(no subject)
Jeg har alltid hatt sterke formeninger om tidsklemma. Om det moderne livet osv. Jeg har alltid hatt det på avstand, gjort som jeg selv vil og følt meg fri, og kanskje humret litt over perfeksjonister og strebere som løper rundt og skal rekke alt, gjøre alle til lags, og på død og liv holde orden i bestikkskuffen. Men nå er jeg en av dem. Fra klokken seks om mårran til klokka seks neste mårra. Full jobb, fullt hus og full rulle. Pendle, fikse, ordne, jobbe, trene, spise sunt, holde styr på ungen, syk samboer, husk regndressen og herregud han hadde jo ikke rett fleecedress i barnehagen og støvlene er for små. Bilen streiker. Har du ikke tatt ut av oppvaskmaskinen? Vent litt telefonen ringer og haloi ungen plages med tanna og heii klokka er mye, vi må lage middag. Kan du ikke ta oppdraget i kveld? Vi MÅ og hun andre har sluttet og så det står på deg.. Mhm. Ok. Ikke vær så lenge. Og huset må vaskes. Ring ring. Du må komme, ungen skriker. Ikke dette huset, det ANDRE huset som vi flyttet ut av. Ha, ha du har en flekk på genseren. Må vaske håret igjen for ikke å se ut som uteligger.
Joda, nå har jeg drukket en white russian og surfet nettet etter Spice Girls-tskjorter. Det finnes veldig lite av sorten, men jeg er tilbøyelig til å ta til takke med en Justin Bieber-tskjorte istedet.
Jeg skal skrive mer. Det er det jeg pleier å gjøre når jeg føler meg sånn. Ikke at jeg noen gank kan huske å ha følt meg sånn...
Joda, nå har jeg drukket en white russian og surfet nettet etter Spice Girls-tskjorter. Det finnes veldig lite av sorten, men jeg er tilbøyelig til å ta til takke med en Justin Bieber-tskjorte istedet.
Jeg skal skrive mer. Det er det jeg pleier å gjøre når jeg føler meg sånn. Ikke at jeg noen gank kan huske å ha følt meg sånn...