Forsvarsskrift for det pompøse i musikken
Hva er det egentlig som er galt med at musikk er storslagen og pompøs, lurer jeg på. Mye av min favorittmusikk befinner seg i genrer som ofte kritiseres for å være nettopp dette.
For eksempel: Siden jeg var veldig liten har jeg vært begeistret for Which Witch, Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrians mesterverk av en rockeopera/operamusikal. Mye kan sies om musikken i dette stykket; med Benedicte Adrians sopran, kor og symfoniorkester (i London-versjonen) kan mye av musikken fort beskrives som pompøs. Som en venninne og med-fan sa det: Stykket hadde neppe blitt til annet enn på åtti-tallet. Det har hun helt rett i; Which Witch hadde neppe blitt skrevet i dag, i hvert fall ikke av artister som ikke befinner seg innenfor den store og uavgrensede genren som kalles metall.
Metall er så mye, og en av undergenrene (symfonisk metall? operametall? nu-metall?) inkluderer noen av mine favorittband, blant annet Nightwish, Within Temptation, Evanescence og Tristania. Dette ser ikke ut til å være den gjennomsnitlige musikkanmelders favorittband, for å si det mildt.
Da Nightwish ga ut Once i 2004, solgte den i bøtter og spann, også her i Norge. Men anmeldelsene var lunkne: Aftenposten gir den en treer, og kaller musikken "mørk-romantisk lett-metal med mye symfonisk staffasje" - hva nå det skal bety. De skriver også (med en underholdende referanse til Adrian/Bjørnovs prosjekt pre-Which Witch): "Tarja Turunen har en god stemme og unngår de store vokale overdrivelser - ellers kunne dette fort blitt en uggen variant av Dollie DeLuxé [sic!] Rock vs. opera-prosjekt." Med andre ord, har man først en kvinnelig vokalist som synger operatisk, må hun for all del være forsiktig med å bruke stemmen mye.
Enda verre er Nettavisens anmeldelse av Nightwish' samleplate Highest Hopes. Skiva blir slaktet totalt og får én på terningen, med blant annet følgende begrunnelse: "Nightwish er et rent mareritt. En salig blanding av opera, klassiske strykere og pompøs heavy metal. For seg selv er det muligens helt greit, men med hånden på hjertet og hendene over ørene er dette ikke mye musikk." Hvordan det blir "et mareritt" å kombinere disse tingene, kommer aldri helt klart frem.
Evanescence' nyeste skive Open Door ble heller ikke ble særlig godt mottatt hos anmelderne. VG gir skiva to, og skriver at bandet tar "sin dystre og poppa numetal ytterligere ut i det pompøse og opera-teatrale." Nok en gang brukes "pompøs" og opera-aktig som skjellsord.
Within Temptation har derimot kommet overraskende godt ut hos norske anmeldere med sitt nye album The Heart of Everything. De får faktisk en femmer både hos Trønderavisa (som dog ikke kan ha veldig mye forhold til den nederlandske gruppa, når de omtaler dem som belgiske) og hos Helgeland Arbeiderblad. Begge disse anmelderne er inne på problematikken rundt at "pompøs" musikk ikke er velansett. Anmelderen i Trønderavisa kaller musikken "svulstig, ja vel, men akk så herlig melodiøst," og fortsetter å snakke om hvordan det er mange band som lykkes dårligere enn WT i å "lefle" med "dramatisk korsang og pompøse, orkestrale arrangement." Hos Helgeland Arbeiderblad blir skiva omtalt som "overraskende bra" på tross av at den er pompøs.
Bergens Tidende er derimot mindre positive, og gir en lunken anmeldelse med terningkast tre. En av låtene som ser ut til å trekke ned for avisas anmelder, er Our Solemn Hour, hvor han mener at pompøsiteten "tar overhånd" med latinske kor. (Se forøvrig her for min ganske annerledes-lydende lille anmeldelse av den låta live.) Dagbladet gir plata en firer, og viser overraskende selvinnsikt til nordmenn å være når de skriver at "Det skal ikke nektes for at Within Temptation hører til et segment som ikke alltid stikker av med de sprekeste superlativene her på berget."
Jeg skal gi meg med eksempler her; poenget burde være tydelig: (I hvert fall) musikkanmeldere er liker svært dårlig musikk som kan omtales som storslagen. Hva kommer dette av, når mange av gruppene i denne genren selger som bare det både i utlandet og her hjemme? Reflekterer denne typen anmeldelser nok et eksempel på at musikkanmeldere er i utakt med resten av verden, eller uttrykker de holdninger som er mer generelle hos den jevne lytter? Begge disse grunnene er nok til en viss grad sanne; at sistnevnte kan stemme har jeg innimellom opplevd selv.
I den store sammenhengen spiller det heldigvis ingen rolle hva anmelderne eller andre folk mener om musikken jeg hører på. Jeg har venner som hører på samme musikk som meg, med-fans og med-entusiaster til å gå på konsert med, og det er tross alt det viktigste.
For eksempel: Siden jeg var veldig liten har jeg vært begeistret for Which Witch, Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrians mesterverk av en rockeopera/operamusikal. Mye kan sies om musikken i dette stykket; med Benedicte Adrians sopran, kor og symfoniorkester (i London-versjonen) kan mye av musikken fort beskrives som pompøs. Som en venninne og med-fan sa det: Stykket hadde neppe blitt til annet enn på åtti-tallet. Det har hun helt rett i; Which Witch hadde neppe blitt skrevet i dag, i hvert fall ikke av artister som ikke befinner seg innenfor den store og uavgrensede genren som kalles metall.
Metall er så mye, og en av undergenrene (symfonisk metall? operametall? nu-metall?) inkluderer noen av mine favorittband, blant annet Nightwish, Within Temptation, Evanescence og Tristania. Dette ser ikke ut til å være den gjennomsnitlige musikkanmelders favorittband, for å si det mildt.
Da Nightwish ga ut Once i 2004, solgte den i bøtter og spann, også her i Norge. Men anmeldelsene var lunkne: Aftenposten gir den en treer, og kaller musikken "mørk-romantisk lett-metal med mye symfonisk staffasje" - hva nå det skal bety. De skriver også (med en underholdende referanse til Adrian/Bjørnovs prosjekt pre-Which Witch): "Tarja Turunen har en god stemme og unngår de store vokale overdrivelser - ellers kunne dette fort blitt en uggen variant av Dollie DeLuxé [sic!] Rock vs. opera-prosjekt." Med andre ord, har man først en kvinnelig vokalist som synger operatisk, må hun for all del være forsiktig med å bruke stemmen mye.
Enda verre er Nettavisens anmeldelse av Nightwish' samleplate Highest Hopes. Skiva blir slaktet totalt og får én på terningen, med blant annet følgende begrunnelse: "Nightwish er et rent mareritt. En salig blanding av opera, klassiske strykere og pompøs heavy metal. For seg selv er det muligens helt greit, men med hånden på hjertet og hendene over ørene er dette ikke mye musikk." Hvordan det blir "et mareritt" å kombinere disse tingene, kommer aldri helt klart frem.
Evanescence' nyeste skive Open Door ble heller ikke ble særlig godt mottatt hos anmelderne. VG gir skiva to, og skriver at bandet tar "sin dystre og poppa numetal ytterligere ut i det pompøse og opera-teatrale." Nok en gang brukes "pompøs" og opera-aktig som skjellsord.
Within Temptation har derimot kommet overraskende godt ut hos norske anmeldere med sitt nye album The Heart of Everything. De får faktisk en femmer både hos Trønderavisa (som dog ikke kan ha veldig mye forhold til den nederlandske gruppa, når de omtaler dem som belgiske) og hos Helgeland Arbeiderblad. Begge disse anmelderne er inne på problematikken rundt at "pompøs" musikk ikke er velansett. Anmelderen i Trønderavisa kaller musikken "svulstig, ja vel, men akk så herlig melodiøst," og fortsetter å snakke om hvordan det er mange band som lykkes dårligere enn WT i å "lefle" med "dramatisk korsang og pompøse, orkestrale arrangement." Hos Helgeland Arbeiderblad blir skiva omtalt som "overraskende bra" på tross av at den er pompøs.
Bergens Tidende er derimot mindre positive, og gir en lunken anmeldelse med terningkast tre. En av låtene som ser ut til å trekke ned for avisas anmelder, er Our Solemn Hour, hvor han mener at pompøsiteten "tar overhånd" med latinske kor. (Se forøvrig her for min ganske annerledes-lydende lille anmeldelse av den låta live.) Dagbladet gir plata en firer, og viser overraskende selvinnsikt til nordmenn å være når de skriver at "Det skal ikke nektes for at Within Temptation hører til et segment som ikke alltid stikker av med de sprekeste superlativene her på berget."
Jeg skal gi meg med eksempler her; poenget burde være tydelig: (I hvert fall) musikkanmeldere er liker svært dårlig musikk som kan omtales som storslagen. Hva kommer dette av, når mange av gruppene i denne genren selger som bare det både i utlandet og her hjemme? Reflekterer denne typen anmeldelser nok et eksempel på at musikkanmeldere er i utakt med resten av verden, eller uttrykker de holdninger som er mer generelle hos den jevne lytter? Begge disse grunnene er nok til en viss grad sanne; at sistnevnte kan stemme har jeg innimellom opplevd selv.
I den store sammenhengen spiller det heldigvis ingen rolle hva anmelderne eller andre folk mener om musikken jeg hører på. Jeg har venner som hører på samme musikk som meg, med-fans og med-entusiaster til å gå på konsert med, og det er tross alt det viktigste.