India XIV - Verdsatt
Har du noen gang bodd sammen med mennesker som snakke et helt annet språk?
Vel, det har jeg.
Forrige uke tilbrakte jeg nemlig fire i en liten landsby i Hoskote utenfor Bangalore.
Det var en 12 år gammel jente der som kunne litt engelsk og jeg kan noen ord på kannada,
men det blir ikke all verdens kommunikasjon ut av det.
Jeg bodde hos Nila og Ramu som har to barn; Rahul (7 år) og Rangita (4 år). Foreldrene til Ramu bor også i huset deres som består av et kjøkken, et stort altmuligrom og et oppbevaringsrom hvor jeg fikk sove, høyst sannsynlig noen andres soverom.
Men jeg var minst like mye på besøk hos den koselige, gamle, betelbladtyggende Ratnama og den søte Soma med verdens heftigste overbitt og snilleste smil. Somas to døtre Archena (10 år) og Manesa (8 år) fulgte etter meg konstant, selv på do (som hovedsaklig var noen busker). Jeg var med på klesvask, matlaging, gressamling, self help group møter (hvor kvinnene legger av litt penger hver uke, vanligvis 10 rupis = 1,5 kroner, for å kunne ta opp lån), "opphenging" av bønneplanter og en del andre ting.
Jeg smakte på ragiball som ser ut som elefantbæsj og smaker korn og mye annen veldig god mat. Det var ikke for sterkt selv om CSA-folka var overbevist om det og sendte oss mat med moped tre ganger om dagen. Jeg fikk masse kokosolje i håret for de mener nemlig at hår skal være glinsende og stramt dratt bakover. Ikke så veldig lekkert spør du meg, men jeg lot dem holde på, det var på en måte litt koselig å bli børstet flere ganger om dagen. Gav meg en følelse av trygghet og nostalgi å ha sterke, faste mammahender i håret. Dessuten fikk jeg masse blomster i håret og bindi som nordmenn kaller for kastemerke.
Disse menneskene, som ikke vet noen ting om hvor jeg kommer fra eller kan spørre meg om alle de tingene man spør om for å bli kjent, fikk meg til å føle en herlig følelse av å bli satt pris på. Jeg følte meg verdsatt og som et fullverdig familiemedlem og jeg hadde det så bra! Det var forferdelig å dra siden det er omtrent umulig å holde kontakt med dem. Soma begynte å gråte da jeg satte meg i bilen og da rant det over for meg også. Var emosjonell i minst to dager etterpå.
De dagene gav meg så mye, fikk tenkt masse og reflektert over det livet de lever. Nila er bare fem år eldre enn meg, da hun var like gammel som meg hadde hun vært gift i to år og hadde allerede et barn. Nå er hun er sterk, tøff husmor som jobber hardt fra morgen til kveld akkurat som resten av kvinnene i landsbyen og i andre landsbyer og i andre stater og andre land. Tenk at det finnes så mange av disse hardbarka, tøffe kvinneskikkelsene som bærer en hel familie på sine skuldre. Vi ser dem så godt som aldri, mange kan ikke engang lese og skrive, men de er der og det er mange av dem.
Mange av oss ser ned på dem, disse såkalte bøndene som er uutdannede og lever primitimt.
Men de lever av jorda og gir oss andre mat på bordet. Har du tenkt på det? At du er avhengig av at disse menneskene lever på denne måten for at du skal få spise det du vil?
Vi tenker sjelden over hvordan det hadde vært å jobbe ute i stekende sol hver dag og se all maten sin vokse fram mellom hendene på seg. I vår verden er det noe ganske annet som er status og som blir sett opp til. Hva er egentlig status, hva er egentlig imponerende og hva skal til for å være lykkelig?
Vel, det har jeg.
Forrige uke tilbrakte jeg nemlig fire i en liten landsby i Hoskote utenfor Bangalore.
Det var en 12 år gammel jente der som kunne litt engelsk og jeg kan noen ord på kannada,
men det blir ikke all verdens kommunikasjon ut av det.
Jeg bodde hos Nila og Ramu som har to barn; Rahul (7 år) og Rangita (4 år). Foreldrene til Ramu bor også i huset deres som består av et kjøkken, et stort altmuligrom og et oppbevaringsrom hvor jeg fikk sove, høyst sannsynlig noen andres soverom.
Men jeg var minst like mye på besøk hos den koselige, gamle, betelbladtyggende Ratnama og den søte Soma med verdens heftigste overbitt og snilleste smil. Somas to døtre Archena (10 år) og Manesa (8 år) fulgte etter meg konstant, selv på do (som hovedsaklig var noen busker). Jeg var med på klesvask, matlaging, gressamling, self help group møter (hvor kvinnene legger av litt penger hver uke, vanligvis 10 rupis = 1,5 kroner, for å kunne ta opp lån), "opphenging" av bønneplanter og en del andre ting.
Jeg smakte på ragiball som ser ut som elefantbæsj og smaker korn og mye annen veldig god mat. Det var ikke for sterkt selv om CSA-folka var overbevist om det og sendte oss mat med moped tre ganger om dagen. Jeg fikk masse kokosolje i håret for de mener nemlig at hår skal være glinsende og stramt dratt bakover. Ikke så veldig lekkert spør du meg, men jeg lot dem holde på, det var på en måte litt koselig å bli børstet flere ganger om dagen. Gav meg en følelse av trygghet og nostalgi å ha sterke, faste mammahender i håret. Dessuten fikk jeg masse blomster i håret og bindi som nordmenn kaller for kastemerke.
Disse menneskene, som ikke vet noen ting om hvor jeg kommer fra eller kan spørre meg om alle de tingene man spør om for å bli kjent, fikk meg til å føle en herlig følelse av å bli satt pris på. Jeg følte meg verdsatt og som et fullverdig familiemedlem og jeg hadde det så bra! Det var forferdelig å dra siden det er omtrent umulig å holde kontakt med dem. Soma begynte å gråte da jeg satte meg i bilen og da rant det over for meg også. Var emosjonell i minst to dager etterpå.
De dagene gav meg så mye, fikk tenkt masse og reflektert over det livet de lever. Nila er bare fem år eldre enn meg, da hun var like gammel som meg hadde hun vært gift i to år og hadde allerede et barn. Nå er hun er sterk, tøff husmor som jobber hardt fra morgen til kveld akkurat som resten av kvinnene i landsbyen og i andre landsbyer og i andre stater og andre land. Tenk at det finnes så mange av disse hardbarka, tøffe kvinneskikkelsene som bærer en hel familie på sine skuldre. Vi ser dem så godt som aldri, mange kan ikke engang lese og skrive, men de er der og det er mange av dem.
Mange av oss ser ned på dem, disse såkalte bøndene som er uutdannede og lever primitimt.
Men de lever av jorda og gir oss andre mat på bordet. Har du tenkt på det? At du er avhengig av at disse menneskene lever på denne måten for at du skal få spise det du vil?
Vi tenker sjelden over hvordan det hadde vært å jobbe ute i stekende sol hver dag og se all maten sin vokse fram mellom hendene på seg. I vår verden er det noe ganske annet som er status og som blir sett opp til. Hva er egentlig status, hva er egentlig imponerende og hva skal til for å være lykkelig?