(no subject)
The graveyard, the graveyard all full of light
The only age, the beating heart is empty of life
Dirt and grass, a shadow heart; the moon sails past
Blood as ice is an empty crisis, lonely it lies
Whoa-ah-ah-ah ah-ah, bring 'em all back to life [x4]
Roots and lies, roots and lies, our family tree is old
From there we climb the golden hill, calmly will eternity
I held your heart, a giant wand; all tell of sorrow
And history begins to be blue and brown eyes
Whoa-ah-ah-ah ah-ah, bring 'em all back to life [x8]
Klokka var 22.30 og Ingmar kom hjem. Da hadde jeg sittet i joggetightsen ei stund, og måtte bare ut. På samme måte som en hest må ut av stallen, og en hund på snuse på stolper etter andres rumpelukt.
Jeg taper et spill jeg ikke vet hva dreier seg om, og som jeg ikke visste at jeg spilte. For første gang i mitt liv, siden jeg spilte handball og sugde til det, føler jeg at jeg taper. At dagene suges opp av en støvsuger imens hjernen størkner. Jeg lever i en mest grandiose naturen, i den mest firkantige boksen. Steinesjøen tenkeboks, kaller vi den. Å være Heimfløtta Heimfløttar har sin pris. Idemyldringer. Tenking. Drodling. Følges opp av prøving, feiling, funking, mer prøving. Mer drodling. Mer tenking. Kultur. Kul kultur. Mer tenking. Mer prøving. Trekke i noen tråder. Ingen respons. Respons. Spinne. Sette i gang. Det du setter i gang spinner av seg selv, og trekker i deg mens du responderer på trekkinga i den andre tråden, som har begynt å spinne.
Jeg fant noe bra, men måtte prøve noe annet. Jeg visste hva jeg skulle drive med, men måtte ha en time-out. Nå er jeg stuck. Jeg støypes av andres velmenende sement. Jeg sitter fast, fastklemt av en familieklem. Fastlåst av slekters gang. Følelsen av å være 14 år i en femtiårsdag uten noen å ha noen å snakke med. Sitte å bli stiv i trynet og beklemt. Bli flau over hull i strømpebuksa og forklare til alle velmenende tanter hvem kjæresten din er puinn.
Tilbake heimfløtta har klemt meg tilbake til der jeg var før jeg kom meg opp og lærte meg mental kung-fu. Det presser på et ungdomsopprør nummer to, der jeg vil vise gamlingene fingeren, ha sikkerhetsnåler i ørene og tatovere meg i trynet. Der du var før du fikk opplevelsen av at livet var noe annet enn det de hadde fortalt deg på skolen. Tilbake er følelsen av at livet er noe Mer. Et sug etter noe annet.
Jeg er blitt en outsider i min egen hjembygd. Jeg skulle hjem, til stor applaus og åpne armer. Hullet i tunnellen var åpent, men det meste annet var lukket. Stramme, steile muskler som nekter å la blodet strømme. Bautaer med snerk i sinnet som nekter å bytte vann i alge-akvariet. Lavmælte bussjåfører med gode kinn. Alle dem som ble igjen. Alle som torva dammen og som nå selv ser ut som svaiende myrull på ei uendelig myr. Følelsen av en klump i magen når du kommer inn på butikken. Bli svett og beklemt. Føle folk snu seg en annen vei uten å hilse. Høre en kollektiv mumling i sinnet for hver avgjørelse som tas. Følge med på Instagram og Facebook hva alle driver med, og vite at du er for langt unna til å bli invitert. Så har det gått så lang tid at det er ingen vits i å spørre deg. Føle at det skyer over. Føle at skyggesida di, som du hadde blitt god venn med, som var blitt soltørka og knust til støv, trekke til seg fuktighet og igjen ta form. Han heter vantrivsel og er misunnelig på de fleste for det meste. Han er en zombie om morgenen som gjerne kan utsette det å stå opp.
Og jeg tenker "Virkelig? Du kødder?". Det er som å gå baklengs. Som om håret gror innover og minnet slettes. Etter for lang tid under isen går alarmen. Dette går ikke. Jeg vil ikke. Kan ikke. Kanseller. Hopp av flyet. Mann over bord. Jeg er redd for at jeg må svømme over atlanterhavet. Redd for at jeg ødelegger noe fint. Så jeg gjør som en venn av meg sa: Blir godvenn med monsteret. Når jeg kjenner dårlig voodoo reise seg i ryggraden - lar jeg det skje. Hva er det som svir? Folk som sitter sammen og har det gøy. Folk som har fotoutstilling. Folk som har et sexliv. Folk som lever av å skrive. Og hvorfor? Fordi jeg vil ha det selv. Jeg har en naturlig trang til å komme opp og fram. Den trangen blir ei sur bitch når det ikke skjer. Når jeg blir en stumtjener. Når det stagnerer. Når livet dreier seg om alt som har vært og jeg er for faen tilbake til square one. Fuck.
Men ungen er fab. Dæven den ungen er fab, han er av en annen verden. I dag satt han på en rusten stålting kaia på Sortland torg og ble helt stille. "Ka du gjør, August?" "Æ ser på havet. Æ ska bære sett her og se på havet litt." Etter ei stund sa han: "Nu bor vi på mai. Vi bor på mai nu. Jess. Nestn sommar!" Ungen har det strålende. Og han er en augustbris å være sammen med. Behagelig, kul, snill, høflig og omtenksom.
Vi har bodd her i to år nå, og innimellom har jeg kjent blaff av at dette går an. Resten av tiden føler jeg så mye "NÆÆI" at jeg til slutt, og Gud forby, begynner å føle avmakt og resignasjon. Jeg vil ikke være på dette stedet. Jeg vil være et sted man ikke må gå så jævlig aktivt inn for å overleve. Et sted der du ikke må ro så inni h intenst bare for at båten skal holde seg i ro. Ei mørk klo i magen, sånn kan det best beskrives. Ei klo rundt deler av innvollvene, fra nederst i livmora, framover, opp, og rundt hjertet. Den gjør deg stum og uten sirkulasjon. Et lite fjellvann med sur Ph. Det er dette de kaller vantrivsel.
Men jeg var altså på tur ut døra. Småjogga i kaldt duskregn med bæd-æss gangsta rap fra Bergen i ørene. På tur til valen. Jeg humpa forbi kirkegården, også kjent som "Duken". Da slo det meg hvor døde de var, og hvor levende jeg var. Noen danser med døden, jeg jogger forbi. Det er mye liv i denne kroppen. Det er rom til fler. Jeg får lyst til mer unger, mer musikk, mer kunst, mer luft, mer skriving. På tur hjem kom Feist på. Det er hennes tekst der oppe. Å jogge forbi farfar, oldeforeldre, grandtanter og halve slektstreet i tussmørket en kveld i mai - beste måneden i verden - og vite at du skal ligge der selv en dag. Og så er jeg så jævlig levende. De var like levende som jeg er nå. De jobbar for å gi mat til ungene sine. Jeg er ungen av ungers unger. Det er en hodeskalle med blomstermønster. Versegod stafettpinne. Jeg får lyst til å lage sju unger og skrive ei bok. Gjøre det meste ut av det.
Dette vil jeg gjøre:
- Skrive bok. Lita bygd, rare ting. Morsom og overraskende.
- Lage bilder: Maleri: Brannmanet, glassmanet. Tegning med blyant på lerret: Sjømus. Veldig detaljert. Lage et bilde om ADHD.
- Spille mer trommer. Prøve å lage ei låt.
Den sy-greia har gådd litt over. Det tar for lang tid. Men klesdesign, definitivt.
I gamle dager vaks de opp med snekkerpappa, fiskerpappa, sydamemamma, smedbestefar. Så hang de ut og fikk det litt inn. Når du er 17 på 2000-tallet sier de: Såh, velg noe. Bli flink til noe. Det er egentlig for seint. Det er så mange valg som er like langt å strekke seg etter. Jeg kommer stadig tilbake til dropsposen.