Again with the complicated titles. Although you must agree that "All-powerful/Almighty wealth/luxury" doesn't sound right for a poem either now does it?
Omnipotent Opulence
In between the realms of my barren place
Alongside vicious, mechanical and dead beasts
You have become my waste of space
And it is you I will always have a desire to keep.
You are my self-destruction,
You are my lost God. I am your disgustful mud.
I will become one with your failure
That originally set me up
In my attempt at becoming your saviour
I regrettably got stuck.
Through these shackles I wear
I feel invigorated,
Never alone or intimidated,
Never is great despair.
And I begin to finally understand,
I truly belong here.
With eloquence and omnipotent grace,
The opulent flinched away in disgrace
We must inevitably face a different race
We must inevitably intervene.
You are my self-destruction,
You are my lost cause. And I have become your flaws.
Avvenning
I mitt tomme rom
Ventet jeg intet av mitt tomme sinn.
Jeg kobler meg fra virkeligheten,
Og drømmer meg bort igjen.
Avvenning tar tid
Aldri hører noen mine ensomme skrik.
Jeg størkner fast på bordet du kaller det evige liv
Men intet er evigvarende hos meg,
Annet enn minnene av ditt smil.
I min høyre hånd holder jeg et skriv
Den kaller inn til evig kamp,
Og uærlig strid.
Denne dunkle stemningen
Blir akkompagnert av min grufulle venn.
Selv inn i døden, faller jeg sammen igjen.
Dersom du har problemer, ikke fortvil
Jeg er her for å bekjempe,
Det du ikke kan vente,
Annet enn minnene av ditt tvilsomme smil.
Obviously I should be shot in the leg for my music taste today too.