Kaptein Sabeltann- Ta den hemmelighet og la den vandre: kapittel 3
Tittel: Ta Den Hemmelighet og la Den Vandre
Kapittel 3/?: Tanker du ikke vil tenke
Fandom: Kaptein Sabeltann
Ship: Pelle/Pysa
Plott: Pelle prøver og oppføre seg normalt etter krangelen med Benjamin. Han lykkes ikke helt.
Det er ikke så mange steder å gjemme seg på et skip, og alle som seiler med Det Sorte Dame kjenner til hennes stille og bortgjemte kroker. Det er derfor det aldri tar lang tid å finne Benjamin når han prøver å snike seg til både en formiddagslur og en ettermiddagslur, eller gå ned å hale frem Pinky når han er i det temperamentsfulle hjørnet. Det er på slike dager Sabeltann ser ut til å tenke at han er en klasseforstander snarere enn en sjørøverkaptein. Mannskapet kan sitt fag, men de har en lei tendens til å te seg som uoppdragne unger hvis det er dårlig stemning ombord.
For øyeblikket er det god stemning i båten. De er på tokt, de har byttet i siktet, og de har været på sin side. Men Pysa klarer ikke helt å føle seg tilfreds med situasjonen slik den er nå. Han begynner, til tross for forvirringen og den snikende bekymringen, å bli imponert over hvordan Pelle har klart å unngå han i nesten to dager. Han har knapt sagt så mye som et par snaue setninger til Pysa, bruker ikke flere ord enn det han må for å få samarbeidet om oppgavene til å fungere. Resten av mannskapet har merket seg det for lenge siden. Til tross for den evige små-kjeklingen så henger tvillingene i sida på hverandre støtt. De utøver alle jobber så godt som synkront, og har tilogmed en utrolig overraskende talent når det til å ta i mot det den andre kaster til han. Som regel uten å tenke på å si i fra at han hadde planer om å slenge en kniv eller lignende i tvillingbrorens retning. Akkurat den lille vanen gir mange av mannskapet lettere panikk og tendenser til hjerteinfarkt selv etter alle årene ombord. Tvillingen er kjent for evig småkrangling, men det er fryktelig sjeldent de faktisk er ordentlig forbanna på hverandre.
Det ble Pinky som endte opp med å spørre Pysa om hva det var som hadde skjedd, men Pysa kunne bare trekke på skuldrene å si som sant var at han ikke ante hvorfor Pelle oppførte seg som han gjorde. Da Pinky så freidig han kunne spurte Pelle om hvorfor han var så muggen og ordknapp ovenfor Pysa ble han bare avspist med et iltert blikk og en beskjed om å se til å passe sine egne saker. Så han forsto kjapt at han ikke ville få historien ut av han.
Og til bunns i saken det ville han.
«Men jeg skjønner det bare ikke!» gnålte Pinky til Langemann for tyvende gang. Langemann sukket tungt. Så langt hadde ikke oppførselen til tvillingene, eller snarere oppførselen til Pelle, ført til noen problemer, så han hadde ikke sett noen grunn til å gripe inn. «Nei, det er vel ikke meningen vi skal skjønne det tror jeg» Sa Langemann tankefullt. «Men det er ikke normalt!» insisterte Pinky i en tone som nesten fikk Langemann til å glemme at guttungen faktisk var sytten år gammel og ikke syv. Han la hånda opp under hatten og trakk i det falmede tørklet, ga et raskt blikk mot hvor Pelle og Pysa stille jobbet med å sikre seilet, før han sveipet blikket over Benjamin. «Så lenge det ikke skaper problemer så vil jeg si det ikke er vår sak» Sa Langemann rolig, håpet å kunne stoppe Pinky før han gravde for mye i andres affærer. «Men det skaper jo altfor mye hodebry» insisterte Pinky i svevende toner, i et forsøk på å få Langemann til å komme med alt han viste om situasjonen, for han kunne tydelig se at det var noe som Langemann ikke så ut til å ville komme ut med. «Hele mannskapet går rundt å lurer på det» Langemann bare ristet på hodet. «Vel det gir dem noe å fundere over i stille stunder» sa han enkelt. Han kastet et blikk mot Benjamin igjen, vurderte å spørre han om hvilke ord som egentlig hadde blitt utvekslet mellom han og Pelle, både for å gjøre et forsøk på å ordne opp i situasjonen og for å tilfredsstile sin egen irriterende og raskt voksende nysgjerrighet. Men det var ikke noe Pinky trengte å vite.
~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.
«Hva er det for no?» spurte Pysa dempet da han la hånda på Pelle sin skulder. Pelle nærmest krympet seg under berøringen, trakk seg unna så raskt han kunne uten å virke for avvisende. Men selv det miste hint var mer enn nok for tvillingbroren til å skjønne at noe var utenfor normalen. «Det e'kke no» sa Pelle, i en så hengslet og uinteressert tone han kunne klare og presentere under press. Pysa dro seg nervøst i skjorteermene, prøvde å forholde seg rolig ovenfor Pelles uforklarlige oppførsel, berolige Pelle så vel som seg selv. «Det er det som Benjamin sa som fortsatt plager deg, ikke sant?» Spurte han. Pelle svelget og vek med blikket, for Pysa føltes det nesten som Pelle hadde overtatt hans rolle når han oppførte seg slik. «Og hva om det er det?» Sa Pelle surt, i en tone lit mer lik seg selv. «Jeg behøver ikke å melde fra til deg om alt jeg tenker gjør jeg?» Pysa bet seg i underleppa og prøvde å fange blikket til Pelle, men Pelle var fast bestemt på å være på flukt. «Nei, du må'kke det» Sa Pysa svakt. «Jeg tenkte bare jeg skulle si at samma hva Benjamin sa om mamma så e'kke det no å bry seg om, du veit hvordan han kan være» Pelle smile svakt, nesten litt trist. «Jeg veit det» sukket han.
Han ga Pysa en lett klapp på skuldra, før han snudde seg og lot han bli stående igjen med bekymringene sine, og en gnagende følelse av at Pelle ikke hadde vært helt ærlig med han.
~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.
Pelle ble liggende å stirre i taket i takt med at feiringen ombord av et vellykket tokt førte båten inn i natta. Han orket ikke, turte ikke, å drikke og more seg med de andre i kveld. For hva om, hva om han kom til å legge armen om skuldra til Pysa? Hva om han strøk han litt for kjærlig nedover armen? Og Benjamin ville sikkert flire, hevet kruset sitt mot han og si noe upassende om oppførselen deres, for han kunne aldri, aldri tenke før han åpnet munnen. Og hva da ville skje da?
Pelle var ikke den som bekymret seg for konsekvenser, det overlot han til Pysa. Men han hadde hodet fult av ubehagelige fantasier om hvordan de andre ville reagere sett at de fikk vite om forholdet. Alt fra hvordan mamma ville reagere til hvordan Kaptein Sabeltann ville håndtere informasjonen. Ikke noe av det med spesielt lystig slutt. Det siste han ønsket var å få mamma til å gråte (for det ville hun gjøre hvis hun viste). Han var heller ikke interessert i Sabeltanns kalde og dømmende blikk.
Han beveget forsiktig på den bandasjerte armen. Kuttet var ikke for dypt, men det hadde gjort vondt, selv nå flere timer etter kunne han kjenne en svakt dunkende smerte. Pysa hadde raskt, og med mange års erfaring i lignede situasjoner, tatt seg av skaden. En triade av klager om hvordan Pelle burde se til å se seg for, og ikke bare kaste seg inn i den første å beste slåsskampen han kom over. Pelle, i vant stil, hadde bare himlet med øynene. Hele situasjonen hadde vært så irriterende normal, helt til Pysa hadde gjort seg ferdig med arbeidet og avsluttet med å lett stryke fingrene over innsiden av Pelles håndledd, og Pelle hadde rykket til som om nok en kniv hadde kuttet i han.
Pysa hadde sett både såra og forvirra ut, og Pelle hadde snudd ryggen til så fort som mulig. Hvorfor kunne han ikke bare oppføre seg normalt? Poenget var jo å ikke bekymre tvillingbroren, late som alt var ved det vante, og nå var han godt på vei med å rote det til på egen hånd. Han pustet ut sakte.
Han var bare pent nødt til å ta seg sammen.
Men hvis han gjorde det så ville han skarpt bli minnet på at det som var normalt mellom dem slett ikke ble sett på som normalt i andres øyne. For det var ikke riktig, ikke i det hele tatt. Det hadde de aldri glemt. Det var slik de hadde gjemt seg i alle år. De hadde aldri vært uforsiktige, ikke før den lille glippen utenfor Sølvperlen.
Pelle knyttet den uskadde hånda og kjempet mot trangen til å gjøre et forsøk på å sette merker i veggen. Hvorfor måtte Benjamin være sånn en snik? Hvorfor måtte han luske rundt og komme over ting som han ikke hadde noe med? Hvorfor måtte han komme med den sløve og likeglade holdningen sin og minne Pelle på at det ikke var riktig å være tiltrukket av, forelska i, din egen tvillingbror? Det var det faktumet som alltid lå i tankene til både Pelle og Pysa, og den de var flinkest til å ignorere. Pelle husker godt hvordan det var å være 16 år og høre Pysa si for ente gang at de ikke burde gjøre dette lenger.
Pysa hadde ikke sagt det siden de var 20. Og Pelle orket ikke tanken på at noe skulle få han til å tenke på de ordene nå.
Han ble liggende og se i taket. Så for seg Pysas triste blikk, og tenkte på ordene «vi burde ikke gjøre dette lenger» helt til han sovnet.
Kapittel 3/?: Tanker du ikke vil tenke
Fandom: Kaptein Sabeltann
Ship: Pelle/Pysa
Plott: Pelle prøver og oppføre seg normalt etter krangelen med Benjamin. Han lykkes ikke helt.
Det er ikke så mange steder å gjemme seg på et skip, og alle som seiler med Det Sorte Dame kjenner til hennes stille og bortgjemte kroker. Det er derfor det aldri tar lang tid å finne Benjamin når han prøver å snike seg til både en formiddagslur og en ettermiddagslur, eller gå ned å hale frem Pinky når han er i det temperamentsfulle hjørnet. Det er på slike dager Sabeltann ser ut til å tenke at han er en klasseforstander snarere enn en sjørøverkaptein. Mannskapet kan sitt fag, men de har en lei tendens til å te seg som uoppdragne unger hvis det er dårlig stemning ombord.
For øyeblikket er det god stemning i båten. De er på tokt, de har byttet i siktet, og de har været på sin side. Men Pysa klarer ikke helt å føle seg tilfreds med situasjonen slik den er nå. Han begynner, til tross for forvirringen og den snikende bekymringen, å bli imponert over hvordan Pelle har klart å unngå han i nesten to dager. Han har knapt sagt så mye som et par snaue setninger til Pysa, bruker ikke flere ord enn det han må for å få samarbeidet om oppgavene til å fungere. Resten av mannskapet har merket seg det for lenge siden. Til tross for den evige små-kjeklingen så henger tvillingene i sida på hverandre støtt. De utøver alle jobber så godt som synkront, og har tilogmed en utrolig overraskende talent når det til å ta i mot det den andre kaster til han. Som regel uten å tenke på å si i fra at han hadde planer om å slenge en kniv eller lignende i tvillingbrorens retning. Akkurat den lille vanen gir mange av mannskapet lettere panikk og tendenser til hjerteinfarkt selv etter alle årene ombord. Tvillingen er kjent for evig småkrangling, men det er fryktelig sjeldent de faktisk er ordentlig forbanna på hverandre.
Det ble Pinky som endte opp med å spørre Pysa om hva det var som hadde skjedd, men Pysa kunne bare trekke på skuldrene å si som sant var at han ikke ante hvorfor Pelle oppførte seg som han gjorde. Da Pinky så freidig han kunne spurte Pelle om hvorfor han var så muggen og ordknapp ovenfor Pysa ble han bare avspist med et iltert blikk og en beskjed om å se til å passe sine egne saker. Så han forsto kjapt at han ikke ville få historien ut av han.
Og til bunns i saken det ville han.
«Men jeg skjønner det bare ikke!» gnålte Pinky til Langemann for tyvende gang. Langemann sukket tungt. Så langt hadde ikke oppførselen til tvillingene, eller snarere oppførselen til Pelle, ført til noen problemer, så han hadde ikke sett noen grunn til å gripe inn. «Nei, det er vel ikke meningen vi skal skjønne det tror jeg» Sa Langemann tankefullt. «Men det er ikke normalt!» insisterte Pinky i en tone som nesten fikk Langemann til å glemme at guttungen faktisk var sytten år gammel og ikke syv. Han la hånda opp under hatten og trakk i det falmede tørklet, ga et raskt blikk mot hvor Pelle og Pysa stille jobbet med å sikre seilet, før han sveipet blikket over Benjamin. «Så lenge det ikke skaper problemer så vil jeg si det ikke er vår sak» Sa Langemann rolig, håpet å kunne stoppe Pinky før han gravde for mye i andres affærer. «Men det skaper jo altfor mye hodebry» insisterte Pinky i svevende toner, i et forsøk på å få Langemann til å komme med alt han viste om situasjonen, for han kunne tydelig se at det var noe som Langemann ikke så ut til å ville komme ut med. «Hele mannskapet går rundt å lurer på det» Langemann bare ristet på hodet. «Vel det gir dem noe å fundere over i stille stunder» sa han enkelt. Han kastet et blikk mot Benjamin igjen, vurderte å spørre han om hvilke ord som egentlig hadde blitt utvekslet mellom han og Pelle, både for å gjøre et forsøk på å ordne opp i situasjonen og for å tilfredsstile sin egen irriterende og raskt voksende nysgjerrighet. Men det var ikke noe Pinky trengte å vite.
~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.
«Hva er det for no?» spurte Pysa dempet da han la hånda på Pelle sin skulder. Pelle nærmest krympet seg under berøringen, trakk seg unna så raskt han kunne uten å virke for avvisende. Men selv det miste hint var mer enn nok for tvillingbroren til å skjønne at noe var utenfor normalen. «Det e'kke no» sa Pelle, i en så hengslet og uinteressert tone han kunne klare og presentere under press. Pysa dro seg nervøst i skjorteermene, prøvde å forholde seg rolig ovenfor Pelles uforklarlige oppførsel, berolige Pelle så vel som seg selv. «Det er det som Benjamin sa som fortsatt plager deg, ikke sant?» Spurte han. Pelle svelget og vek med blikket, for Pysa føltes det nesten som Pelle hadde overtatt hans rolle når han oppførte seg slik. «Og hva om det er det?» Sa Pelle surt, i en tone lit mer lik seg selv. «Jeg behøver ikke å melde fra til deg om alt jeg tenker gjør jeg?» Pysa bet seg i underleppa og prøvde å fange blikket til Pelle, men Pelle var fast bestemt på å være på flukt. «Nei, du må'kke det» Sa Pysa svakt. «Jeg tenkte bare jeg skulle si at samma hva Benjamin sa om mamma så e'kke det no å bry seg om, du veit hvordan han kan være» Pelle smile svakt, nesten litt trist. «Jeg veit det» sukket han.
Han ga Pysa en lett klapp på skuldra, før han snudde seg og lot han bli stående igjen med bekymringene sine, og en gnagende følelse av at Pelle ikke hadde vært helt ærlig med han.
~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.~.
Pelle ble liggende å stirre i taket i takt med at feiringen ombord av et vellykket tokt førte båten inn i natta. Han orket ikke, turte ikke, å drikke og more seg med de andre i kveld. For hva om, hva om han kom til å legge armen om skuldra til Pysa? Hva om han strøk han litt for kjærlig nedover armen? Og Benjamin ville sikkert flire, hevet kruset sitt mot han og si noe upassende om oppførselen deres, for han kunne aldri, aldri tenke før han åpnet munnen. Og hva da ville skje da?
Pelle var ikke den som bekymret seg for konsekvenser, det overlot han til Pysa. Men han hadde hodet fult av ubehagelige fantasier om hvordan de andre ville reagere sett at de fikk vite om forholdet. Alt fra hvordan mamma ville reagere til hvordan Kaptein Sabeltann ville håndtere informasjonen. Ikke noe av det med spesielt lystig slutt. Det siste han ønsket var å få mamma til å gråte (for det ville hun gjøre hvis hun viste). Han var heller ikke interessert i Sabeltanns kalde og dømmende blikk.
Han beveget forsiktig på den bandasjerte armen. Kuttet var ikke for dypt, men det hadde gjort vondt, selv nå flere timer etter kunne han kjenne en svakt dunkende smerte. Pysa hadde raskt, og med mange års erfaring i lignede situasjoner, tatt seg av skaden. En triade av klager om hvordan Pelle burde se til å se seg for, og ikke bare kaste seg inn i den første å beste slåsskampen han kom over. Pelle, i vant stil, hadde bare himlet med øynene. Hele situasjonen hadde vært så irriterende normal, helt til Pysa hadde gjort seg ferdig med arbeidet og avsluttet med å lett stryke fingrene over innsiden av Pelles håndledd, og Pelle hadde rykket til som om nok en kniv hadde kuttet i han.
Pysa hadde sett både såra og forvirra ut, og Pelle hadde snudd ryggen til så fort som mulig. Hvorfor kunne han ikke bare oppføre seg normalt? Poenget var jo å ikke bekymre tvillingbroren, late som alt var ved det vante, og nå var han godt på vei med å rote det til på egen hånd. Han pustet ut sakte.
Han var bare pent nødt til å ta seg sammen.
Men hvis han gjorde det så ville han skarpt bli minnet på at det som var normalt mellom dem slett ikke ble sett på som normalt i andres øyne. For det var ikke riktig, ikke i det hele tatt. Det hadde de aldri glemt. Det var slik de hadde gjemt seg i alle år. De hadde aldri vært uforsiktige, ikke før den lille glippen utenfor Sølvperlen.
Pelle knyttet den uskadde hånda og kjempet mot trangen til å gjøre et forsøk på å sette merker i veggen. Hvorfor måtte Benjamin være sånn en snik? Hvorfor måtte han luske rundt og komme over ting som han ikke hadde noe med? Hvorfor måtte han komme med den sløve og likeglade holdningen sin og minne Pelle på at det ikke var riktig å være tiltrukket av, forelska i, din egen tvillingbror? Det var det faktumet som alltid lå i tankene til både Pelle og Pysa, og den de var flinkest til å ignorere. Pelle husker godt hvordan det var å være 16 år og høre Pysa si for ente gang at de ikke burde gjøre dette lenger.
Pysa hadde ikke sagt det siden de var 20. Og Pelle orket ikke tanken på at noe skulle få han til å tenke på de ordene nå.
Han ble liggende og se i taket. Så for seg Pysas triste blikk, og tenkte på ordene «vi burde ikke gjøre dette lenger» helt til han sovnet.