jeg sitter og ser på en hvit murvegg

[filippae]

akkurat nå er det sånn at, selv om det pøser ned ute og jeg ikke kjenner noen her, så ville jeg ikke  vært noe annet sted. spesielt ikke i Kongsberg. her kan man nemlig gå ut en tirsdagskveld og være blant folk. i Kongsberg er det dødt. ikke et menneske å se på tirsdag kveld.

jeg liker den lille hybelen min, selv om sikringen går når jeg setter på kokeplatene og senga er vinglete. den er min. jeg har nøkkelen i lomma. jeg kjente en sånn skikkelig barnslig glede da jeg gikk med gardinstanga gjennom byen. for den er min den også. dette er bra. og dette er en sånn stund hvor jeg kunne svart på mormors spørsmål om jeg er lykkelig med et ja. igjen.