Farvel, "gamle ørn"
Min bestevenn gjennom ungdomstida mi og store deler av voksenlivet er død. Jeg fikk vite det i går. Foreløpig vet jeg ikke så mye om hva som skjedde, men det var visstnok selvmord. Jeg får vite mer i morgen.
Av respekt for pårørende, velger jeg å ikke bruke hans virkelige navn i dette innlegget. Men jeg pleide å kalle ham "gamle ørn", og den gamle ørnen (som ikke var så fryktelig gammel) har flakset sine siste vingeslag. Det er trist, ufattelig trist.
Vi har glidd fra hverandre de siste åra, og jeg har ikke sett ham på lenge. Det har ikke vært noe uvennskap eller noe, det er bare sånt som skjer i livet. Man sees sjeldnere og sjeldnere, og plutselig har årene gått. Man tenker på hverandre, lurer på hvordan den andre har det, hører av felles venner at alt er OK, også blir det med det. Det gjør det hele ekstra sårt. Han har hjulpet meg gjennom mange tøffe tak i livet. Jeg hadde ikke klart meg så bra om det ikke var for ham. Nå har han tydeligvis vært gjennom en meget tøff periode, og jeg kunne ikke være der for ham når han trengte det mest. Om man bare hadde løftet det telefonrøret...
Den gamle ørnen fløy en gang i glassruten og brakk hvert ben i kroppen. Han fikk en lang periode på sykehus og deretter rehab på Sunnås. Etter flere måneder med behandling og trening, kunne han reise derfra med livet i behold, men med en kropp som ikke fungerte like bra som før ulykken. Dette var bittert for ham, hyperaktiv "stuntmann" som han var (han levde for ville krumspring, noe som også var årsaken til ulykken), men han var en fighter, og skulle ikke la dette stoppe ham. Det gjorde det heller ikke. Årene gikk, og til tross for at han var noe fysisk hemmet i forhold til før, levde han et helt normalt liv med sine opp- og nedturer. Kun noen arr og en litt haltende gange avslørte at han hadde vært i en ulykke. Aldri, aldri kom det signaler om å gi opp. Han tok tak i livet sitt, og han fikk det etterhvert veldig bra. Han var tøff og sterk. Han var livsglad.
Hvis det stemmer det jeg har fått høre, at det er selvmord, så skjønner jeg det liksom ikke helt. Jeg og gamle ørn var i gamle dager veldig bekymret for en felles nær venn. Vi trodde han kom til å ta selvmord, og vi følte vi måtte gjøre det vi kunne for å forhindre det hele. Jeg vet ikke om vi nådde frem, eller om den det gjaldt plutselig skjønte at selvmord er teit, men vedkommende lever i alle fall lykkelig i disse dager. Den gangen hadde vi lange samtaler om temaet. Selvmord er aldri en utvei! Alt kan løses! Man må ikke gi opp! Etter regn kommer sol! Vi syntes det var ekstremt egoistisk å ta livet av seg, ikke minst med tanke på den sorg og det savn man gir de pårørende ved en slik handling. Man svikter alle rundt seg! Uansett hvor ille man har det, er det mulig å få det bra igjen. Det kan være en lang, vond vei å gå, men det er alltid mulig om man har viljen og styrken. Jeg hadde mistet en annen kamerat i selvmord i denne perioden, og gamle ørn var verdens beste støtte for meg også i det tilfellet, og det var nok disse tingene som gjorde at vi diskuterte temaet såpass som vi gjorde. Han var min "klippe" - og den siste jeg ville tro skulle ende livet sitt på denne måten.
Hva som til slutt stoppet ham, mange år senere, vites foreløpig ikke. For den gamle ørnen fløy tydeligvis i glassruten nok en gang - og denne gangen med vilje, og uten å beholde livet. Det er så trist. Jeg har av en felles venn fått høre at han har vært langt nede i det siste, at ting ikke gikk så veldig bra. Jeg lurer på hva som skjedde, hva som førte ham inn i denne dårlige situasjonen. Det er grusomt å tenke på at den frie, flotte ørnen brakk vingene sine og ga opp.
Siste døgnet har jeg tenkt masse tilbake i tid, tenkt på alt det morsomme vi har gjort sammen. Tenkt på støtten vi var for hverandre. Tenkt på alle de fine samtalene vi har hatt. Fyllekulene. Humoren. Kveruleringen. Stuntene hans. De morsomme kjøretøyene. Båtturene. Hytteturene med gjengen. Visdomsordene. Tur på Triumphen hans og gnagsår i rompa etter å ha sittet på "sukkerbiten" (passasjersetet på en sånn sykkel, bitteliten og meget ukomfortabel). Gitar-jamming. Elefant-øl-sangen vi skrev. Muttern som trodde jeg hadde begynt med dop da gamle ørn ga meg LPen Iron Maiden, Peace of Mind, i bursdagsgave. Kaktusdreping. Cindy-plakaten og politiet. Trynet på han jeg leide kåk av da han kom inn i gule tøfler og badeåpe under en fest, og gamle ørn skremte vettet av ham. Da vi lurte alle på byen med ville historier om hvordan han hadde fått arr i panna, og som et resultat av det fikk sjekket damer i fleng. Tiden da jeg bodde bak stuedøren hans (han hjalp meg med husrom etter et havarert samboerskap). Pasta Carbonara (han laget verdens beste!) Vi var bajaser, vi levde livet! The future is so bright I gotta wear shaaaaaades!
Jeg har tusen spørsmål! Hvordan hadde han det i det siste? Hva tenkte han? Hvorfor gjorde han det han gjorde? Som alltid ved selvmord må man slå seg til ro med at man sjelden får svar. Det er vondt.
Jeg hyller min gamle venn for den han har vært for meg i alle disse årene, for all glede han har spredd, for alle krumspring, for alt det fine vi har hatt sammen.
Farvel, "gamle ørn". Verden er tom uten deg.
Av respekt for pårørende, velger jeg å ikke bruke hans virkelige navn i dette innlegget. Men jeg pleide å kalle ham "gamle ørn", og den gamle ørnen (som ikke var så fryktelig gammel) har flakset sine siste vingeslag. Det er trist, ufattelig trist.
Vi har glidd fra hverandre de siste åra, og jeg har ikke sett ham på lenge. Det har ikke vært noe uvennskap eller noe, det er bare sånt som skjer i livet. Man sees sjeldnere og sjeldnere, og plutselig har årene gått. Man tenker på hverandre, lurer på hvordan den andre har det, hører av felles venner at alt er OK, også blir det med det. Det gjør det hele ekstra sårt. Han har hjulpet meg gjennom mange tøffe tak i livet. Jeg hadde ikke klart meg så bra om det ikke var for ham. Nå har han tydeligvis vært gjennom en meget tøff periode, og jeg kunne ikke være der for ham når han trengte det mest. Om man bare hadde løftet det telefonrøret...
Den gamle ørnen fløy en gang i glassruten og brakk hvert ben i kroppen. Han fikk en lang periode på sykehus og deretter rehab på Sunnås. Etter flere måneder med behandling og trening, kunne han reise derfra med livet i behold, men med en kropp som ikke fungerte like bra som før ulykken. Dette var bittert for ham, hyperaktiv "stuntmann" som han var (han levde for ville krumspring, noe som også var årsaken til ulykken), men han var en fighter, og skulle ikke la dette stoppe ham. Det gjorde det heller ikke. Årene gikk, og til tross for at han var noe fysisk hemmet i forhold til før, levde han et helt normalt liv med sine opp- og nedturer. Kun noen arr og en litt haltende gange avslørte at han hadde vært i en ulykke. Aldri, aldri kom det signaler om å gi opp. Han tok tak i livet sitt, og han fikk det etterhvert veldig bra. Han var tøff og sterk. Han var livsglad.
Hvis det stemmer det jeg har fått høre, at det er selvmord, så skjønner jeg det liksom ikke helt. Jeg og gamle ørn var i gamle dager veldig bekymret for en felles nær venn. Vi trodde han kom til å ta selvmord, og vi følte vi måtte gjøre det vi kunne for å forhindre det hele. Jeg vet ikke om vi nådde frem, eller om den det gjaldt plutselig skjønte at selvmord er teit, men vedkommende lever i alle fall lykkelig i disse dager. Den gangen hadde vi lange samtaler om temaet. Selvmord er aldri en utvei! Alt kan løses! Man må ikke gi opp! Etter regn kommer sol! Vi syntes det var ekstremt egoistisk å ta livet av seg, ikke minst med tanke på den sorg og det savn man gir de pårørende ved en slik handling. Man svikter alle rundt seg! Uansett hvor ille man har det, er det mulig å få det bra igjen. Det kan være en lang, vond vei å gå, men det er alltid mulig om man har viljen og styrken. Jeg hadde mistet en annen kamerat i selvmord i denne perioden, og gamle ørn var verdens beste støtte for meg også i det tilfellet, og det var nok disse tingene som gjorde at vi diskuterte temaet såpass som vi gjorde. Han var min "klippe" - og den siste jeg ville tro skulle ende livet sitt på denne måten.
Hva som til slutt stoppet ham, mange år senere, vites foreløpig ikke. For den gamle ørnen fløy tydeligvis i glassruten nok en gang - og denne gangen med vilje, og uten å beholde livet. Det er så trist. Jeg har av en felles venn fått høre at han har vært langt nede i det siste, at ting ikke gikk så veldig bra. Jeg lurer på hva som skjedde, hva som førte ham inn i denne dårlige situasjonen. Det er grusomt å tenke på at den frie, flotte ørnen brakk vingene sine og ga opp.
Siste døgnet har jeg tenkt masse tilbake i tid, tenkt på alt det morsomme vi har gjort sammen. Tenkt på støtten vi var for hverandre. Tenkt på alle de fine samtalene vi har hatt. Fyllekulene. Humoren. Kveruleringen. Stuntene hans. De morsomme kjøretøyene. Båtturene. Hytteturene med gjengen. Visdomsordene. Tur på Triumphen hans og gnagsår i rompa etter å ha sittet på "sukkerbiten" (passasjersetet på en sånn sykkel, bitteliten og meget ukomfortabel). Gitar-jamming. Elefant-øl-sangen vi skrev. Muttern som trodde jeg hadde begynt med dop da gamle ørn ga meg LPen Iron Maiden, Peace of Mind, i bursdagsgave. Kaktusdreping. Cindy-plakaten og politiet. Trynet på han jeg leide kåk av da han kom inn i gule tøfler og badeåpe under en fest, og gamle ørn skremte vettet av ham. Da vi lurte alle på byen med ville historier om hvordan han hadde fått arr i panna, og som et resultat av det fikk sjekket damer i fleng. Tiden da jeg bodde bak stuedøren hans (han hjalp meg med husrom etter et havarert samboerskap). Pasta Carbonara (han laget verdens beste!) Vi var bajaser, vi levde livet! The future is so bright I gotta wear shaaaaaades!
Jeg har tusen spørsmål! Hvordan hadde han det i det siste? Hva tenkte han? Hvorfor gjorde han det han gjorde? Som alltid ved selvmord må man slå seg til ro med at man sjelden får svar. Det er vondt.
Jeg hyller min gamle venn for den han har vært for meg i alle disse årene, for all glede han har spredd, for alle krumspring, for alt det fine vi har hatt sammen.
Farvel, "gamle ørn". Verden er tom uten deg.