Over et halvt år senere...
I dag har jeg gjort noe jeg ikke var forberedt på skulle være så vanskelig og påvirke meg så mye: Jeg åpnet posen med klærne som var istykkerklippet på sykehuset etter bilulykken i sommer. Jeg har ikke sett i posen siden vi ble utskrevet, men nå som jeg er i ferd med å gå gjennom og evt. kaste ting mens jeg pakker, var jeg nødt til å gjøre det. Om jeg egentlig var klar for det er jeg ikke så sikker på. Jeg ble helt skjelven. Jeg hadde ikke trodd det skulle gjøre så vondt å se klærne. Å kaste dem gikk greit, det å se klærne, holde i dem... Det var sterkt. Bilder fra da jeg lå på båra kom tilbake. Turen i sykebilen, menneskene som svirret rundt meg på sykehuset. Det var sterkt.