Kaptein Sabeltann- Ta den hemmelighet og la den vandre: kapittel 7
Tittel: Ta Den Hemmelighet og la Den Vandre
Kapittel 7/?: Fyllesjuk forhørsmetode
Fandom: Kaptein Sabeltann
Ship: Pelle/Pysa
Plott: Pinky prøver og finne Benjamin slik at han kan spørre han ut, Langemann vil ikke blande seg inn i denne situasjonen før han føler det er nødvendig, og Benjamin synes ikke det er noe særlig med et forhør dagen derpå.
Benjamin var ikke å finne på vertshuset sammen med de andre, og Pinky kom til å tenke på hva slags forfatning han hadde vært i da han så han. Mest sannsynlig lå han et sted for å sove seg gjennom det verste av fyllesyken. Da gjenstod det bare å finne ut hvor han hadde bestemt seg for å legge seg ned. Mannen kunne jo sovne stående hvis han måtte.
~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~ ~.~~.~.
Pinky kolliderte nærmest med Langemann, som etter tegnene å dømme kom fra Sabeltanns borg. Han hadde også ganske så tydelig slurvet litt med påkledningen, han hadde blant annet klart og prestere og ta på seg skjorta på vrangen. Pinky hevet et øynebryn, men sa ingenting, bare lot Langemann gripe han i skuldrene for å hindre dem begge i å ramle ovrende. «Hva er det som haster sånn?» spurte Langemann lettere forvirret, tankene hans tydelig kretsende omkring helt andre ting. «Vet du hvor Benjamin er?» Spurte Pinky, i et fåfengt håp om at Langemann hadde sett han. Langemann trakk på skuldrene «Kan dessverre ikke hjelpe deg der Pinky» Sa han unnskyldende «Har ikke sett han siden han forsvant inn hos Ophelia i går kveld» Langemann kikket han opp og ned. «Hva er det du har satt i gang nå» Spurte han mistenksomt. Pinky dukket under Langemanns utstrakte arm og fortsatte videre «Ingen ting» Sa han, kjente hvordan blikket til Langemann boret seg inn i bakhodet hans før han rundet hjørnet.
Langemann fulgte Pinky med blikket helt til han forsvant rundt husveggen. Før han la armene i kors og lente seg mot den kjølige muren, skjøv fingrene åndsfraværene over merkene like under kragen. Det var ikke mye som kunne stoppe Pinky når han først hadde satt seg et mål. Han hadde ingen grunn til å hindre han, men allikevel kunne han ikke riste av seg en vag fornemmelse av uro. Han ville som vanlig holde et øye med situasjonen, men ikke blande seg inn med mindre det hendte noe som krevde hans, og dermed også Sabeltanns, oppmerksomhet.
~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~ ~.~~.~.
Etter og ha saumfart havna og de nærliggende smugene kom Pinky på at det kunne jo hende Rosa hadde sluppet han inn igjen. Han skremte opp et par måker og forvirret Skalket i det kan brått snudde på hælen og småløp opp gjennom gatene.
~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~ ~.~~.~.
Benjamin åpnet et øye for å hilse på inntrengeren som snek seg inn som en skygge foran sola. Her oppe i et hjørne på taket av Villa Rosa var det ikke ofte folk kom for å hente han. «Noe som står på?» fikk han harket frem, stadig med halsen full av sand. Skikkelsen foran han beveget på seg, fløt sammen og dannet til slutt formen av Pinky. Med den ene hånda på korden i beltet og hode så vidt på skakke studerte han Benjamin som et interessant eksemplar av arten. «Står det til liv?» Spurte han, litt for høyt for Benjamin sin smak. «Joa» snøftet han. «Det humper og går som du kan se» Pinky lente seg mot veggen, rigget seg tydelig til for en lengre samtale, forhåpentligvis en som Benjamin bare behøvde å delta i med enstavelsesord.
«Hva var det du og Pelle begynte og slåss om på sist tokt?» spurte Pinky sakte, og noe bakerst i Benjamins hukommelse minnet han på hva han hadde lovet. Han klødde seg i hodet og trakk på skuldrene, tenkte så det knaket. «Njaa, neimen om jeg kan huske hva det var» sa han stillfredelig. «Men vi har skværet opp nå så det e'kke noen grunn til bekymring». Pinky la armene i kors. «Det var nå ikke det jeg lurte på» utdypet han, en fornemmelse av at Benjamin ikke snakket sant. «Jeg er bare nysgjerrig på hva som ble sagt»
Benjamin fikk karret seg opp i noe som minnet litt mer om en oppreist stilling, lente seg tungt mot veggen. «Er det så viktig da?» spurte han, håpet at Pinky snart kunne få noe annet å tenke på. Ville ikke bli helt lett for han å spille uforstående hvis Pinky fortsatte forhøret, guttungen var ikke dum av seg, flink til å merke seg om folk snakket sant eller ikke var han også. «Nei» sa Pinky ærlig «Viktig er det vel egentlig ikke, men jeg skulle gjerne ha vist hva som skjedde». Benjamin flirte. «Vell det som skjedde var jo at Pelle dro til meg ganske så grundig, anbefaler ikke den opplevelsen, han slår ganske så hard skal jeg si deg» Pinky sukket, det sto klart som dagen for han at Benjamin var unnvikende med vilje. «Så jo at du hadde blod dryppende fra både her og der» sa han med et lite flir «Men jeg kan ikke helt tro at han dro til deg uten en god grunn» Benjamin gliste. «Ikke det?» undret han. «Vet ikke om du har oppdaget det enda, men Pelle er den mest aggressive av tvillingene, er ikke vanskelig og overtale han til å dra til noen» Pinky trommet med fingrene mot den blasse murveggen, vurderte videre taktikk. «Nei det er ikke vanskelig, så hvordan var det du overtalte han?» Benjamin trakk på skuldrene «Ved å si ting jeg ikke burde si» Pinky la hodet bakover. «Om mora hans?» Den lettere forvirringen som la seg over Benjamin sitt blikk var lett å se, før han blunket den vekk. «Ja, stemmer» mumlet han. Pinky smilte så smått, han hadde han nå.
«Sa ikke Pelle noe sånn som 'fordi han spurte om mora mi' før Kaptein Sabeltann avbrøt han?» Benjamin satt seg ned igjen, denne samtalen ble for slitsom stående. «Det var vel noe sånt han sa» Hint av febrilsk tenking i den rustne stemmen hans. Pinky satte seg på huk foran han. «Hva er det du lurte på om Malena?» Benjamin møtte øynene hans så lenge det lot seg gjøre, før han slo blikket til siden. Det eneste han kunne komme på, spørsmål om prostitusjon så klart, ville fanges opp som en åpenbar løgn. Pinky trakk på skuldrene og reiste seg opp. «Pysa vet sikkert» sa han, gjorde seg klar til å gå. «Tror ikke det, lovet at jeg ikke skulle si at jeg vet» mumlet Benjamin matt, øynene nok en gang lukket. Pinky stoppet opp og snudde seg mot Benjamin igjen. «Du lovet at du ikke skulle si at du vet hva da?» Benjamin slo øynene opp, gikk raskt igjennom det siste han sa uten og tenke, en følelse ikke helt ulik panikk raskt stigende. «Nei, nei det var ikke noe viktig» mumlet han spakt. Pokker det her ville ikke bli lett og ro seg vekk fra!
Pinky skrittet videre mot trappa, og Benjamin fikk karret seg på bena i en faderlig fart. «hei, hvor har du tenkt deg hen nå?» Spurte han lettere febrilsk. «For å spørre Pelle hva det var du lovet å ikke si noe om» Sa Pinky som om det var fullstendig logisk og åpnebart, og overhodet ikke en handling som bare ville lede til videre ubehageligheter for Benjamin selv så vell som for tvillingene. Benjamin flirte og ristet på hodet. «Tror ikke det er noen god ide Pinky» Han la hånda på Pinky sin skulder, blikket og stemmen hans plutselig litt mer alvorlig enn hva Pinky hadde forventet. «Bare legg alt dette fra deg» sukket han, et bittert smil om munnen «Det er ikke noe du behøver å grave i» Blikket som Benjamin ga han var stødig, fylt av en slags overbevisning som Pinky ikke var vant til fra den ellers så likeglade sjørøveren, og han nikket forsiktig. I et halv sekund lot han seg overtale, høre fornuften i det Benjamin sa, før alle muskler spente seg i frustrasjon. Han var ikke noen unge som måtte passe sine egne saker! Og det var jo helt tydelig at dette var noe veldig viktig.
Benjamin gransket han inngående «Hva har du tenkt å gjøre nå da?» spurte han lavt. Pinky møtte blikket hans, forholdt seg så nøytral som mulig. «Vet ikke helt» Sa han som sant var. Tydeligvis kom han ikke noen vei med å forhøre seg rundt, og legge hendelsen fra seg var ikke aktuelt. Nå som han hadde klare tegn på at det var noe utenfor normalen som var på ferde så var det så godt som umulig for han og ikke pirke på kantene av dette halvåpne såret. Hvor vondt det enn gjorde. Han kikket i bakken, unngikk blikket til Benjamin som kjente nesten fremmed. «Jeg skal ikke spørre Pelle og Pysa, lover» sa han, men en ubehagelig følelse av å være 10 år igjen. Den påfølgende tanken av 'det var en løgn' var også like irriterende velkjent. Og Benjamin så ut som han trodde han like mye nå som han gjorde da. «Er best slik vet du» sa Benjamin og klappet han kameratslig på skulderen «Hvordan tror du verden hadde kunne fungere hvis vi alle skulle være åpne og ærlige om alt?» Et lite smil brøt frem på Pinkys lepper. «Hadde fungert litt dårlig for oss tror jeg» Benjamin la armen om skulderen hans og styrte han i retning trappene ned. «Nettopp!»
Pinky lot seg villig lede. Tankene stadig kvernende om hvordan dette skulle løses.
Kapittel 7/?: Fyllesjuk forhørsmetode
Fandom: Kaptein Sabeltann
Ship: Pelle/Pysa
Plott: Pinky prøver og finne Benjamin slik at han kan spørre han ut, Langemann vil ikke blande seg inn i denne situasjonen før han føler det er nødvendig, og Benjamin synes ikke det er noe særlig med et forhør dagen derpå.
Benjamin var ikke å finne på vertshuset sammen med de andre, og Pinky kom til å tenke på hva slags forfatning han hadde vært i da han så han. Mest sannsynlig lå han et sted for å sove seg gjennom det verste av fyllesyken. Da gjenstod det bare å finne ut hvor han hadde bestemt seg for å legge seg ned. Mannen kunne jo sovne stående hvis han måtte.
~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~ ~.~~.~.
Pinky kolliderte nærmest med Langemann, som etter tegnene å dømme kom fra Sabeltanns borg. Han hadde også ganske så tydelig slurvet litt med påkledningen, han hadde blant annet klart og prestere og ta på seg skjorta på vrangen. Pinky hevet et øynebryn, men sa ingenting, bare lot Langemann gripe han i skuldrene for å hindre dem begge i å ramle ovrende. «Hva er det som haster sånn?» spurte Langemann lettere forvirret, tankene hans tydelig kretsende omkring helt andre ting. «Vet du hvor Benjamin er?» Spurte Pinky, i et fåfengt håp om at Langemann hadde sett han. Langemann trakk på skuldrene «Kan dessverre ikke hjelpe deg der Pinky» Sa han unnskyldende «Har ikke sett han siden han forsvant inn hos Ophelia i går kveld» Langemann kikket han opp og ned. «Hva er det du har satt i gang nå» Spurte han mistenksomt. Pinky dukket under Langemanns utstrakte arm og fortsatte videre «Ingen ting» Sa han, kjente hvordan blikket til Langemann boret seg inn i bakhodet hans før han rundet hjørnet.
Langemann fulgte Pinky med blikket helt til han forsvant rundt husveggen. Før han la armene i kors og lente seg mot den kjølige muren, skjøv fingrene åndsfraværene over merkene like under kragen. Det var ikke mye som kunne stoppe Pinky når han først hadde satt seg et mål. Han hadde ingen grunn til å hindre han, men allikevel kunne han ikke riste av seg en vag fornemmelse av uro. Han ville som vanlig holde et øye med situasjonen, men ikke blande seg inn med mindre det hendte noe som krevde hans, og dermed også Sabeltanns, oppmerksomhet.
~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~ ~.~~.~.
Etter og ha saumfart havna og de nærliggende smugene kom Pinky på at det kunne jo hende Rosa hadde sluppet han inn igjen. Han skremte opp et par måker og forvirret Skalket i det kan brått snudde på hælen og småløp opp gjennom gatene.
~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~ ~.~~.~.
Benjamin åpnet et øye for å hilse på inntrengeren som snek seg inn som en skygge foran sola. Her oppe i et hjørne på taket av Villa Rosa var det ikke ofte folk kom for å hente han. «Noe som står på?» fikk han harket frem, stadig med halsen full av sand. Skikkelsen foran han beveget på seg, fløt sammen og dannet til slutt formen av Pinky. Med den ene hånda på korden i beltet og hode så vidt på skakke studerte han Benjamin som et interessant eksemplar av arten. «Står det til liv?» Spurte han, litt for høyt for Benjamin sin smak. «Joa» snøftet han. «Det humper og går som du kan se» Pinky lente seg mot veggen, rigget seg tydelig til for en lengre samtale, forhåpentligvis en som Benjamin bare behøvde å delta i med enstavelsesord.
«Hva var det du og Pelle begynte og slåss om på sist tokt?» spurte Pinky sakte, og noe bakerst i Benjamins hukommelse minnet han på hva han hadde lovet. Han klødde seg i hodet og trakk på skuldrene, tenkte så det knaket. «Njaa, neimen om jeg kan huske hva det var» sa han stillfredelig. «Men vi har skværet opp nå så det e'kke noen grunn til bekymring». Pinky la armene i kors. «Det var nå ikke det jeg lurte på» utdypet han, en fornemmelse av at Benjamin ikke snakket sant. «Jeg er bare nysgjerrig på hva som ble sagt»
Benjamin fikk karret seg opp i noe som minnet litt mer om en oppreist stilling, lente seg tungt mot veggen. «Er det så viktig da?» spurte han, håpet at Pinky snart kunne få noe annet å tenke på. Ville ikke bli helt lett for han å spille uforstående hvis Pinky fortsatte forhøret, guttungen var ikke dum av seg, flink til å merke seg om folk snakket sant eller ikke var han også. «Nei» sa Pinky ærlig «Viktig er det vel egentlig ikke, men jeg skulle gjerne ha vist hva som skjedde». Benjamin flirte. «Vell det som skjedde var jo at Pelle dro til meg ganske så grundig, anbefaler ikke den opplevelsen, han slår ganske så hard skal jeg si deg» Pinky sukket, det sto klart som dagen for han at Benjamin var unnvikende med vilje. «Så jo at du hadde blod dryppende fra både her og der» sa han med et lite flir «Men jeg kan ikke helt tro at han dro til deg uten en god grunn» Benjamin gliste. «Ikke det?» undret han. «Vet ikke om du har oppdaget det enda, men Pelle er den mest aggressive av tvillingene, er ikke vanskelig og overtale han til å dra til noen» Pinky trommet med fingrene mot den blasse murveggen, vurderte videre taktikk. «Nei det er ikke vanskelig, så hvordan var det du overtalte han?» Benjamin trakk på skuldrene «Ved å si ting jeg ikke burde si» Pinky la hodet bakover. «Om mora hans?» Den lettere forvirringen som la seg over Benjamin sitt blikk var lett å se, før han blunket den vekk. «Ja, stemmer» mumlet han. Pinky smilte så smått, han hadde han nå.
«Sa ikke Pelle noe sånn som 'fordi han spurte om mora mi' før Kaptein Sabeltann avbrøt han?» Benjamin satt seg ned igjen, denne samtalen ble for slitsom stående. «Det var vel noe sånt han sa» Hint av febrilsk tenking i den rustne stemmen hans. Pinky satte seg på huk foran han. «Hva er det du lurte på om Malena?» Benjamin møtte øynene hans så lenge det lot seg gjøre, før han slo blikket til siden. Det eneste han kunne komme på, spørsmål om prostitusjon så klart, ville fanges opp som en åpenbar løgn. Pinky trakk på skuldrene og reiste seg opp. «Pysa vet sikkert» sa han, gjorde seg klar til å gå. «Tror ikke det, lovet at jeg ikke skulle si at jeg vet» mumlet Benjamin matt, øynene nok en gang lukket. Pinky stoppet opp og snudde seg mot Benjamin igjen. «Du lovet at du ikke skulle si at du vet hva da?» Benjamin slo øynene opp, gikk raskt igjennom det siste han sa uten og tenke, en følelse ikke helt ulik panikk raskt stigende. «Nei, nei det var ikke noe viktig» mumlet han spakt. Pokker det her ville ikke bli lett og ro seg vekk fra!
Pinky skrittet videre mot trappa, og Benjamin fikk karret seg på bena i en faderlig fart. «hei, hvor har du tenkt deg hen nå?» Spurte han lettere febrilsk. «For å spørre Pelle hva det var du lovet å ikke si noe om» Sa Pinky som om det var fullstendig logisk og åpnebart, og overhodet ikke en handling som bare ville lede til videre ubehageligheter for Benjamin selv så vell som for tvillingene. Benjamin flirte og ristet på hodet. «Tror ikke det er noen god ide Pinky» Han la hånda på Pinky sin skulder, blikket og stemmen hans plutselig litt mer alvorlig enn hva Pinky hadde forventet. «Bare legg alt dette fra deg» sukket han, et bittert smil om munnen «Det er ikke noe du behøver å grave i» Blikket som Benjamin ga han var stødig, fylt av en slags overbevisning som Pinky ikke var vant til fra den ellers så likeglade sjørøveren, og han nikket forsiktig. I et halv sekund lot han seg overtale, høre fornuften i det Benjamin sa, før alle muskler spente seg i frustrasjon. Han var ikke noen unge som måtte passe sine egne saker! Og det var jo helt tydelig at dette var noe veldig viktig.
Benjamin gransket han inngående «Hva har du tenkt å gjøre nå da?» spurte han lavt. Pinky møtte blikket hans, forholdt seg så nøytral som mulig. «Vet ikke helt» Sa han som sant var. Tydeligvis kom han ikke noen vei med å forhøre seg rundt, og legge hendelsen fra seg var ikke aktuelt. Nå som han hadde klare tegn på at det var noe utenfor normalen som var på ferde så var det så godt som umulig for han og ikke pirke på kantene av dette halvåpne såret. Hvor vondt det enn gjorde. Han kikket i bakken, unngikk blikket til Benjamin som kjente nesten fremmed. «Jeg skal ikke spørre Pelle og Pysa, lover» sa han, men en ubehagelig følelse av å være 10 år igjen. Den påfølgende tanken av 'det var en løgn' var også like irriterende velkjent. Og Benjamin så ut som han trodde han like mye nå som han gjorde da. «Er best slik vet du» sa Benjamin og klappet han kameratslig på skulderen «Hvordan tror du verden hadde kunne fungere hvis vi alle skulle være åpne og ærlige om alt?» Et lite smil brøt frem på Pinkys lepper. «Hadde fungert litt dårlig for oss tror jeg» Benjamin la armen om skulderen hans og styrte han i retning trappene ned. «Nettopp!»
Pinky lot seg villig lede. Tankene stadig kvernende om hvordan dette skulle løses.