Jeg var emo
Nu gaer vi inn i mine siste to uker som journalist i Bladet Vesterålen. Det er ganske sykt å tenke på. Ingen deadline klokka 13, ingen farting rundt fra Andenes til Strønstad og kjøre feil i Gulesfjorden og ta bilde av Vesterålen Trekkspillorkester og intervjue småbonder, storbonder, unger, rådmenn, fem på gata. Ingen vekkerklokke klokka 0600 og slamre igjen bildøra når ungen våkner i senga si og spør etter mamma. Gud, som jeg har trivdes. Gud, som jeg har elsket den jobben og det livet. Men hatet stillstanden
og steil gubbegrums. Jeg er så glad for at jeg har lært meg faget, bransjen og livet. Jeg visste det ikke, men det var perfekt.
Så om 14 dager, en annen verden: Hjelpe kidsene til å finne sin plass, fylle Kultursalen med liv, lage noe sammen. Annet enn ildfluer av nyheter som forsvinner i den røde plastsekken. Men jeg får ikke pakket bort alfabetet. Jeg våkner om natta med skrivekløe. Jeg mønstrer av den gode, gamle hurtigruta blv. Men det finnes mye fint i Rib-båter.
Jeg sitter og skriver om ungdom og oppvekst. Leser om Christine Koht, vellykkethet og... dagens ungdom!
Jeg tenker på da vi sto ved siden av pultene våre og ba fader vår før vi fikk sette oss og starte skoledagen.
En andektig start, jeg følte at jeg var en del av noe større ett sekund. Jeg kneppet hendene og sa "unnskyld Gud" hvis
jeg var for grov i kjeften. Jeg sto konfirmant som 14-åring. Hvis ting ble for jævlige, ba jeg alltid til han der oppe, eller
sønnen hans Jesus, og sa "jeg har ikke peiling. Kan dere hjelpe meg?", hvorpå situasjonen alltid løste seg på
ett eller annet vis jeg umulig kunne ha forutsett. Var det magi? Var det Guds hånd? Gav det meg noe å kunne tenke
"jeg trenger ikke løse alt, få til alt, være flink til alt. Jeg er god nok, noen er glad i meg, og ting ordner seg"?
Da familieidyllen eksploderte i tarmer og skittentøyvask kneppet jeg hendene, men gled gradvis over i en svart
gugge av tomhet og skuffelse. En form for kaos og uorganisert klamhet som erstattet den trygge, glødende lille kula som
ligger i brystet på en liten dingseboms. Jeg var emo. Jeg hørte på AFI og Green Day og Marilyn Manson og
sangene om alt som raknet og var fucked up og didnt make sense gav sånn en god ressonans i 15-åringen.
Det gikk over. Mest av alt gikk det over da jeg fikk noe å gjøre. Da jeg mellom 8 og fire måtte stå til tjeneste, gjøre noe fornuftig, få noe ut av dagen annet enn morgengull i øyet og lange logger på IRC. Mest av alt falt alt på plass da jeg kunne leve av å skrive.
Få brukt noe av det man har i kofferten. Var det fordi jeg fikk høre at jeg var flink? Ble jeg en flinkis? Jeg lurer på det.
To uker igjen av dette, og jeg ser til min store forbauselse at små saftbobler kommer opp langs det blanke glasset. Gammel hikke. Jeg tenker litt sånn "Virkelig? Dette? I 2012?", så må jeg bare kikke på det og konstatere at det er godt å ha ei ramme. Det er godt
å ha vegger og tak. Å ha sin plass. Det er akkurat det det å vokse opp handler om. Det er det jeg skal jobbe med!
og steil gubbegrums. Jeg er så glad for at jeg har lært meg faget, bransjen og livet. Jeg visste det ikke, men det var perfekt.
Så om 14 dager, en annen verden: Hjelpe kidsene til å finne sin plass, fylle Kultursalen med liv, lage noe sammen. Annet enn ildfluer av nyheter som forsvinner i den røde plastsekken. Men jeg får ikke pakket bort alfabetet. Jeg våkner om natta med skrivekløe. Jeg mønstrer av den gode, gamle hurtigruta blv. Men det finnes mye fint i Rib-båter.
Jeg sitter og skriver om ungdom og oppvekst. Leser om Christine Koht, vellykkethet og... dagens ungdom!
Jeg tenker på da vi sto ved siden av pultene våre og ba fader vår før vi fikk sette oss og starte skoledagen.
En andektig start, jeg følte at jeg var en del av noe større ett sekund. Jeg kneppet hendene og sa "unnskyld Gud" hvis
jeg var for grov i kjeften. Jeg sto konfirmant som 14-åring. Hvis ting ble for jævlige, ba jeg alltid til han der oppe, eller
sønnen hans Jesus, og sa "jeg har ikke peiling. Kan dere hjelpe meg?", hvorpå situasjonen alltid løste seg på
ett eller annet vis jeg umulig kunne ha forutsett. Var det magi? Var det Guds hånd? Gav det meg noe å kunne tenke
"jeg trenger ikke løse alt, få til alt, være flink til alt. Jeg er god nok, noen er glad i meg, og ting ordner seg"?
Da familieidyllen eksploderte i tarmer og skittentøyvask kneppet jeg hendene, men gled gradvis over i en svart
gugge av tomhet og skuffelse. En form for kaos og uorganisert klamhet som erstattet den trygge, glødende lille kula som
ligger i brystet på en liten dingseboms. Jeg var emo. Jeg hørte på AFI og Green Day og Marilyn Manson og
sangene om alt som raknet og var fucked up og didnt make sense gav sånn en god ressonans i 15-åringen.
Det gikk over. Mest av alt gikk det over da jeg fikk noe å gjøre. Da jeg mellom 8 og fire måtte stå til tjeneste, gjøre noe fornuftig, få noe ut av dagen annet enn morgengull i øyet og lange logger på IRC. Mest av alt falt alt på plass da jeg kunne leve av å skrive.
Få brukt noe av det man har i kofferten. Var det fordi jeg fikk høre at jeg var flink? Ble jeg en flinkis? Jeg lurer på det.
To uker igjen av dette, og jeg ser til min store forbauselse at små saftbobler kommer opp langs det blanke glasset. Gammel hikke. Jeg tenker litt sånn "Virkelig? Dette? I 2012?", så må jeg bare kikke på det og konstatere at det er godt å ha ei ramme. Det er godt
å ha vegger og tak. Å ha sin plass. Det er akkurat det det å vokse opp handler om. Det er det jeg skal jobbe med!