SPC # 3 September
Sammen med noen ~ With someone.
Lillegutten min, du er ikke så liten lenger og jeg må bare innse at tida da jeg hadde full kontroll for lengst er over. Det er slik det skal være og jeg vet at jeg må gi helt slipp før eller senere.
Å oppdra tre gutter har bydd på mange utfordringer og enda flere gleder. Jeg har vært usikker, sliten og redd, og er det mange ganger fortsatt. Vi har undret oss, ledd og lekt, og heldigvis har vi det fremdeles slik.
Ettersom du vokser opp forandrer livet mitt seg langsomt. Nesten umerkelig fra dag til dag, men når jeg ser meg tilbake blir forandringene synlige. Det har ikke vært lett å løsne grepet om brødrene din heller, men med deg er det enda vanskeligere. Etter deg kommer det ingen som fanger oppmerksomheten min. Du er minstegutten min for alltid. Jeg lover deg å slippe taket når tida er inne. Det er den heldigvis ikke riktig enda. Jeg må få holde deg fast ei lita stund til…
My baby boy, you are not so little anymore and I have to realize that it was a long time since I had full control. This is how it should be and I know I will have to let go eventually.
Raising three boys has been both challenging and joyous. I have been insecure, tired and frightened, and still am sometimes. We have wondered, laughed and played, and fortunately still do.
As you grow up, my life slowly changes. Almost not noticeable on a day to day basis, but when I look back the changes become visible. It was not easy to loosen the ties to your brothers either, but with you it is even harder. There is no-one coming after you to capture my attention. You are my baby boy forever.
I promise to let go of you when the time is ripe. It’s not just yet. I have to keep you tight a little bit longer…