(no subject)
Asfaltjungelens store datter har mistet fotfestet.
Det er i dag to dager siden jeg sørgmodig pakket mine eiendeler i sarajevo, bet tennene
sammen, og endelig klarte å forlate byen. Sarajevo er sitt eget kapittel, ikke bare i min historie, men i historien om grusomheter vi med ojlepenger og hijabdiskusjoner lukker øynene for.
Den store reisen skulle inneholde så mange nye elementer som mulig for mitt vedkommende. Det var derfor ikke helt uten sommerfugler og andre kriblerier i magen at jeg satte mine føtter i Beograd for to uker siden. Det føles mye lenger siden. Å komme til Beograd var skummel og spennende. Etter det har det rent både vann i havet og diverse lokale spesialiteter i undertegnende.
Sarajevo var det store målet forsto jeg etter hvert på meg selv. Det var ikke noe bevist valg, men mer følelsen av desserten og indrefilleeten på en gang, jeg kunne bare ikke vente. Ja, jeg hastet meg nok mer gjennom de ulike destinasjonene før jeg satte gaffelen i europas Jerusalem. Byen tok meg i mot med åpne armer. Den var helt anderledes enn jeg hadde forestillt meg, kanskje nettopp fordi den rett og slett er umulig og forstille seg..
Hvis Hamsun noensine hadde vært her ville han nok svelget sin ord fra Sult og heller innsett at dette er byen man ikke forlater før man har tatt merker av den.
Jeg så på klokken og konstaterte at det var førti minutter til dagens eneste tog til Konjic gikk, og der satt jeg, på en cafè i gamlebyen og ventet på regningen.. Slikt kan ta tid i denne delen av europa. Da foretningene var unnagjort foretok jeg mine første raske skritt på lenge tilbake til hostellet som hadde vært mitt hjem i en uke, og møtte resepsjonistdamens bekymrede blikk etter at hun hadde sett hvor mye klokken var. “You must take first taxi, da?!” Jeg svarte bekreftende og så at marginen var på få minutter.. Etter å ha kastet på men et fjell av en sekk bak og en mindre foran, hektet jeg gitaren på den ene skulderen og løp ut på gaten og praiet den første taxien jeg fant. Med despresjon i blikket stakk jeg hodet inn til sjåføren og gjorde en noget skarp forespørsel på mitt forenklede engelsk/bosnisk. “Koliko to trainstation? Treni?” Forvirret svarte han “Pet mark” Fem mark. (2,5 euro) Det var halvparten av hva jeg hadde betalt for samme strekning en uke tidligere. Fornøyd kastet jeg sakene mine inn i baksetet og som i kinestiske action filmer gestikulerte jeg og ropte “Go-Go big hurry!”
Vel fremme på stasjonen var det 7 minutter til toget skulle gå. Forvirret fant jeg verken infotavle, perongen eller bilettluken. Heldigis var det en en hyggelig man som nøt sin ettermiddagscafe som hjelp meg på fransk av alle ting. Med den håndskrevne biletten i hånda, 3 minutter senere, løp jeg med min portable hjem, til perongen. Etter å ha kastet et siste blikk rundt meg og sagt et stille adjø til Byen fikk jeg lirket meg inn på toget.
Det var to dager tidligere at jeg hadde bestemt at mitt neste stopp skulle være Konjic. Etter en times samtale med en svært hyggelig mann på et lite bortgjemt kontor i 4 etage, skulle jeg vente på en telefon fra en dame ved navn Diane, som skulle informere meg om når det var neste rafting mulighet. Senere samme dag ble avtaler gjort, og jeg fikk et tilbud man ikke kan si nei til. “Betal for en natt, og bli her til det blir rafting” Det var helt genialt.
Jeg vet ikke hva jeg hadde forestilt meg, men det var ikke i dette! Alt jeg visste var at jeg skulle få en seng i et arabisk telt og at jeg skulle rafte. Alt dette for 60 euro (ca 500kr).
Etter over to uker på farten med nye inntrykk å forevige hver dag har jeg forlengst kommet over angsten for å oppføre seg som en turist. Jeg er blond, 1,83cm høy, med dreadlocks. Ikke en gang en blind og døv mann ville noensinne tro at jeg ikke var en turist..
Gjennom hele togturen sto jeg som fjeltret ved det åpne vinduet med kameraet å måpte. Naturen som åpenbarte seg rundt oss var så frodig, så vill, og så usansynelig vakker. Etter 1,5 time med tuneller og umerkede stasjoner, stoppet toget og konduktøren vinket meg ut. Jeg befant meg i noe som ved første øyekast kunne se ut som en liten alpelandsby. Etter en kort telefon til Mr. Kazim, eieren av de mytiske teltene ved elven, fikk jeg beskjed om at han skulle komme og hente meg. det tok ikke mange minuttene før jeg la merke til at jeg virkelig var dagens sirkusattraksjon. 50 meter unna satt det noen 13-14 år gamle jenter i en hvit van og gjorde alt for å få min oppmerksomhet. Idet den var vunnet, fniste de seg fillete. Jeg vinket tilbake og hadde tydeligvis startet en forferdelig morsom lek. Det var en ganske underholdende ventesyssel. Det hele nådde sitt kresendo da jeg løftet mobilen min og to et bilde av dem.. Du kunne høre jentenes fniselatter over hele Konjic! Etterhvert dukket en rosa landrover opp og en vennlig stemme ropte “Annett!”
Mr. Kazim kjørte, ikke uventet, som et svin gjennom byen, og etterhvert som vi la den lille alpeidyllen bak oss begynte det å gå opp for meg at jeg ikke akkurat skulle til et høyfjellshotell.. Vel fremme ble jeg tatt i mot av hele “setra”, Kazim bød på øl, og var godt førnøyd med at jeg foretrok Sarajevsko frem for kroatenes fjellbrygg (Kroatsia har forsåvidt ingen fjell å skryte av, ble jeg også informert om) Etterhvert kom det mat på bordet og jeg skjønte plutselig at jeg hadde havnet på et slags all-inclusive-midt-i-ødemarka. 500 kroner ble plutselig vannvittig billig!
Det er ikke en vane for denne frøkna og forlate byens larm. Det er lenge siden jeg gjorde opp status og forsonte meg med at natur er noe som jeg opplever best på bilder. Selv mine kollegaer reagert med vantro og sarkasme da jeg stolt viste frem mitt nyinkjøpte alt-i-et sett med knif, gaffel, skje, kopp og askjett. Til mitt forsvar var det kun ment til bruk på dårlig utstyrt hosteller, og jeg hadde aldri-aldri trodd jeg skulle havne i ødemarka. - uten wifi..
Middagen ble inntatt og jeg ble tilbudt en tur for å se på nærmeste tilnærming av sivilisasjon, en samling hus der flere av mitt vertskap hadde sitt opphav. Mens jeg takket ja kjente jeg en abstrakt tanke i hode begynne og ta form. Jeg var faktisk i ferd med å begi meg ut på det som muligens ville vise deg å være det største kultursjokket so far. Det var ikke lenger bare snakk om å myrde sine egene insekter. De var pokker meg over alt. De var mer enn tre ganger så store som de knøttene jeg ville veivet hysterisk for i norge. Her var det bare å resignere. Sommerfuglene var større en spurveungene på 17mai, Kjempetreveps, store som et barns knyttneve, og som høres ut som et helikopter når det dovent flyr forbi var det bare å bli vant med. Min største frykt- Nattsvermeren, hadde nærmest egen landingsbane.
Etter en lang tur til en idyllisk foss en times tid unna, tuslet vi hjem igjen. Tilbake i campen fant jeg ut at eneste toalettmulighet var av typen sitte-på-huk-og-håpe-du-ikke-tisser-på-skoene-dine. Hvilket er umulig.
Jeg er ikke egentlig noe luxus-dyr. Jeg regnes som en praktisk anlagt jente med lite nykker. Jeg bor i en leilighet på 19kvm, og deler bad med tre andre, og dusjen er i kjellern. Men jeg liker ikke å bæsje på huk. Spesielt ikke når det flagrer dinosaurer rundt ørene mine. Alle disse tankene fløy gjennom hodet mitt når jeg innså gjemmon en viss surrealisme at jeg må bæsje!
To dager har gått og jeg sitter fortsatt fast i det vakre fjellet og venter på rafting. Jeg blir stadig forsøkt sjarmert/giftet bort til stedets ungkar, en forsåvidt attraktiv gymlærer, og blir stadig vekk overrasket over hva naturen kan frembringe av rariteter. (Trodde jeg hadde fått en synsforstyrrelse da jeg støtte på mitt livs første sverm med ildfluer her i går kveld, for å ikke nevne katta som kom drassende med noe som lignet på leke-dinosaurene jeg hadde som liten, jeg gikk bananas med kamerat da jeg innså at det ikke var en fargerik liten plast stegosaur den dro på, men en grønn, gul og blå firfirsle..) Stedets husfrue er en svært grasiøs kvinne ved navn Amira (arabisk for prinsesse) som lærer meg bosnisk mens jeg lærer henne engelsk.
I dag skal jeg ta en tur inntil Konjic og se meg om. Muligen en tur til Mostar. Rafting blir kanskje i morgen. Sutra Sutra.. Kansje dagen etter. Kansje jeg bare blir her i fjellet og blir sjarmert av en gymlærer eller kidnappet av en en turbosommerfugl.
_____
21 juni
De siste dagene har virkelig rast avgårde. I mellomtiden har min telefon avgått med en noget mystisk død noe som resulterte i at tilbake turen til leieren i fjellet ble noe problematisk, jeg har endelig vært på rafting, og jeg har haket av et par andre punkter på to-do-listen min:).
Man føler seg unektelig usansynlig isolert uten mobiltelefon. Jeg vet det er mange som synses det har noe med “sjarm” å gjøre, dette å dra på ferie uten teknologi. For Frk. Fryd har ferie med avkobling og stimulans i skjønn forening å gjøre. Å skippe tekonologien i ferien ville opplevdes som likke frustrerende som å måtte jobbe i en barnehage i ferien.. Derfor er denne mobiltelefonens fravær noget besværlig. Ikke bare har det vist seg umulig å oppdrive wi-fi noe sted sør for Sarajevo, men nu sitter jeg da altså med et Bosnisk og et Norsk simkort og en mobil som har bestemt seg for at den vil ha ny programvare hver gang den mister strømmen. Frustrerende.
I dag er jeg er jeg i Mostar. Mostar var en av byene som angivelig ble utsatt for mest ødeleggelser gjennom krigen. Bare på den korte turen jeg har gått i byen til nå passerte jeg to muslimske gravplasser som nesten bare hadde gravstener fra 1993... Det gjør en umåtelig trist å kunne gå rolig rundt og observere en by, når man kan tydelig se tydelige spor etter krig og vite at folk løp for livene sine, for fremtiden sin, på de samme brostenene som mine behagelige sportssandaler bedagelig kan tusle videre på. Over alt hører man historier som bærer på de merkeligste kontraster. I bare Sarajevo ble 12 000 barn drept.. Men allikevel er samtlige jeg har møtt, til nå, innstilt på at man ikke kan hate hverandre. Det er for mye å ta inn for mitt enkle norske hode..
Etter de siste dagene med regelmessig kosthold og det at jeg har sovet til jeg våknet av meg selv, hatt uventede konsekvenser; feriemagen er blitt stabil, og en merkelig følelse av ro regjerer i kroppen!
Min første dag i Mostar inneholdt noen forventtede og noen uventede elementer. Jeg var glad for å dra fra Konjic med gode minner og følelsen av at jeg hadde et ekstra sett besteforeldre der, men på samme måte var det trist og reise fra kjempehyggelige folk som ikke ville at jeg skulle dra. Turen til Mostar varte ikke mer enn littt over en drøy time, og landskapet fikk virkelig en som regnes som godt under middels natur-intressert til å sperre øynene opp. Det er ikke rart at folk roter med hva som er Bosina og hva som er Hercegovina i Bosnia Hercegovina. Bosnia er nordish og Hercegovina er sør-østish men akkurat hvor stides guidebøkene om. Undertegnende kan muligens herved avlive forviringen og forklare hva hun tror er opphavet til dette kaoset.
Sarajevo ligger i Bosnia, mens Konjic allerede, ligger i Hercegovina (som forøvrig betyr hertugland eller noe slikt..) Saken er at når du reiser fra Sarajevo og over fjellene til Mostar endrer landskapet seg dramatisk like før du entrer Mostar. Dette kan kanskje være opphavet til forvirringen, landskapet går fra frodig, overgrodd og grønt, til goldt og magert. Det er som å reise fra sommeren og inn i våren. Slike dramatiske endringer i landskapet pleier som regel å samfalle med ommerådeavgrensning, men det gjør det altså ikke her i følge Konjic beboerne.
Jeg skrelte meg ut av bussen med mitt portable hjem, og ikke før jeg hadde fått opp min trofaste LonelyPlanet, sto det en mager, men velstelt, dame foran meg og sa “Djroom?, Zimmer? You need?” Jeg sendte partalls-organene mine en tanke og bestemte meg for at hun så hedelig ut (hvordan ser egentlig slemme organstjelende menesker ut?), og etter å blitt opplyst om prisen (10€) tuslet vi sammen mot en blokk i nærheten. Jeg så meg rundt og konstanterte at det så ut som jeg var kommet til månen, hvis dette var Mostar, hvordan så det ut i Montenegro da (Montenegro/Crna Gora/ Sort fjell)? Vi nærmet oss målet og det slo meg at jeg hadde helt glemt å spørre hvilken etasje dette rommet lå i, (Stadig friskt i minnet den gangen jeg bodde i 9 etg uten heis i Paris i en uke.) men bestemte meg for at jeg ikke var intressert i å løpe i rundt byen på leiting etter et billig alternativ nærmere bakken. Til min store glede viste det seg at vi bare skulle til 4 etg.
Slik hadde det seg at jeg på under to timer har forflyttet meg fra fjellets ro og vaner til et potensielt enda mer ensomt sted- så sant det ikke dukket opp noen andre reisende i løpet av dagen.
Jeg ble mer og mer opptatt av hva ensomhet egentlig er. Hva er det egentlig? Det trenger ikke være fraværet av venner eller familie, eller kjente ting. Jeg kan være ensom blandt venner og hjemme blandt fremmede like som omvendt. Kanskje ensomhet er de øyeblikkene man mister seg selv mest. De øyeblikkene man er så overrumplet av alt rundt en at man ikke automatisk kjenner seg selv. Jeg vet ikke. Eler så har jeg drukket alt for lite rødvin til å vite.
Jeg konstanterte at rommet hadde 4 senger og en veranda. Tilgang til kjøkken og (trommesolo) badekar! Godt fornøyd tok på meg ryggsekken og tuslet ut for å se på byen.
Det siste jeg gjorde før jeg forlot rommet mitt var å bytte ut min “Niether here, nor there” av Bill Bryson som jeg hadde lest ut mer en en gang allerede denne turen, med “Pride and Prejudice” som lå på bordet. Det gikk ikke mer enn femten minutter før jeg angret denne besluttningen bittert. Deler av årsaken for denne turen va jo nettop å innse at Mr. Darcy ikke hadde feste i virkeligheten, så Mr. Brysen fikk fortsette å vare min følgesvenn en stund til.
Mailer og facebookadvarsler fra venner jeg hadde plukket opp underveis hadde advart meg om hvor forferdelig varmt det var i Mostar. Fjellene som omslutter byen skaper en smeltedigel som gjor at gradestokken somregel syder rundt 35-40 grader.. Denne gangen tror jeg at jeg muligens fikk en benådning fra gudene (kan det ha noe med de festlige sanitæreforholdene jeg har levd med den siste uken?) og det regnet! Luften var behagelig, og regnfrakken kom endelig til nytte. Jeg spasert nedover gaten og lurte på hvor i byen jeg var da jeg kommer over et turistkart på gaten. Jeg innså at Mostar må være den mest turistifierte byen jeg har vært innnom til nå. Antageligvis henger dete mye sammen med UNESCO-støtten til gjennoppbyggingen av broen, Stari Most, eller gammel bro som det ville hett på norsk. Kartet orienterte meg om hvor jeg var, og jeg bestemte meg for å fortsette nedover gaten.
De samme granatskadede bygningene som jeg var vant med fra Tuzla, Sarajevo og Konjic var, langt i fra uventet, dominerende her også. På fjellet på andre siden av elven var jeg se et stort kors i beste Rio-stil, som bidro til det som føltes den klassiske Bosniske varemerke; alle trosretninger i samme by, -Inspirert kjøpte jeg en tshirt der det sto “Coexist” med samtlig relgiøse symboler invevd i teksten.
Ettermiddagen gikk med til å traske rundt i gamlebyen i regnet. Med kontinuerlige bilder i hodet av hvordan byen så ut i 1991-4 var det merkelig å sette føttene på den nye gamle broen som med UNESCO-penger var ferdig gjenoopbygget på samme tid året før.
Mostar var så uvant turistvennlig at jeg lot meg uhemmet rive med. Jeg plukket opp mitt rituelle “mostar-klistremerke” etterfulgt av diverse øredobber og smykker i en rekke håndarbeidssjapper. Etter omtrent tre uker på Balkan begynte jeg å føle meg trygg på at jeg ikke kom til å bli mastercard-ribbet så i mangel på en umiddelbar minibank begynte jeg å forsyne meg av 50€-backup`en som jeg alltid hadde på meg - (itilfelle alt skulle gå galt og jeg trengte cash for å komme meg ut av en knipe). Etter pengene var brukt og jeg kjente meg som en grådig norsk suvernirhandlende turist ruslet jeg rundt litt før jeg fant en minibank. “We are unable to preform the requested service at this time”... Kortet mitt ble ubønnhørlig spyttet ut igjen. Tankene vendte frebrilsk tilbake til forrige gang jeg brukte kortet, hvilket var 4 timer timer tidligere i Konjic da jeg tok ut penger for å betale for raftingen. Kunne jeg ha brukt tjuetusen på 3 uker i Bosnia og Serbia? Det virket for søkt, men samtidig visste jeg at det var lenge siden jeg hadde istet tellingen over utakene mine. Fortvilet fortsatte jeg å prøve bank etter bank. Ettersom det var søndag var ingensteder å gå inn pg spørre, og jeg regnet ut at jeg hadde akkurat nok penger til å betale lei for en natt, og så måtte jeg finne enten en cafe med wifi så jeg kunne ringe med skype, eller en telefonkiosk et eller annet sted så jeg kunne få tak i banken min..
Etter 6 minibanker fikk jeg penger. O herlige konvertible mark! I mellomtiden hadde jeg kjøpt inn litt grønnsaker og en lokal økologisk vin slik at jeg kunne sitte på mitt ensomme rom og drikke snasen vin og skrive slik at jeg ikke ville legge merke til at jeg ikke hadde penger til å gå ut. Planen var fortsatt god så jeg bestemte meg for å gå hjem.
___________
22 juni
Morgen etter våknet frøken fryd med en visshet om at eventyret om prisessen på erten hadde sitt opprinnelse i virkeligheten. Den snille damen som enda ikke hadde stjålet organene mine, hadde lite til overs for ryggen min tydeligvis. “Sengen” jeg hadde tilbragt de siste 8 timene på føltes som en treplanke som noen hadde trukket en pakke bomull over, og rastløsheten var et faktum.. Etter å ha tittet på klokken og funnet ut at klokken var 07:30 ble LonelyPlanet´en grepet og planer ble lagt. Etter å ha funnet ut at dusjsåpen hadde lekket over alle toalettsakene, dusjet og laget frokost satt jeg på hverandaen og studerte de nærmeste destinasjonene. Det var mye som var halveis aktuelt, men ingenting som virkelig fristet. Egentlig ville jeg bare tilbake til Sarajevo eller Konjic, i det minst møte menneskene i gjen.. Det var med en god porson vemod at jeg bestemte meg for å forlate landet. Montenegro ble planen. Etter å ha pakket og gjort meg klar endte det meg at jeg la ifra meg næklene om 10€ på sengen og stte kursen mot autobusna stanica. Det regnet fortsatt. jeg som i utgangspunktet hadde fryktet varmen følte seg rett og slet ganske snytt. Ikke bare føltes hele byen grenseløst hypet opp og lite interresant men den var rett og slett tom for folk og været var crappy..
Etter en noe forvirrende samtale med en mann som ikke ville la meg entre bussstasjonen fra den retningn jeg kom “fordi det var utgangen” kastet jeg inn håndkle og gikk rundt hele stasjonen. Denne elstra rundturen skulle jeg finne ut senere at hadde kostet meg dagens eneste buss til altervativ 2 på listen; Dubrovnik. Fremme ved bilettluken fikk eg den nedslående beskjeden; Det er ingen busser til Montenegro i dag. Jeg hadde forberedt meg på å vente i et par timer, men det var ikke snakk om å sove en natt til i den sengen, og byen bare var ikke veldig spennende. Fortvilet viste jeg fram min LonelyPlanet som påberopte seg at det skulle gå en bus til dubrovnik 10:15, klokken var 10:10. Jeg vrengte hodet for alternativer. Trenbnje? 19:30. Stolac? 18:30. Zagreb- alt for langt unna, Split? Damen lyste opp, bussen til Split gikk om 5 minutter. 50 sekunder senere løp jeg ut av bilettkontoret med min håndskrevne bilett og kastet meg inn på bussen. Etter litt stottring på mitt funkye bosnisk fikk jeg vite at turen tok 5 timer.. Da kunne jeg nesten like godt dratt til Visengrad, jaja, da fikk det bli Croatsia.
Bussen svingte ut på veien og jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet for å ikke ha viet byen mer oppmerksomhet. Vi passerte massive ødeleggelser på vei ut av byen og før jeg viste ordet av det igjen ble landskapet frodigere rundt oss. Smaå landsbyer og tettsteder dukket opp langs veien, Neretva var det eneste elementet som beholdt sin friske farge. Elven lot ikke himmelens grå toner ødelegge for det grønne og turkise fargespillet sitt.
Timene gikk og vi passerte grensen til Croatsia. Etterhvert viste det seg at de overenergiske jentene på raden bak meg snakket engelsk og turen ble med ett litt lysere. De var 17 og 18, fra Sarajevo, og skulle besøke en venninne på det populære feriestedet Makarska. Bussen stoppet for å ta en pause og vi ble sittende og diskutere utesteder i Sarajevo da jeg plutselig fikk vite at en av stedene jeg hadde vært på i Sarajevo hadde blitt utsatt for en brannbombe for tre dager siden. Jentene fortalte historien med en ro og ironi man ikke kan forestille seg når man har sitt naturlige habitat i Oslo. Det var rett og slett vanlig, men tross dette kan man ikke begrense hvordan man lever livet sitt. Det er en beundringsverdig logikk, som jeg absolutt støtter, selv om jeg har vanskelig for å forstå hvordan det er å leve i en situasjon der redselen for eventualiteter tones ut tilfordel for livslyst.
Veien slynget seg ut mot havet og vi fulgte den mektige Croatiske kysten opp mot Split, og jeg begynte å forstå hvorfor resten av turen kom til å ta tre timer. Veien svingte rundt hver eneste bukt, og det fantes ikke tuneller slik jeg var vant med fra Bosnia. Dagen var grå og havet var ikke nærheten så forlokkende nå som det hadde vært i hodet mitt på de varmeste dagene i Beograd og Sarajevo. Det blåste så grønnsakene trillet ut av pappeskene sine ved de små butikkene langs veien. og jentene bak meg fniste i sommerferielykke hele veien til Makarska.
Endelig stoppet bussen i Split. Jeg satte mine føtter på fast grunn uten videre forhåpninger rundt byen. I bakhodet hadde jeg allrede lagt alternative planer for hvordan jeg skulle komme meg videre. Jeg kunne ta båt til Ancona og derfor videre til Bar. Eller til ettellerannet sted - jeg ville bare vekk fra denne turistifiserte byen. Det føltes som å komme til Venezia. Etter å ha ålt meg unna 10-15 damer som løp rundt med sine lapper med “Room-Zimmer-Camera” lurte jeg på hvorfor i alle dager jeg ikke bare hadde sagt ja til en av dem. Desverre var jeg altfor forvirret over valutaendringen, fraværet av sol og den nedtrykkende følelsen av at jeg ikke burde dratt fra Bosnia.. Etter å ha tuslet litt bortover havnen fant jeg en kiosk meg ei hyggelig jente i som som pekte meg ut på kartet, og jeg begynte å gå meg minn 400kg bagasje i det jeg trodde var i retning av et hostel.
Vel fremme ble jeg informert om at det ikke var noe ledig rom ved det som skulle være Split´s partyhostel nr 1. Jeg kjente Split begynte å hate meg samtidig som jeg kjente frykten for å havne på et stusselig hostel med folk som hadde tenkt til å sove begynte å komme.
Jeg dro bena etter meg til neste blå prikk på kartet. Hostel Best. 5 etg. Døren var låst. En liten lapp sa “Bank på om det er stengt”. Ingen svarte. Overbevist om at Split hatet meg dydt og intenst bannet jeg på alle språk jeg kunne mens jeg slepte gitaren ettermeg ned treppene. Ute av bygningen fant jeg en benk mens jeg fikk irritasjonen og lysten til å ta inn på et hotel under kontroll. Jeg ville jo ikke ha noe rom alene - jeg ville på et festlig hostel med folk. Det siste jeg ville var å være stuuck på et eller annet rom alene.. Frem med kratet igjen - finne neste blå prikk. Jeg rundet noen flere hjørner men jeg bannet gatemerkingen opp og ned. Det var antifascistisk helligdag av noe slag sp det fantes ikke en eneste butikk der man kunne spørre folk. Alle jeg spurte så på meg med tomme dueøyne ala Finding Nemo (Mine?Mine?).
Tilslutt fant jeg altså et hostel. Det har wifi! Det er unormalt rent her.. og det er fullt av teite-velkledde-jenter. jaja.. Jeg blir sikkert i bedre humør hvis jeg bare får meg en dusj og kommer meg ut og får litt mat!..
To be continued...
Det er i dag to dager siden jeg sørgmodig pakket mine eiendeler i sarajevo, bet tennene
sammen, og endelig klarte å forlate byen. Sarajevo er sitt eget kapittel, ikke bare i min historie, men i historien om grusomheter vi med ojlepenger og hijabdiskusjoner lukker øynene for.
Den store reisen skulle inneholde så mange nye elementer som mulig for mitt vedkommende. Det var derfor ikke helt uten sommerfugler og andre kriblerier i magen at jeg satte mine føtter i Beograd for to uker siden. Det føles mye lenger siden. Å komme til Beograd var skummel og spennende. Etter det har det rent både vann i havet og diverse lokale spesialiteter i undertegnende.
Sarajevo var det store målet forsto jeg etter hvert på meg selv. Det var ikke noe bevist valg, men mer følelsen av desserten og indrefilleeten på en gang, jeg kunne bare ikke vente. Ja, jeg hastet meg nok mer gjennom de ulike destinasjonene før jeg satte gaffelen i europas Jerusalem. Byen tok meg i mot med åpne armer. Den var helt anderledes enn jeg hadde forestillt meg, kanskje nettopp fordi den rett og slett er umulig og forstille seg..
Hvis Hamsun noensine hadde vært her ville han nok svelget sin ord fra Sult og heller innsett at dette er byen man ikke forlater før man har tatt merker av den.
Jeg så på klokken og konstaterte at det var førti minutter til dagens eneste tog til Konjic gikk, og der satt jeg, på en cafè i gamlebyen og ventet på regningen.. Slikt kan ta tid i denne delen av europa. Da foretningene var unnagjort foretok jeg mine første raske skritt på lenge tilbake til hostellet som hadde vært mitt hjem i en uke, og møtte resepsjonistdamens bekymrede blikk etter at hun hadde sett hvor mye klokken var. “You must take first taxi, da?!” Jeg svarte bekreftende og så at marginen var på få minutter.. Etter å ha kastet på men et fjell av en sekk bak og en mindre foran, hektet jeg gitaren på den ene skulderen og løp ut på gaten og praiet den første taxien jeg fant. Med despresjon i blikket stakk jeg hodet inn til sjåføren og gjorde en noget skarp forespørsel på mitt forenklede engelsk/bosnisk. “Koliko to trainstation? Treni?” Forvirret svarte han “Pet mark” Fem mark. (2,5 euro) Det var halvparten av hva jeg hadde betalt for samme strekning en uke tidligere. Fornøyd kastet jeg sakene mine inn i baksetet og som i kinestiske action filmer gestikulerte jeg og ropte “Go-Go big hurry!”
Vel fremme på stasjonen var det 7 minutter til toget skulle gå. Forvirret fant jeg verken infotavle, perongen eller bilettluken. Heldigis var det en en hyggelig man som nøt sin ettermiddagscafe som hjelp meg på fransk av alle ting. Med den håndskrevne biletten i hånda, 3 minutter senere, løp jeg med min portable hjem, til perongen. Etter å ha kastet et siste blikk rundt meg og sagt et stille adjø til Byen fikk jeg lirket meg inn på toget.
Det var to dager tidligere at jeg hadde bestemt at mitt neste stopp skulle være Konjic. Etter en times samtale med en svært hyggelig mann på et lite bortgjemt kontor i 4 etage, skulle jeg vente på en telefon fra en dame ved navn Diane, som skulle informere meg om når det var neste rafting mulighet. Senere samme dag ble avtaler gjort, og jeg fikk et tilbud man ikke kan si nei til. “Betal for en natt, og bli her til det blir rafting” Det var helt genialt.
Jeg vet ikke hva jeg hadde forestilt meg, men det var ikke i dette! Alt jeg visste var at jeg skulle få en seng i et arabisk telt og at jeg skulle rafte. Alt dette for 60 euro (ca 500kr).
Etter over to uker på farten med nye inntrykk å forevige hver dag har jeg forlengst kommet over angsten for å oppføre seg som en turist. Jeg er blond, 1,83cm høy, med dreadlocks. Ikke en gang en blind og døv mann ville noensinne tro at jeg ikke var en turist..
Gjennom hele togturen sto jeg som fjeltret ved det åpne vinduet med kameraet å måpte. Naturen som åpenbarte seg rundt oss var så frodig, så vill, og så usansynelig vakker. Etter 1,5 time med tuneller og umerkede stasjoner, stoppet toget og konduktøren vinket meg ut. Jeg befant meg i noe som ved første øyekast kunne se ut som en liten alpelandsby. Etter en kort telefon til Mr. Kazim, eieren av de mytiske teltene ved elven, fikk jeg beskjed om at han skulle komme og hente meg. det tok ikke mange minuttene før jeg la merke til at jeg virkelig var dagens sirkusattraksjon. 50 meter unna satt det noen 13-14 år gamle jenter i en hvit van og gjorde alt for å få min oppmerksomhet. Idet den var vunnet, fniste de seg fillete. Jeg vinket tilbake og hadde tydeligvis startet en forferdelig morsom lek. Det var en ganske underholdende ventesyssel. Det hele nådde sitt kresendo da jeg løftet mobilen min og to et bilde av dem.. Du kunne høre jentenes fniselatter over hele Konjic! Etterhvert dukket en rosa landrover opp og en vennlig stemme ropte “Annett!”
Mr. Kazim kjørte, ikke uventet, som et svin gjennom byen, og etterhvert som vi la den lille alpeidyllen bak oss begynte det å gå opp for meg at jeg ikke akkurat skulle til et høyfjellshotell.. Vel fremme ble jeg tatt i mot av hele “setra”, Kazim bød på øl, og var godt førnøyd med at jeg foretrok Sarajevsko frem for kroatenes fjellbrygg (Kroatsia har forsåvidt ingen fjell å skryte av, ble jeg også informert om) Etterhvert kom det mat på bordet og jeg skjønte plutselig at jeg hadde havnet på et slags all-inclusive-midt-i-ødemarka. 500 kroner ble plutselig vannvittig billig!
Det er ikke en vane for denne frøkna og forlate byens larm. Det er lenge siden jeg gjorde opp status og forsonte meg med at natur er noe som jeg opplever best på bilder. Selv mine kollegaer reagert med vantro og sarkasme da jeg stolt viste frem mitt nyinkjøpte alt-i-et sett med knif, gaffel, skje, kopp og askjett. Til mitt forsvar var det kun ment til bruk på dårlig utstyrt hosteller, og jeg hadde aldri-aldri trodd jeg skulle havne i ødemarka. - uten wifi..
Middagen ble inntatt og jeg ble tilbudt en tur for å se på nærmeste tilnærming av sivilisasjon, en samling hus der flere av mitt vertskap hadde sitt opphav. Mens jeg takket ja kjente jeg en abstrakt tanke i hode begynne og ta form. Jeg var faktisk i ferd med å begi meg ut på det som muligens ville vise deg å være det største kultursjokket so far. Det var ikke lenger bare snakk om å myrde sine egene insekter. De var pokker meg over alt. De var mer enn tre ganger så store som de knøttene jeg ville veivet hysterisk for i norge. Her var det bare å resignere. Sommerfuglene var større en spurveungene på 17mai, Kjempetreveps, store som et barns knyttneve, og som høres ut som et helikopter når det dovent flyr forbi var det bare å bli vant med. Min største frykt- Nattsvermeren, hadde nærmest egen landingsbane.
Etter en lang tur til en idyllisk foss en times tid unna, tuslet vi hjem igjen. Tilbake i campen fant jeg ut at eneste toalettmulighet var av typen sitte-på-huk-og-håpe-du-ikke-tisser-på-skoene-dine. Hvilket er umulig.
Jeg er ikke egentlig noe luxus-dyr. Jeg regnes som en praktisk anlagt jente med lite nykker. Jeg bor i en leilighet på 19kvm, og deler bad med tre andre, og dusjen er i kjellern. Men jeg liker ikke å bæsje på huk. Spesielt ikke når det flagrer dinosaurer rundt ørene mine. Alle disse tankene fløy gjennom hodet mitt når jeg innså gjemmon en viss surrealisme at jeg må bæsje!
To dager har gått og jeg sitter fortsatt fast i det vakre fjellet og venter på rafting. Jeg blir stadig forsøkt sjarmert/giftet bort til stedets ungkar, en forsåvidt attraktiv gymlærer, og blir stadig vekk overrasket over hva naturen kan frembringe av rariteter. (Trodde jeg hadde fått en synsforstyrrelse da jeg støtte på mitt livs første sverm med ildfluer her i går kveld, for å ikke nevne katta som kom drassende med noe som lignet på leke-dinosaurene jeg hadde som liten, jeg gikk bananas med kamerat da jeg innså at det ikke var en fargerik liten plast stegosaur den dro på, men en grønn, gul og blå firfirsle..) Stedets husfrue er en svært grasiøs kvinne ved navn Amira (arabisk for prinsesse) som lærer meg bosnisk mens jeg lærer henne engelsk.
I dag skal jeg ta en tur inntil Konjic og se meg om. Muligen en tur til Mostar. Rafting blir kanskje i morgen. Sutra Sutra.. Kansje dagen etter. Kansje jeg bare blir her i fjellet og blir sjarmert av en gymlærer eller kidnappet av en en turbosommerfugl.
_____
21 juni
De siste dagene har virkelig rast avgårde. I mellomtiden har min telefon avgått med en noget mystisk død noe som resulterte i at tilbake turen til leieren i fjellet ble noe problematisk, jeg har endelig vært på rafting, og jeg har haket av et par andre punkter på to-do-listen min:).
Man føler seg unektelig usansynlig isolert uten mobiltelefon. Jeg vet det er mange som synses det har noe med “sjarm” å gjøre, dette å dra på ferie uten teknologi. For Frk. Fryd har ferie med avkobling og stimulans i skjønn forening å gjøre. Å skippe tekonologien i ferien ville opplevdes som likke frustrerende som å måtte jobbe i en barnehage i ferien.. Derfor er denne mobiltelefonens fravær noget besværlig. Ikke bare har det vist seg umulig å oppdrive wi-fi noe sted sør for Sarajevo, men nu sitter jeg da altså med et Bosnisk og et Norsk simkort og en mobil som har bestemt seg for at den vil ha ny programvare hver gang den mister strømmen. Frustrerende.
I dag er jeg er jeg i Mostar. Mostar var en av byene som angivelig ble utsatt for mest ødeleggelser gjennom krigen. Bare på den korte turen jeg har gått i byen til nå passerte jeg to muslimske gravplasser som nesten bare hadde gravstener fra 1993... Det gjør en umåtelig trist å kunne gå rolig rundt og observere en by, når man kan tydelig se tydelige spor etter krig og vite at folk løp for livene sine, for fremtiden sin, på de samme brostenene som mine behagelige sportssandaler bedagelig kan tusle videre på. Over alt hører man historier som bærer på de merkeligste kontraster. I bare Sarajevo ble 12 000 barn drept.. Men allikevel er samtlige jeg har møtt, til nå, innstilt på at man ikke kan hate hverandre. Det er for mye å ta inn for mitt enkle norske hode..
Etter de siste dagene med regelmessig kosthold og det at jeg har sovet til jeg våknet av meg selv, hatt uventede konsekvenser; feriemagen er blitt stabil, og en merkelig følelse av ro regjerer i kroppen!
Min første dag i Mostar inneholdt noen forventtede og noen uventede elementer. Jeg var glad for å dra fra Konjic med gode minner og følelsen av at jeg hadde et ekstra sett besteforeldre der, men på samme måte var det trist og reise fra kjempehyggelige folk som ikke ville at jeg skulle dra. Turen til Mostar varte ikke mer enn littt over en drøy time, og landskapet fikk virkelig en som regnes som godt under middels natur-intressert til å sperre øynene opp. Det er ikke rart at folk roter med hva som er Bosina og hva som er Hercegovina i Bosnia Hercegovina. Bosnia er nordish og Hercegovina er sør-østish men akkurat hvor stides guidebøkene om. Undertegnende kan muligens herved avlive forviringen og forklare hva hun tror er opphavet til dette kaoset.
Sarajevo ligger i Bosnia, mens Konjic allerede, ligger i Hercegovina (som forøvrig betyr hertugland eller noe slikt..) Saken er at når du reiser fra Sarajevo og over fjellene til Mostar endrer landskapet seg dramatisk like før du entrer Mostar. Dette kan kanskje være opphavet til forvirringen, landskapet går fra frodig, overgrodd og grønt, til goldt og magert. Det er som å reise fra sommeren og inn i våren. Slike dramatiske endringer i landskapet pleier som regel å samfalle med ommerådeavgrensning, men det gjør det altså ikke her i følge Konjic beboerne.
Jeg skrelte meg ut av bussen med mitt portable hjem, og ikke før jeg hadde fått opp min trofaste LonelyPlanet, sto det en mager, men velstelt, dame foran meg og sa “Djroom?, Zimmer? You need?” Jeg sendte partalls-organene mine en tanke og bestemte meg for at hun så hedelig ut (hvordan ser egentlig slemme organstjelende menesker ut?), og etter å blitt opplyst om prisen (10€) tuslet vi sammen mot en blokk i nærheten. Jeg så meg rundt og konstanterte at det så ut som jeg var kommet til månen, hvis dette var Mostar, hvordan så det ut i Montenegro da (Montenegro/Crna Gora/ Sort fjell)? Vi nærmet oss målet og det slo meg at jeg hadde helt glemt å spørre hvilken etasje dette rommet lå i, (Stadig friskt i minnet den gangen jeg bodde i 9 etg uten heis i Paris i en uke.) men bestemte meg for at jeg ikke var intressert i å løpe i rundt byen på leiting etter et billig alternativ nærmere bakken. Til min store glede viste det seg at vi bare skulle til 4 etg.
Slik hadde det seg at jeg på under to timer har forflyttet meg fra fjellets ro og vaner til et potensielt enda mer ensomt sted- så sant det ikke dukket opp noen andre reisende i løpet av dagen.
Jeg ble mer og mer opptatt av hva ensomhet egentlig er. Hva er det egentlig? Det trenger ikke være fraværet av venner eller familie, eller kjente ting. Jeg kan være ensom blandt venner og hjemme blandt fremmede like som omvendt. Kanskje ensomhet er de øyeblikkene man mister seg selv mest. De øyeblikkene man er så overrumplet av alt rundt en at man ikke automatisk kjenner seg selv. Jeg vet ikke. Eler så har jeg drukket alt for lite rødvin til å vite.
Jeg konstanterte at rommet hadde 4 senger og en veranda. Tilgang til kjøkken og (trommesolo) badekar! Godt fornøyd tok på meg ryggsekken og tuslet ut for å se på byen.
Det siste jeg gjorde før jeg forlot rommet mitt var å bytte ut min “Niether here, nor there” av Bill Bryson som jeg hadde lest ut mer en en gang allerede denne turen, med “Pride and Prejudice” som lå på bordet. Det gikk ikke mer enn femten minutter før jeg angret denne besluttningen bittert. Deler av årsaken for denne turen va jo nettop å innse at Mr. Darcy ikke hadde feste i virkeligheten, så Mr. Brysen fikk fortsette å vare min følgesvenn en stund til.
Mailer og facebookadvarsler fra venner jeg hadde plukket opp underveis hadde advart meg om hvor forferdelig varmt det var i Mostar. Fjellene som omslutter byen skaper en smeltedigel som gjor at gradestokken somregel syder rundt 35-40 grader.. Denne gangen tror jeg at jeg muligens fikk en benådning fra gudene (kan det ha noe med de festlige sanitæreforholdene jeg har levd med den siste uken?) og det regnet! Luften var behagelig, og regnfrakken kom endelig til nytte. Jeg spasert nedover gaten og lurte på hvor i byen jeg var da jeg kommer over et turistkart på gaten. Jeg innså at Mostar må være den mest turistifierte byen jeg har vært innnom til nå. Antageligvis henger dete mye sammen med UNESCO-støtten til gjennoppbyggingen av broen, Stari Most, eller gammel bro som det ville hett på norsk. Kartet orienterte meg om hvor jeg var, og jeg bestemte meg for å fortsette nedover gaten.
De samme granatskadede bygningene som jeg var vant med fra Tuzla, Sarajevo og Konjic var, langt i fra uventet, dominerende her også. På fjellet på andre siden av elven var jeg se et stort kors i beste Rio-stil, som bidro til det som føltes den klassiske Bosniske varemerke; alle trosretninger i samme by, -Inspirert kjøpte jeg en tshirt der det sto “Coexist” med samtlig relgiøse symboler invevd i teksten.
Ettermiddagen gikk med til å traske rundt i gamlebyen i regnet. Med kontinuerlige bilder i hodet av hvordan byen så ut i 1991-4 var det merkelig å sette føttene på den nye gamle broen som med UNESCO-penger var ferdig gjenoopbygget på samme tid året før.
Mostar var så uvant turistvennlig at jeg lot meg uhemmet rive med. Jeg plukket opp mitt rituelle “mostar-klistremerke” etterfulgt av diverse øredobber og smykker i en rekke håndarbeidssjapper. Etter omtrent tre uker på Balkan begynte jeg å føle meg trygg på at jeg ikke kom til å bli mastercard-ribbet så i mangel på en umiddelbar minibank begynte jeg å forsyne meg av 50€-backup`en som jeg alltid hadde på meg - (itilfelle alt skulle gå galt og jeg trengte cash for å komme meg ut av en knipe). Etter pengene var brukt og jeg kjente meg som en grådig norsk suvernirhandlende turist ruslet jeg rundt litt før jeg fant en minibank. “We are unable to preform the requested service at this time”... Kortet mitt ble ubønnhørlig spyttet ut igjen. Tankene vendte frebrilsk tilbake til forrige gang jeg brukte kortet, hvilket var 4 timer timer tidligere i Konjic da jeg tok ut penger for å betale for raftingen. Kunne jeg ha brukt tjuetusen på 3 uker i Bosnia og Serbia? Det virket for søkt, men samtidig visste jeg at det var lenge siden jeg hadde istet tellingen over utakene mine. Fortvilet fortsatte jeg å prøve bank etter bank. Ettersom det var søndag var ingensteder å gå inn pg spørre, og jeg regnet ut at jeg hadde akkurat nok penger til å betale lei for en natt, og så måtte jeg finne enten en cafe med wifi så jeg kunne ringe med skype, eller en telefonkiosk et eller annet sted så jeg kunne få tak i banken min..
Etter 6 minibanker fikk jeg penger. O herlige konvertible mark! I mellomtiden hadde jeg kjøpt inn litt grønnsaker og en lokal økologisk vin slik at jeg kunne sitte på mitt ensomme rom og drikke snasen vin og skrive slik at jeg ikke ville legge merke til at jeg ikke hadde penger til å gå ut. Planen var fortsatt god så jeg bestemte meg for å gå hjem.
___________
22 juni
Morgen etter våknet frøken fryd med en visshet om at eventyret om prisessen på erten hadde sitt opprinnelse i virkeligheten. Den snille damen som enda ikke hadde stjålet organene mine, hadde lite til overs for ryggen min tydeligvis. “Sengen” jeg hadde tilbragt de siste 8 timene på føltes som en treplanke som noen hadde trukket en pakke bomull over, og rastløsheten var et faktum.. Etter å ha tittet på klokken og funnet ut at klokken var 07:30 ble LonelyPlanet´en grepet og planer ble lagt. Etter å ha funnet ut at dusjsåpen hadde lekket over alle toalettsakene, dusjet og laget frokost satt jeg på hverandaen og studerte de nærmeste destinasjonene. Det var mye som var halveis aktuelt, men ingenting som virkelig fristet. Egentlig ville jeg bare tilbake til Sarajevo eller Konjic, i det minst møte menneskene i gjen.. Det var med en god porson vemod at jeg bestemte meg for å forlate landet. Montenegro ble planen. Etter å ha pakket og gjort meg klar endte det meg at jeg la ifra meg næklene om 10€ på sengen og stte kursen mot autobusna stanica. Det regnet fortsatt. jeg som i utgangspunktet hadde fryktet varmen følte seg rett og slet ganske snytt. Ikke bare føltes hele byen grenseløst hypet opp og lite interresant men den var rett og slett tom for folk og været var crappy..
Etter en noe forvirrende samtale med en mann som ikke ville la meg entre bussstasjonen fra den retningn jeg kom “fordi det var utgangen” kastet jeg inn håndkle og gikk rundt hele stasjonen. Denne elstra rundturen skulle jeg finne ut senere at hadde kostet meg dagens eneste buss til altervativ 2 på listen; Dubrovnik. Fremme ved bilettluken fikk eg den nedslående beskjeden; Det er ingen busser til Montenegro i dag. Jeg hadde forberedt meg på å vente i et par timer, men det var ikke snakk om å sove en natt til i den sengen, og byen bare var ikke veldig spennende. Fortvilet viste jeg fram min LonelyPlanet som påberopte seg at det skulle gå en bus til dubrovnik 10:15, klokken var 10:10. Jeg vrengte hodet for alternativer. Trenbnje? 19:30. Stolac? 18:30. Zagreb- alt for langt unna, Split? Damen lyste opp, bussen til Split gikk om 5 minutter. 50 sekunder senere løp jeg ut av bilettkontoret med min håndskrevne bilett og kastet meg inn på bussen. Etter litt stottring på mitt funkye bosnisk fikk jeg vite at turen tok 5 timer.. Da kunne jeg nesten like godt dratt til Visengrad, jaja, da fikk det bli Croatsia.
Bussen svingte ut på veien og jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet for å ikke ha viet byen mer oppmerksomhet. Vi passerte massive ødeleggelser på vei ut av byen og før jeg viste ordet av det igjen ble landskapet frodigere rundt oss. Smaå landsbyer og tettsteder dukket opp langs veien, Neretva var det eneste elementet som beholdt sin friske farge. Elven lot ikke himmelens grå toner ødelegge for det grønne og turkise fargespillet sitt.
Timene gikk og vi passerte grensen til Croatsia. Etterhvert viste det seg at de overenergiske jentene på raden bak meg snakket engelsk og turen ble med ett litt lysere. De var 17 og 18, fra Sarajevo, og skulle besøke en venninne på det populære feriestedet Makarska. Bussen stoppet for å ta en pause og vi ble sittende og diskutere utesteder i Sarajevo da jeg plutselig fikk vite at en av stedene jeg hadde vært på i Sarajevo hadde blitt utsatt for en brannbombe for tre dager siden. Jentene fortalte historien med en ro og ironi man ikke kan forestille seg når man har sitt naturlige habitat i Oslo. Det var rett og slett vanlig, men tross dette kan man ikke begrense hvordan man lever livet sitt. Det er en beundringsverdig logikk, som jeg absolutt støtter, selv om jeg har vanskelig for å forstå hvordan det er å leve i en situasjon der redselen for eventualiteter tones ut tilfordel for livslyst.
Veien slynget seg ut mot havet og vi fulgte den mektige Croatiske kysten opp mot Split, og jeg begynte å forstå hvorfor resten av turen kom til å ta tre timer. Veien svingte rundt hver eneste bukt, og det fantes ikke tuneller slik jeg var vant med fra Bosnia. Dagen var grå og havet var ikke nærheten så forlokkende nå som det hadde vært i hodet mitt på de varmeste dagene i Beograd og Sarajevo. Det blåste så grønnsakene trillet ut av pappeskene sine ved de små butikkene langs veien. og jentene bak meg fniste i sommerferielykke hele veien til Makarska.
Endelig stoppet bussen i Split. Jeg satte mine føtter på fast grunn uten videre forhåpninger rundt byen. I bakhodet hadde jeg allrede lagt alternative planer for hvordan jeg skulle komme meg videre. Jeg kunne ta båt til Ancona og derfor videre til Bar. Eller til ettellerannet sted - jeg ville bare vekk fra denne turistifiserte byen. Det føltes som å komme til Venezia. Etter å ha ålt meg unna 10-15 damer som løp rundt med sine lapper med “Room-Zimmer-Camera” lurte jeg på hvorfor i alle dager jeg ikke bare hadde sagt ja til en av dem. Desverre var jeg altfor forvirret over valutaendringen, fraværet av sol og den nedtrykkende følelsen av at jeg ikke burde dratt fra Bosnia.. Etter å ha tuslet litt bortover havnen fant jeg en kiosk meg ei hyggelig jente i som som pekte meg ut på kartet, og jeg begynte å gå meg minn 400kg bagasje i det jeg trodde var i retning av et hostel.
Vel fremme ble jeg informert om at det ikke var noe ledig rom ved det som skulle være Split´s partyhostel nr 1. Jeg kjente Split begynte å hate meg samtidig som jeg kjente frykten for å havne på et stusselig hostel med folk som hadde tenkt til å sove begynte å komme.
Jeg dro bena etter meg til neste blå prikk på kartet. Hostel Best. 5 etg. Døren var låst. En liten lapp sa “Bank på om det er stengt”. Ingen svarte. Overbevist om at Split hatet meg dydt og intenst bannet jeg på alle språk jeg kunne mens jeg slepte gitaren ettermeg ned treppene. Ute av bygningen fant jeg en benk mens jeg fikk irritasjonen og lysten til å ta inn på et hotel under kontroll. Jeg ville jo ikke ha noe rom alene - jeg ville på et festlig hostel med folk. Det siste jeg ville var å være stuuck på et eller annet rom alene.. Frem med kratet igjen - finne neste blå prikk. Jeg rundet noen flere hjørner men jeg bannet gatemerkingen opp og ned. Det var antifascistisk helligdag av noe slag sp det fantes ikke en eneste butikk der man kunne spørre folk. Alle jeg spurte så på meg med tomme dueøyne ala Finding Nemo (Mine?Mine?).
Tilslutt fant jeg altså et hostel. Det har wifi! Det er unormalt rent her.. og det er fullt av teite-velkledde-jenter. jaja.. Jeg blir sikkert i bedre humør hvis jeg bare får meg en dusj og kommer meg ut og får litt mat!..
To be continued...