hverdagstraume.
oppildnet av en sykkeltur for to dager siden som til min gigantiske overraskelse tydet på at kroppen er i ganske ok form, bestemte jeg meg i dag for å på nytt ta landeveien fatt. forrige tur bekreftet antakelsen om at bynesveien er en bra rute, men trass i dette velger jeg å sykle i diametralt motsatt retning.
bevæpnet med pumpe, slanger, dekkspaker, multiverktøy og vannflasker gir jeg meg altså i vei, og kroppen responderer på en ganske bra måte. jeg sykler forbi nardosenteret, og bøyer av retning risvollan, før jeg ender opp på bratsbergveien. jeg har aldri før vært denne veien, og jeg aner ikke helt hvor jeg befinner meg i geografien. etter knappe tyve minutters sykling kjenner jeg at bakhjulet har punktert, og forbereder meg på å gjennomgå helvete for å få reparert skaden.
å skifte slange på en racer kan være en utakknemlig jobb, og i dag er selvsagt intet unntak. jeg bruker sikkert nærmere en halvtime på å få dekket på plass igjen med ny slange montert. godt fornøyd med innsatsen så langt starter jeg å pumpe. etter to-tre pump hører jeg en vislende lyd, og det viser seg ganske enkelt at hele jævla ventilen har løsna fra slangen. dette er jo helt topp, filosoferer jeg, og innser at jeg har et problem. og her synes jeg det er på sin plass å nevne at slangen som finner på å svikte meg er den samme slangen som jeg etter mye om og med gikk med på å betale sytti spenn for på lefstad for halvannen uke siden, og som jeg behørig har raljert over i en tidligere post.
til alt hell befinner jeg meg rett ved et busstopp, og til alt overmål er det sågar betjent av rute 54. hurra, tenker jeg, før det går opp for meg at det er en drøy time til bussen kommer. litt ungdommelig overmot har ført til at jeg har ikledd meg litt knapt med tekstiler, så jeg fryser allerede mer enn sånn passe. etter tyve minutter og ingen haik (noe som kanskje ikke er så rart; sykkelbekledning ser ikke spesielt fräscht ut, ikke engang når man sitter på en sykkel, så jeg ser nok ikke helt tilregnelig ut. i tillegg er det så og si null trafikk og jeg er når sant skal sies avhengig av å få haik av noen som i tillegg til meg har plass til sykkelen) hakker jeg tenner og innser at jeg må ta noen armhevninger og situps for å ikke fryse ihjel (mild overdrivelse). dette går derimot ikke, da leddvæsken i albuene mine virker å ha fryst fast, noe som igjen fører til at det knirker noe helt fantastisk hver gang jeg skal heve meg opp.
til slutt kommer da endelig bussen, og det viser seg at jeg i tillegg til vanlig billett må betale elleve kroner for sykkelen. dette har jeg selvsagt ikke penger til, men etter litt krangling får jeg ta jævelskapen med. det er en underdrivelse å si at jeg blir forbløffet over det helt ufattelig rurale i omgivelsene, og jeg innser at jeg ikke har anelse om hvor jeg egentlig befinner meg. jeg ser en elv flyte nede i en dal, og tenker at det kanskje er nidelven, men det kan for den saks skyld være don eller amur. etterhvert får jeg øye på melkekartonghotellet ved city syd, og begynner om ikke annet å forstå hvor jeg befinner meg.
bussturen foreløper uten spesielle komplikasjoner, helt til jeg skal av i elgeseter gate. klikkpedalen min har naturligvis hektet seg fast i eikene på hjulet til en barnevogn, så jeg bruker drøye femten minutter, fortsatt iført sykkelmundur og sykkelsko, på å få sykkelen løs. vel hjemme er jeg så frustrert at jeg unner meg en sigarett.
jeg ser på sykkelcomputeren at jeg bare befant meg drøye åtte kilometer hjemmefra. å gå åtte kilometer er selvsagt intet problem, men med sykkelsko er det ganske uaktuelt. sånn i ettertid er jeg bare takknemlig over at den jævla bussen faktisk dukket opp, noe en ikke alltid kan stole på at bussene gjør. jeg minnes vagt at jeg en gang i tida måtte gå tolv kilometer hjem fra jobb i bergen grunnet busser som aldri dukket opp.
--
forøvrig gleder jeg meg noe helt ekstraordinært til å se "the good, the bad and the ugly" på cinemateket i morra. faktisk gleder jeg meg så mye at jeg knapt greier å sitte stille, og en kan trygt si at jeg ikke ble mindre oppildnet etter at jeg gjennom sam peckinpahs utsøkte "pat garrett and billy the kid" virkelig kom i westernmodus.
bevæpnet med pumpe, slanger, dekkspaker, multiverktøy og vannflasker gir jeg meg altså i vei, og kroppen responderer på en ganske bra måte. jeg sykler forbi nardosenteret, og bøyer av retning risvollan, før jeg ender opp på bratsbergveien. jeg har aldri før vært denne veien, og jeg aner ikke helt hvor jeg befinner meg i geografien. etter knappe tyve minutters sykling kjenner jeg at bakhjulet har punktert, og forbereder meg på å gjennomgå helvete for å få reparert skaden.
å skifte slange på en racer kan være en utakknemlig jobb, og i dag er selvsagt intet unntak. jeg bruker sikkert nærmere en halvtime på å få dekket på plass igjen med ny slange montert. godt fornøyd med innsatsen så langt starter jeg å pumpe. etter to-tre pump hører jeg en vislende lyd, og det viser seg ganske enkelt at hele jævla ventilen har løsna fra slangen. dette er jo helt topp, filosoferer jeg, og innser at jeg har et problem. og her synes jeg det er på sin plass å nevne at slangen som finner på å svikte meg er den samme slangen som jeg etter mye om og med gikk med på å betale sytti spenn for på lefstad for halvannen uke siden, og som jeg behørig har raljert over i en tidligere post.
til alt hell befinner jeg meg rett ved et busstopp, og til alt overmål er det sågar betjent av rute 54. hurra, tenker jeg, før det går opp for meg at det er en drøy time til bussen kommer. litt ungdommelig overmot har ført til at jeg har ikledd meg litt knapt med tekstiler, så jeg fryser allerede mer enn sånn passe. etter tyve minutter og ingen haik (noe som kanskje ikke er så rart; sykkelbekledning ser ikke spesielt fräscht ut, ikke engang når man sitter på en sykkel, så jeg ser nok ikke helt tilregnelig ut. i tillegg er det så og si null trafikk og jeg er når sant skal sies avhengig av å få haik av noen som i tillegg til meg har plass til sykkelen) hakker jeg tenner og innser at jeg må ta noen armhevninger og situps for å ikke fryse ihjel (mild overdrivelse). dette går derimot ikke, da leddvæsken i albuene mine virker å ha fryst fast, noe som igjen fører til at det knirker noe helt fantastisk hver gang jeg skal heve meg opp.
til slutt kommer da endelig bussen, og det viser seg at jeg i tillegg til vanlig billett må betale elleve kroner for sykkelen. dette har jeg selvsagt ikke penger til, men etter litt krangling får jeg ta jævelskapen med. det er en underdrivelse å si at jeg blir forbløffet over det helt ufattelig rurale i omgivelsene, og jeg innser at jeg ikke har anelse om hvor jeg egentlig befinner meg. jeg ser en elv flyte nede i en dal, og tenker at det kanskje er nidelven, men det kan for den saks skyld være don eller amur. etterhvert får jeg øye på melkekartonghotellet ved city syd, og begynner om ikke annet å forstå hvor jeg befinner meg.
bussturen foreløper uten spesielle komplikasjoner, helt til jeg skal av i elgeseter gate. klikkpedalen min har naturligvis hektet seg fast i eikene på hjulet til en barnevogn, så jeg bruker drøye femten minutter, fortsatt iført sykkelmundur og sykkelsko, på å få sykkelen løs. vel hjemme er jeg så frustrert at jeg unner meg en sigarett.
jeg ser på sykkelcomputeren at jeg bare befant meg drøye åtte kilometer hjemmefra. å gå åtte kilometer er selvsagt intet problem, men med sykkelsko er det ganske uaktuelt. sånn i ettertid er jeg bare takknemlig over at den jævla bussen faktisk dukket opp, noe en ikke alltid kan stole på at bussene gjør. jeg minnes vagt at jeg en gang i tida måtte gå tolv kilometer hjem fra jobb i bergen grunnet busser som aldri dukket opp.
--
forøvrig gleder jeg meg noe helt ekstraordinært til å se "the good, the bad and the ugly" på cinemateket i morra. faktisk gleder jeg meg så mye at jeg knapt greier å sitte stille, og en kan trygt si at jeg ikke ble mindre oppildnet etter at jeg gjennom sam peckinpahs utsøkte "pat garrett and billy the kid" virkelig kom i westernmodus.