hei ida, jeg har diabetes fordi:
Jeg var på fylla hele helga, på lørdag hadde jeg egentlig tenkt til å slappe av for jeg skulle jo tross alt på jobb kl åtte på sødags mårran. Men av en eller annen grunn så havner jeg på byn alikevel.
Og så blir jeg full og fullere en full, raller rundt fra sted til sted og har det ordentlig trivelig.. Jeg havner til slutt i en leilighet i dronningensgate full av masse folk fra nord. Der sitter jeg helt til de lyse morgentimer og koser meg verre. Klokka blir sju på mårran og jeg tenker "balle jeg skal være på jobb om en time"
så uten søvn og med masse øl og dop innafor trasker jeg ned til postgirobygget for å sortere brev. Jeg merker at jeg egentlig er jævla svimmel og burde sette meg ned få i meg litt vann og gå å legge meg, men som den arbeidshesten jeg er tasser jeg videre i regnet, bort litt oppover og inn i resepsjonen.
Men når jeg skal låse meg inn finner jeg ut at jeg har glemt nøkkelkortet (noe som jeg seinere fant ut at faktisk hadde liggi i veska hele tiden) så jeg går bort til den gamle stinkende resepsjonisten og spurte og jeg kunne få ett nytt kort, han på sin side hadde nok bare lyst å drepe meg siden jeg kom og faktisk krevde at han skulle gjøre noe som helst så tidlig på morningen. Han lager en masse styr og sier at han ikke finner navnet mitt i systemet o.s.v da kommer heldigvis min reddende engel denne mårran forbi; hans navn er Trond.. nestleder Trond. han ler litt av det hele og sier at det bare er å fylle ut et skjema som både han og jeg skriver under på så skal jeg nok få komme meg inn og jobbe til krampa tar meg.
Jeg har apsolutt ikke noe kontroll på situasjonen lenger hele kroppen skjelver, jeg kaldsvetter og må holde meg fast i resepsjonsbenken forran meg for å ha litt bakkekontakt, jupp det tenkte jeg "hold i denne benken så hardt du kan hvis ikke flyr du faen meg langt av sted, se normal ut ikke få noia, kom igjen Jannicke prøv å vær sterk, om ni timer er alt detta over," og akkurat i det jeg tenkte på at denne lille sekvensen ikke var alt, men at jeg måtte stå å sortere brev i ca åtte timer til.. streika kroppen min totalt, jeg prøvde å fokusere på hva jeg skrev på det forpulte skjemaet men personnummer og bokstaver bare fløyt i hverandre. Det begynte å prikke forran øynene på meg og alle mennesker rundt meg oppløste seg og bettydde ingen verdens ting lenger. Jeg bare sto der i mitt eget mørke, eller i mine egene farger egentlig, og kjente varmen stige sakte inne i meg, følte varmen nå hver eneste celle i kroppen min. så ble alt svart jeg sluttet å føle noe som helst og jeg visste at jeg sov. Jeg lå der på gulvet i resepsjonen bare en låst dør og noen meter unna pauserommet, vann, brus, dass og frihet.
Hjernen begynte å fungere igjen " faen faen faen , jeg besvimte nettopp på jobb, med et jævla brak og det lukter sikkert fyll og hellvette av meg, jeg har så sinnsykt sparken!" folk begynte å riste i meg og spurte konstant om det gikk bra. "Går det bra? går det bra? er du ok?" Hva faen tror dere egentlig ?jeg har nettopp gått ned for full telling og jeg klarer ikke slutte å skjelve eller se noen ting klart. Jeg fikk noia og lurte på hva faen jeg skulle si, jeg måtte jo forklare detta på et vis. så hva gjør jeg? jeg bare smeller ut at jeg hadde lavt blosukker og at det går bra jeg bare trenger å hvile litt, Trond stabla meg opp i en stol og skulle til å si noe når en eller annen random vestkantballe som hadde stått bak meg i kø : " Shit as det er noe av det villeste jeg har sett, i det ene øyeblikket står du å fyller ut skjema og smiler og bare, ja, og i det neste bare ligger du rett ut lissom, bare BANG! shit as detta .." også små løp han inn på på jobb og smalt døra igjen etter seg. flott nå vet alle det p.g.a han dustender som bruker bare etter hvert ord i en settning, tenkte jeg. Trond bare himla med øya og så på meg" Du har lavt blodsukker sier du? har du diabetes kanskje?" Sukkersyke, diabetes, den perfekte unnskyldning, og han serverte den på et sølvfat til meg. jeg svarte litt for usikkert "ja, litt." Litt diabetes ok, flott jannicke flott. men Trond er den typen som stoler blindt på folk og løp inn og kjøpte en cola til meg, "Her få i deg litt sukker så blodet stabeliserer seg, jeg veit åssen du har det assa, fatter'n har hatt det i alle år.." Shit tenkte jeg"det går fint altså, det er ikke så ille jeg har det bare litt, svak grad, jeg går ikke på noen medisiner til vanelig eller no.. " jeg prøvde å rette litt på løgnen prøvde å tone den litt ned, men det hjalp ikke han bare så på meg med et blikk som sa for ei modig jente. Han satt der litt med meg, jeg hadde nervene i helspenn hele tiden, men situasjonen utviklet seg forsovet i en fordelaktig rettning for meg. Trond sa at jeg ikke trengte å jobbe i dag og lurte på om de skulle bestille taxi til meg hjem, jeg avslo som faen og sa at alt var mye bedre nå og at jeg bare skulle hjem og sove, men jeg klarte nok å ta banen.
når jeg trava ned til t-banestasjonen klarte jeg ikke la være med å le litt for meg selv. Jeg har nå herved diabetes vær gang jeg er fjern og fyllesjuk.
Og så blir jeg full og fullere en full, raller rundt fra sted til sted og har det ordentlig trivelig.. Jeg havner til slutt i en leilighet i dronningensgate full av masse folk fra nord. Der sitter jeg helt til de lyse morgentimer og koser meg verre. Klokka blir sju på mårran og jeg tenker "balle jeg skal være på jobb om en time"
så uten søvn og med masse øl og dop innafor trasker jeg ned til postgirobygget for å sortere brev. Jeg merker at jeg egentlig er jævla svimmel og burde sette meg ned få i meg litt vann og gå å legge meg, men som den arbeidshesten jeg er tasser jeg videre i regnet, bort litt oppover og inn i resepsjonen.
Men når jeg skal låse meg inn finner jeg ut at jeg har glemt nøkkelkortet (noe som jeg seinere fant ut at faktisk hadde liggi i veska hele tiden) så jeg går bort til den gamle stinkende resepsjonisten og spurte og jeg kunne få ett nytt kort, han på sin side hadde nok bare lyst å drepe meg siden jeg kom og faktisk krevde at han skulle gjøre noe som helst så tidlig på morningen. Han lager en masse styr og sier at han ikke finner navnet mitt i systemet o.s.v da kommer heldigvis min reddende engel denne mårran forbi; hans navn er Trond.. nestleder Trond. han ler litt av det hele og sier at det bare er å fylle ut et skjema som både han og jeg skriver under på så skal jeg nok få komme meg inn og jobbe til krampa tar meg.
Jeg har apsolutt ikke noe kontroll på situasjonen lenger hele kroppen skjelver, jeg kaldsvetter og må holde meg fast i resepsjonsbenken forran meg for å ha litt bakkekontakt, jupp det tenkte jeg "hold i denne benken så hardt du kan hvis ikke flyr du faen meg langt av sted, se normal ut ikke få noia, kom igjen Jannicke prøv å vær sterk, om ni timer er alt detta over," og akkurat i det jeg tenkte på at denne lille sekvensen ikke var alt, men at jeg måtte stå å sortere brev i ca åtte timer til.. streika kroppen min totalt, jeg prøvde å fokusere på hva jeg skrev på det forpulte skjemaet men personnummer og bokstaver bare fløyt i hverandre. Det begynte å prikke forran øynene på meg og alle mennesker rundt meg oppløste seg og bettydde ingen verdens ting lenger. Jeg bare sto der i mitt eget mørke, eller i mine egene farger egentlig, og kjente varmen stige sakte inne i meg, følte varmen nå hver eneste celle i kroppen min. så ble alt svart jeg sluttet å føle noe som helst og jeg visste at jeg sov. Jeg lå der på gulvet i resepsjonen bare en låst dør og noen meter unna pauserommet, vann, brus, dass og frihet.
Hjernen begynte å fungere igjen " faen faen faen , jeg besvimte nettopp på jobb, med et jævla brak og det lukter sikkert fyll og hellvette av meg, jeg har så sinnsykt sparken!" folk begynte å riste i meg og spurte konstant om det gikk bra. "Går det bra? går det bra? er du ok?" Hva faen tror dere egentlig ?jeg har nettopp gått ned for full telling og jeg klarer ikke slutte å skjelve eller se noen ting klart. Jeg fikk noia og lurte på hva faen jeg skulle si, jeg måtte jo forklare detta på et vis. så hva gjør jeg? jeg bare smeller ut at jeg hadde lavt blosukker og at det går bra jeg bare trenger å hvile litt, Trond stabla meg opp i en stol og skulle til å si noe når en eller annen random vestkantballe som hadde stått bak meg i kø : " Shit as det er noe av det villeste jeg har sett, i det ene øyeblikket står du å fyller ut skjema og smiler og bare, ja, og i det neste bare ligger du rett ut lissom, bare BANG! shit as detta .." også små løp han inn på på jobb og smalt døra igjen etter seg. flott nå vet alle det p.g.a han dustender som bruker bare etter hvert ord i en settning, tenkte jeg. Trond bare himla med øya og så på meg" Du har lavt blodsukker sier du? har du diabetes kanskje?" Sukkersyke, diabetes, den perfekte unnskyldning, og han serverte den på et sølvfat til meg. jeg svarte litt for usikkert "ja, litt." Litt diabetes ok, flott jannicke flott. men Trond er den typen som stoler blindt på folk og løp inn og kjøpte en cola til meg, "Her få i deg litt sukker så blodet stabeliserer seg, jeg veit åssen du har det assa, fatter'n har hatt det i alle år.." Shit tenkte jeg"det går fint altså, det er ikke så ille jeg har det bare litt, svak grad, jeg går ikke på noen medisiner til vanelig eller no.. " jeg prøvde å rette litt på løgnen prøvde å tone den litt ned, men det hjalp ikke han bare så på meg med et blikk som sa for ei modig jente. Han satt der litt med meg, jeg hadde nervene i helspenn hele tiden, men situasjonen utviklet seg forsovet i en fordelaktig rettning for meg. Trond sa at jeg ikke trengte å jobbe i dag og lurte på om de skulle bestille taxi til meg hjem, jeg avslo som faen og sa at alt var mye bedre nå og at jeg bare skulle hjem og sove, men jeg klarte nok å ta banen.
når jeg trava ned til t-banestasjonen klarte jeg ikke la være med å le litt for meg selv. Jeg har nå herved diabetes vær gang jeg er fjern og fyllesjuk.