for å vise alle sammen hvor tangoskogaten var, og kanskje for å bytte skoene mine - for de er mikroskopiske mengder for store. Men Joanna, den superkule resepsjonisten her på Tango Lodge, sa at de mest sannsynlig var stengt. Mandag er helligdag, og mange butikkeiere benytter langhelgen til å reise bort. Så da la vi andre planer! I området der vi bor ligger det et marked, og vi var en gruppe på sju som stakk av gårde for å finne det. I taxi. Fordi det er billig og kult. Gledet meg til å traske litt rundt, fordi det regnet hunder og katter i natt og temperaturen i dag var middels litt varm og ikke gav meg lyst til å hoppe på sjøen. Men det ble ikke marked på oss i dag. Taxiene satte oss i stedet av i et veldig fint strøk, ved en gate som het Rue des Artisans. Dette var visst planen, men jeg hadde ikke fulgt med. Gaten var hvitmalt og veldig ren og pen, med hvite hus som hadde små, spesialiserte butikker i hver etasje.
Vi skulle til "Comme il faut", en veldig high-class tangoskobutikk. Vi måtte ringe på, og ble sluppet inn i et stort, hvelvet rom med fløyelsstoler, gigantiske speil og fotoforbud. Murr. En vennlig dame kom bort til hver av oss jentene, mens guttene ble henvist til en sofa. "Which colour do you like, daaaarling?", og så fikk vi 20 skoesker i fanget. Charlotte, Karen, Tone, Carolina og Gunnvor fant alle sko som var "heeeelt perfekte!", og et par av dem kjøpte så mye som tre par! Gunnvor har veldig små føtter, størrelse 34, så hun hadde det kjempegøy med endelig å kunne velge og vrake i damesko. Jeg fant et par jeg likte, men ikke godt nok til å faktisk...gjøre noe så drastisk som å kjøpe dem. Var ganske overveldet av skomengden, for å være ærlig. Tormod, Brage, Andreas og Tobias oppførte seg som helter der de satt parkert i sofaen og kom med slengkommentarer om farge og passform og hvem som gjorde det best i hvilket mobilspill. Kjekk ungdom.
Etter endt skoshopping, fant vi ut at vi hadde veldig lyst å finne dette markedet, men at det faktisk var et stykke unna - hele 15 kvartaler. Gjengen var også ganske sliten og sulten, siden vi kun hadde loff i magen. Derfor parkerte vi oss på en koselig kafè, som av uforståelige grunner hadde låst ytterdør. Det ble bestilt milkshake, pizza, ost- og skinkebaguetter og kaffe, og vi satt der og fråtset. Selv om baguettene var litt VEL ostete. Under all osten.
Det morsomme var at jeg tilfeldigvis kastet et blikk på klokken, og så at det var en knapp halvtime til vi skulle møtes på hotellet for å...spise lunsj. Sukk. Så da var det rett i taxi og rett heimatt! Sauene ble samlet, og vi trasket et par kvartaler. Gatene er skikkelig fine med trær og busker overalt, og helt ville hus. Det er masse fin grafitti som har fått stå i fred, men det er også veldig tydelig hvor mye fattigdom som er her...skillet mellom rikdom og fattigdom er brutalt. Alle finere hus og restauranter har nydelige inngangspartier, men alt er bak et heftig gjerde. Vi gikk forbi klubber og neglesalonger og babyklærbutikker i et snaut kvarter, til vi til slutt kom til en grillrestaurant. Vi fikk overetasjen for oss selv, og den var så reservert og åpenbart ikke blitt brukt hele dagen at det ikke var luft der i det hele tatt. Herlig. Vi fikk heldigvis åpnet opp alt av vinduer så vi ikke omkom. Bortsetningen førte til mye morro, for bordene var plassert i en hesteskoform som tilsa at Gunnvor og Lars satt som brudepar i midten - med Anne, Lars sin kone, som forlover. Hun holdt en infotale, og så var det bare å bestille. Vi fikk en spesialmeny med empanadas til forrett, barbecue til hovedrett, valgfritt tilbehør, is til dessert og masse vann fordi solen var tilbake og det var grusomt varmt. Men maten var god! Da den omsider kom. De har en merkelig tradisjon her med brød og drikke først - i vårt tilfelle brus og vann fordi "HUSK AT VI HAR KONSERT I DAG FOLKENS.", så går det en time til forretten og enda en time til hovedretten. Vi hadde taxier å rekke, noe restauranten hadde fått beskjed om, men ikke tok hensyn til. Virkelig synd. For hovedretten var veldig god! Det kom små smijernsgriller som de satte på bordet med kalvenyrer og indrefilet og ytrefilet og blodpølse og pølse og koteletter og you name it. En grill på fire personer. Nydelig! Jeg hadde bestilt pommes frites til, og den var kjempegod! Veldig mange bestilte tomatsalat og ble ganske overrasket...ettersom tomatsalaten var en bolle med oppskårne tomater. Fantastisk! Og godt. Vi måtte dessverre løpe fra halve middagen og hele desserten. Det føltes rart, men det var virkelig ikke vår feil. Vi måtte til hotellet og skifte og pakke tingene våre, for vi skulle til City Bell og spille konsert, en og en halv time utenfor Buenos Aires.
Det ble nesten småkrise da Astrid fant ut at hun hadde glemt notene sine - men det viste seg heldigvis at de gjemte seg hos et annet orkestermedlem. Puh. Vi kjørte ut av byen, og det var både rart og deilig å se hvordan høyhusene gradvis smeltet bort og havet dukket opp. Hav! Deilige hav! Jeg stupte ned i en bok, "Alloy of Law" av Brandon Sanderson siden jeg leste ut "Ready Player One" første dagen, og tiden fløy forbi. Plutselig var vi på landsbygda og lettere lost. Så vi stoppet for å spørre om veien. De heldige utvalgte var tre ungdommer i hettegensere, caps og sæggebukse. Den ene gutten så på oss gjennom capsen og forklarte veien som best han ikke kunne. De andre to, en gutt og en jente, enset oss knapt og jenta begynte å kline på gutten. Jeg vet ikke hvordan ellers jeg skal beskrive det. Som Sveinung sa "Jaa, der har du en kar som var rimelig lite interessert."
Stedet vi skulle spille på, het Teatro de Càmara og hadde et imponerende inngangsparti! Skikkelig stilig liten park med et piggetre og masse rar kunst. Lovende, lovende! Vi ble så vist inn på et lite værelse for å pakke opp og der luktet det mugg og ekkelt og. Ja. Gjør seg på et fotografi, lissom. Selve konsertsalen var litt som en kinosal fra 60-tallet med skinnseter og auditorium. Akustikken var deretter. Grusomt tørr og ingenting bar. Men det er noe man kan jobbe med. Verre var det at luften var tett og varm, og ingenting hjalp. For å gjøre vondt verre, var det mygg her. Masse mygg. Æææk.
Etter litt tøysing og tulling backstage, bl.a. med Andreas som venstrehånd og Brage som høyrehånd på samme fiolin i en overraskende god versjon av "spansk dans", var klokken halv ni og offisielt showtime. Hvilket vil si at vi måtte stå og vansmekte i 20 minutter til. Jaja. Omsider fikk vi gå inn på scenen, og det var en vegg av varme som slo imot oss. Herregud. Jeg husker jeg ble iskald før jeg ble kokvarm, jeg gruet meg sånn til å gjøre dette. Jeg innbilte meg at nesen min smelta og rant ned ansiktet mitt, for det var sånn det kjentes ut. Ut ifra de andres ansiktsuttrykk og ansiktssvettemengde å dømme, led jeg ikke alene. Vi spilte bra, til tross for at lyden ikke bare og fingrene gled på våte gripebrett. Sveinung spilte fantastisk -tror jeg, det gikk ikke an å høre ham skikkelig fra der jeg satt, Valeria var fantastisk som vanlig, og Johanne var kjempeflink og gøy på hardingfele og Sparre-Olsen. Men ingenting hjalp helt, fordi det eneste jeg kunne tenke var "Jeg er så varm. Nå dør jeg." Sparket av meg skoene midt uti, og det hjalp litt. Og da vi endelig nådde Holdbergsuiten ville jeg nesten tute av lettelse. Helt til jeg kom på at vi selvfølgelig måtte spille Air, nydelig som den er og jævlig som den er å spille. Men vi overlevde! Så vidt! Selv Tone var så sliten at hun måtte spise en proteinbar før Holdbergsuiten. Rigaudon overstått, applaus igangsatt, la meg gå hjemmmmmm. Eller ut. Ikke hjem, det blir litt langt. Men ikke fader. Her ble det trampeklapp og latterlig stor blomsterbukett og mer klapping og ekstranummer. Og så LØP vi ut.
Etter konserten var det tid for hvitvin og kanapeer i foajeen. Gjennom Valeria-tolking komjeg i snakk med en veldig entusiastisk fyr som syntes vi var kjempeflinke og som jobbet som baryton-solist og regissør. Han var veldig grei, og sa at han hørte at jeg selvfølgelig var sopran. Kunne kysset ham på flekken. I stedet drakk jeg mer vin, før Hermund fikk det ærefulle oppdrag å ta et fint bilde av meg og Tormod, noe han ikke klarte. Dette har blitt forsøkt før, og samtlige bilder er og blir grusomme. Akk, ja. Ikke spesielt nedslåtte lusket vi tilbake til bilene.
prøvde selv. Ble bedre.
Litt lesing og soving senere, var vi framme på hotellet - dautrøtte gjengen. De fantastiske lederne våre hadde kjøpt inn masse spekemat og brød, så det ble rene etegildet før vi endelig lusket til rommene våre og krøp under dyna. I morgen blir det marked og fotballkamp, så nå er det vel bare å lade batteriene. Peace out!