Kjedsomhet
I en aktiv hverdag er det sjelden rom for kjedsomhet. I hodet svirrer det alltid tanker om ting som skal og bør gjøres, og det finnes alltid planer man ønsker å sette ut i livet. Alt dette mens man løper fra A til B og forsøker gjøre alt man er i gang med, og rekke det neste - gjerne flere ting på en gang.
Timeplanen er full for de fleste, og i de tilfeller den ikke er det, finnes mer enn nok underholdning og andre gjøremål tilgjengelige. Alt er ikke nødvendig, men man føler at man skal, burde osv. Folks hverdag består av lange arbeidsdager, familieforpliktelser, mosjon, hobbier, møte og samtaler med venner osv. Noen har i tillegg tatt på seg verv og andre forpliktelser, og noen har ekstrajobber. Barn blir ofte overaktivisert, og har sjelden mulighet til å styre egen hverdag. Totalt sett er dette nok til å fylle dagene mer enn nok. Midt oppe i det hele lurer samvittigheten. Den gnager på tanker om alle ting vi burde ha gjort, men ikke rakk.
Felles for oss alle i vår tid er at de fleste av oss føler at vi aldri har tid til alt vi skal og vil gjøre. Vi gjør det vi må i første omgang, også gjør vi litt annet når det er tid til overs. Når alt dette er gjort, er vi slitne og tomme, og da er det stort sett kun søvn som lokker. Selv søvn prioriterer vi bort. Vi har ikke tid til å sove nok. Hvordan kan vi tro at vi skal rekke å kjede oss i tillegg?
Er det slik at vi mennesker har mistet evnen til å kjede oss? Skjer det alltid så mye med oss og rundt oss at vi ikke lenger vet hva kjedsomhet innebærer? Føler vi at vi trenger å fylle tiden max for å være ordentlige mennesker, at andre vil se ned på oss om vi gir oss selv dødtid? Trenger vi kjedsomhet? Mitt svar til sistnevnte er utvilsomt JA!
Da jeg var liten var jeg en outsider, og av den grunn var jeg veldig mye alene. Jeg visste jeg var annerledes, at det ikke var normalt å være så mye alene, men til tross for det, kan jeg ikke huske at jeg så på mine alenestunder som noe negativt. Jeg tegnet og laget ting, hadde skuespill med dukkene mine, hadde fiktive intervjuer med meg selv i forskjellige roller, jeg spilte spill, gikk turer, syklet, klatret, plukket blåveis, danset, balanserte på fortau, skrev historier, hørte musikk, drømte meg bort... Uansett hvor mye jeg var alene, kan jeg aldri huske at jeg kjedet meg. Jeg utviklet også en evne til å glede meg over de små ting, og se frem til ting som skulle skje.
Etterhvert som jeg ble eldre løsnet isolasjonen. Jeg fikk selvtillit og våget å møte verden der ute. I likhet med vanlige tenåringer levde jeg et aktivt liv. Jeg var såpass glad i min nye situasjon at det tok litt vel av. Det ble aldri rom til å være den gamle meg, den som satt på rommet og tenkte og var kreativ. Jeg ble en typisk tenåring som tenkte mer på fest og moro enn å utvikle meg selv, eller engasjere meg i noe. I voksen alder har jeg heldigvis funnet tilbake til den gamle meg - men nå i kombinasjon med den nye. Sammen er vi dynamitt!
I voksen alder ser jeg at det var sunt med den barndommen jeg hadde. Jeg lærte meg evnen å takle kjedsomhet - faktisk taklet jeg den så bra at jeg aldri opplevde det som kjedsomhet. Det er først i ettertid at jeg ser dette. Jeg tror jeg kan takke min barndoms kjedsomhet for at jeg har blitt et tenkende vesen, en kreativ og engasjert sjel. Jeg kjeder meg aldri - dvs. poenget er at jeg opplever kjedsomhet, det er bare det at jeg fyller den med fine ting, ting som gjør meg glad, rolig og fornøyd, ting som utvikler meg - men uten å være en "må gjøre"-ting eller en "burde gjøre"-tanke. Jeg gjør det fordi jeg vil - fordi det er rom for det, fordi kjedsomheten lar meg gjøre det. Jeg har også fått evnen til å nyte disse stundene, å se på det som noe nødvendig og normalt. I motsetning til mange ser jeg ikke på kjedsomhet som noe negativt. Jeg tror ikke at jeg er unormal om jeg har noen timer til overs i en eller annen situasjon.
Dette innlegget er et resultat av kjedsomhet. Jeg er på jobb, og i skrivende stund har jeg ingen oppdrag inne. Det er sjelden det skjer, og de fleste av oss som jobber her får småpanikk når det ikke er noe å gjøre. Det er fordi det er ukjent og uvant. På jobb skal man jobbe. Vanligvis jobber vi mer enn det som godt er, så i stedet for å få panikk eller dårlig samvittighet, bør vi heller nyte pusterommet og bruke det til noe vi ønsker å gjøre. Det er fullt mulig å gjøre noe som gagner både arbeidsplassen og en selv - om man gir seg lov.
Så i dag, mens jeg ventet på at noe skal dukke opp, har jeg måttet underholde meg selv. Fordi jeg sitter på jobb, var første tanke at jeg skulle gjøre noe faglig. Dette har ført til at jeg har lært nye ting i dag. Deretter har jeg unnet meg litt moro i form av å diskutere på forumene jeg frekventerer, sjekket ut noen morsomme linker på nett, lest om ting som interesserer meg o.l. Dette resulterte i et bredere perspektiv og godt humør.
Det jeg forsøker å få frem er at kjedsomhet kan være og føre til noe positivt, og at vi alle trenger det fra tid til annen. Kjedsomhet fører til at man må bruke hodet, finne på noe, få tiden til å gå. På den måten kan de tøffeste idéer dukke opp, flotte ting bli laget, kloke eller underholdende ting bli skrevet, og vi kan lære noe underveis.
Kjedsomhet fører vanligvis til noe positivt - hvis vi lar den.
Men først må vi ha tid til å kjede oss...
Timeplanen er full for de fleste, og i de tilfeller den ikke er det, finnes mer enn nok underholdning og andre gjøremål tilgjengelige. Alt er ikke nødvendig, men man føler at man skal, burde osv. Folks hverdag består av lange arbeidsdager, familieforpliktelser, mosjon, hobbier, møte og samtaler med venner osv. Noen har i tillegg tatt på seg verv og andre forpliktelser, og noen har ekstrajobber. Barn blir ofte overaktivisert, og har sjelden mulighet til å styre egen hverdag. Totalt sett er dette nok til å fylle dagene mer enn nok. Midt oppe i det hele lurer samvittigheten. Den gnager på tanker om alle ting vi burde ha gjort, men ikke rakk.
Felles for oss alle i vår tid er at de fleste av oss føler at vi aldri har tid til alt vi skal og vil gjøre. Vi gjør det vi må i første omgang, også gjør vi litt annet når det er tid til overs. Når alt dette er gjort, er vi slitne og tomme, og da er det stort sett kun søvn som lokker. Selv søvn prioriterer vi bort. Vi har ikke tid til å sove nok. Hvordan kan vi tro at vi skal rekke å kjede oss i tillegg?
Er det slik at vi mennesker har mistet evnen til å kjede oss? Skjer det alltid så mye med oss og rundt oss at vi ikke lenger vet hva kjedsomhet innebærer? Føler vi at vi trenger å fylle tiden max for å være ordentlige mennesker, at andre vil se ned på oss om vi gir oss selv dødtid? Trenger vi kjedsomhet? Mitt svar til sistnevnte er utvilsomt JA!
Da jeg var liten var jeg en outsider, og av den grunn var jeg veldig mye alene. Jeg visste jeg var annerledes, at det ikke var normalt å være så mye alene, men til tross for det, kan jeg ikke huske at jeg så på mine alenestunder som noe negativt. Jeg tegnet og laget ting, hadde skuespill med dukkene mine, hadde fiktive intervjuer med meg selv i forskjellige roller, jeg spilte spill, gikk turer, syklet, klatret, plukket blåveis, danset, balanserte på fortau, skrev historier, hørte musikk, drømte meg bort... Uansett hvor mye jeg var alene, kan jeg aldri huske at jeg kjedet meg. Jeg utviklet også en evne til å glede meg over de små ting, og se frem til ting som skulle skje.
Etterhvert som jeg ble eldre løsnet isolasjonen. Jeg fikk selvtillit og våget å møte verden der ute. I likhet med vanlige tenåringer levde jeg et aktivt liv. Jeg var såpass glad i min nye situasjon at det tok litt vel av. Det ble aldri rom til å være den gamle meg, den som satt på rommet og tenkte og var kreativ. Jeg ble en typisk tenåring som tenkte mer på fest og moro enn å utvikle meg selv, eller engasjere meg i noe. I voksen alder har jeg heldigvis funnet tilbake til den gamle meg - men nå i kombinasjon med den nye. Sammen er vi dynamitt!
I voksen alder ser jeg at det var sunt med den barndommen jeg hadde. Jeg lærte meg evnen å takle kjedsomhet - faktisk taklet jeg den så bra at jeg aldri opplevde det som kjedsomhet. Det er først i ettertid at jeg ser dette. Jeg tror jeg kan takke min barndoms kjedsomhet for at jeg har blitt et tenkende vesen, en kreativ og engasjert sjel. Jeg kjeder meg aldri - dvs. poenget er at jeg opplever kjedsomhet, det er bare det at jeg fyller den med fine ting, ting som gjør meg glad, rolig og fornøyd, ting som utvikler meg - men uten å være en "må gjøre"-ting eller en "burde gjøre"-tanke. Jeg gjør det fordi jeg vil - fordi det er rom for det, fordi kjedsomheten lar meg gjøre det. Jeg har også fått evnen til å nyte disse stundene, å se på det som noe nødvendig og normalt. I motsetning til mange ser jeg ikke på kjedsomhet som noe negativt. Jeg tror ikke at jeg er unormal om jeg har noen timer til overs i en eller annen situasjon.
Dette innlegget er et resultat av kjedsomhet. Jeg er på jobb, og i skrivende stund har jeg ingen oppdrag inne. Det er sjelden det skjer, og de fleste av oss som jobber her får småpanikk når det ikke er noe å gjøre. Det er fordi det er ukjent og uvant. På jobb skal man jobbe. Vanligvis jobber vi mer enn det som godt er, så i stedet for å få panikk eller dårlig samvittighet, bør vi heller nyte pusterommet og bruke det til noe vi ønsker å gjøre. Det er fullt mulig å gjøre noe som gagner både arbeidsplassen og en selv - om man gir seg lov.
Så i dag, mens jeg ventet på at noe skal dukke opp, har jeg måttet underholde meg selv. Fordi jeg sitter på jobb, var første tanke at jeg skulle gjøre noe faglig. Dette har ført til at jeg har lært nye ting i dag. Deretter har jeg unnet meg litt moro i form av å diskutere på forumene jeg frekventerer, sjekket ut noen morsomme linker på nett, lest om ting som interesserer meg o.l. Dette resulterte i et bredere perspektiv og godt humør.
Det jeg forsøker å få frem er at kjedsomhet kan være og føre til noe positivt, og at vi alle trenger det fra tid til annen. Kjedsomhet fører til at man må bruke hodet, finne på noe, få tiden til å gå. På den måten kan de tøffeste idéer dukke opp, flotte ting bli laget, kloke eller underholdende ting bli skrevet, og vi kan lære noe underveis.
Kjedsomhet fører vanligvis til noe positivt - hvis vi lar den.
Men først må vi ha tid til å kjede oss...